
Munnen: hei hjernen! Så hyggelig å snakke sammen, det er sjeldent vi gjør!
Hjernen: øh? Javel?
Munnen: Ja, harr'u hørt hva jeg har drevet med i det siste, eller?
Hjernen (mistenksom, av bitter erfaring): ok, fortell.
Munnen: Ja, jeg satt og lovpriste en fin lillafarge som Sidsel brukte i en liten barnegenser, og så sa hun at hun hadde et sjal i den fargen som hun aldri ble helt fortrolig med, for det var ikke hennes komfortfarge.
Hjernen: Ok.
Munnen: Ja, det var jo like greit å smøre litt tjukt på hvor innmari godt jeg kledde den fargen. Og at sånne innestengte sjal som bor i skapet, der la jeg ut om frihetstrang og behov for å komme ut i verden og legge seg rundt en hals, og bare få stråle.
Hjernen: strålesjal? Var det et radioaktivt et?
Munnen: nå er du bare teit. Heng med, a! Ja, jeg snakket varmt om lilla sjal og en ny vår og kongeriket og halve kongsdattera, litt sånn på autopilot.
Hjernen: Ja. du kan det der. Trenger ikke meg der, nei.
Munnen: og veit du hva som skjedde neste gang jeg traff Sidsel?
Hjernen: -hun hadde på seg sjalet?
Munnen: Nei! Jeg fikk det! Oioioioi så fint det er ! Og lilla er knallfint til de brune gluggene mine.
Øynene: - åh! Takk!
Hjernen: Oi, så hyggelig gjort av Sidsel! Skikkelig snilt, jo! Hva tenkte du gi i gjengjeld?
Munnen: øh.
Hjernen: HÆ! Hva skjedde med oppdragelsen din?
Munnen: Øøøøh. Jeg sa takk, asså. Jeg tror hun hørte det. Og så sa jeg seeeee så fiiiiin!
Hjernen: Ja, sånn går det når du jobber på egenhånd, munnen. Vi får kjøre litt mer teamwork videre. Du kan jo sende meg et notat om hva du driver på med, sånn ellers. Går litt fort i svingene til tider.

Tusen takk, Sidsel!
Er det ikke lekkert? Det er den minste versjonen av Pop Spot, passer fin som skjerfsjal, men kan også strikkes enormt stort som vingefang om du vil forsvinne i sjalet når det er som kaldest.

Mmmm! Heldige meg!



