Første dose er gratis

Et velkjent triks for å rekruttere (eller gjøre noen avhengig) er å legge til rette, senke terskelen for det som er vanskelig, og gjøre det lystbetont. Og gjerne la stoffene flomme gratis. Jeg har jo et håp om at ungene vil finne glede i å bruke hendene og skape noe (ok, jeg innrømmer, strikking hadde vært ekstra stas), så jeg hopper på hver gang de viser interesse, slik som jeg selv fikk da jeg viste interesse for strikking. Mamma betalte garn for meg da jeg som tenåring strikket gensere, og jeg fikk eget garn og i de fargene jeg ønsket meg, ikke rester. Det gjorde strikkinga ekstra gøy, syntes jeg, det var bra ull og gode pinner, og det gav fine resultat. Og det håper jeg å gi videre til neste generasjon. 

Strikking er ikke så interessant, synes snartsju, men å sy er gøy. Såpass moro at hun veldig gjerne ville hjelpe meg med å sy sammen to lappetepper vi strikket på jobb i barselgave, og hun fikk sy litt, og pent ble det, med en dypt konsentrert elev.

Så hun kom stadig og lurte på om vi skulle sy mere, og har hatt sansen de gangene vi har testet litt korssting, så nå har hun fått et eget lite korsstingsbilde å sy på, et sett med påtrykt stramei, garn og nål. Jeg fester tråder og tipser om syretning og sånt, og så syr vi litt sånn innimellom, og nå får jeg ikke lov til å sy på dette, for dette er hennes.

Så det rekrutteres. Welcome to the dark side, young padwan.

Fargedypp

Når jeg foreslår en varm høstdag at vi skal ta med den nystrikka genseren og et kamera og ha fotoshoot i skogen, da er himling med øynene fra tiåringen. Da er det greit å bare bo en sykkeltur unna et sted som selger is på søndager, gitt. For heftig belønning trengs når mor vifter med nystrikka genser og trygler om fotodokumentasjon.


 

Ny genser, altså! En dipdyegenser etter mønster fra CamillaVad, strikket i garn etter prikkejakkene og litt andre nøster som hadde ligget og krysset fingrene for at det var deres tur når jeg åpnet skuffene med garn. Nøstene mine forsøker stadig å tipse om at de godt kan brukes. De rearrangerer seg i skuffen, og legger seg ved siden av fine fargemakkere, og det trikset funket jo bra her.


Som bunnfarge ble det svart etter tiåringens ønske, og det passet jo glitrende med at jeg har store mengder svart liggende. Ikke noe nytt innkjøp til denne genseren, altså. En blanding av Knoll supersoft (fra Fandango i Århus i Danmark), Duo Merino fra Karmin i Kristiansand, Holst supersoft fra Holstgarn.dk, og New Zealand lammeuld fra 123knit. 4 forskjellige garn, men ikke mer forskjellige enn at de fint kan brukes i samme genser, uten at det går en alarm eller noe.




Og siden mønsteret er et mønster til voksen, og tiåringen nettopp er ti år, så lot jeg være den siste uttakingen i mønsteret, og endte på maskeantall ett uttak mindre enn mønsteret. Et enkelt mønster å følge, her er det mest garnet som gjør jobben, og det er perfekt å bruke alle de små restene av tynn ull som hoper seg opp, det er jo litt i lageret mitt...

285 gram til en tiåringsgenser, det er ikke så tung genser det, selv om den er strikket i to tråder.

Måtte det ennå vare litt til før den må tas i bruk...

Lær av proffene

Takk til svigerinne som sender superfine bilder av nevøene i nye prikkejakker, som jeg fikk lov å vise på bloggen!  De satt som støpt, og gutta hadde klar formening om hvilken jakke som var sin.  Gutta er uslåelig i kombinasjonen sjarmerende toåringer pluss fine ulljakker. 

Det er alltid kjekt å strikke til dem, siden det blir tatt så godt i mot. Og strikkemotivasjon skal en ikke kimse av.

Lær av proffene, slik skaffer du deg ullklær fra strikkeren;

1.vær et barn, gjerne et lite et. Da tenker strikkeren at den ulljakka i den knøttestørrelsen er gjort på en ettermiddag mens hun koker poteter, og får lyst til å strikke noe raske greier. 

2. eller vær skikkelig liten, også kalt baby. Stor sjanse for strikket barselgave. 

3. om du av praktiske årsaker ikke er et barn, få strikkeren på kroken med omvendt psykologi; -jeg tror aldri at noen kommer til å strikke dette her til meg! - lettlurte strikkere vil hoppe på agnet, og ikke tenke på det som et strikketøy, men som en challenge2016. 

4. ha sammenfallende fargepreferanse med strikkeren, så hun strikker med farger hun liker. Husk at strikkeren skal ha dette i fanget lenge, selv om hun trodde dette var gjort på en ettermiddag. 

5. innse at garn ikke er billig. Garn pluss tid er verdt mye, så lurt å tenke på evt pris eller bytte av tjeneste. Eller tipse at myke pakker er hit på bursdag, sånn i god tid. 

6. Send fotobevis med mottager iført plagg. Velg selv blant mms, mail, fax eller polaroidbilde. Dette gir strikkemotivasjon og sjanse for nye strikkeplagg. 

7. Ikke spør strikker før lunsj. Eller i desember. 

8. Go tell it on the mountains. Fortell gjerne at strikkeren er flink strikker, gjerne så hun hører det. 

9. Bruk ullplagget. Tårer i øynene når strikkeren ser et slitt ullplagg, betyr gledestårer. Da er det mye brukt, og strikketiden er vel anvendt. 

 

 

Hva er dine svake punkt? Når sier du ja i stedet for nei? Og jeg sier mye nei (eller nei, etterfulgt av et -jeg kan gjerne hjelpe deg å lære å strikke, altså!), men det hender jeg lander på ja.

 

 

Sokk minus hæl

Hva? Slitt hull på hælen allerede? Før sokken er ferdig? Det var da lite imponerende. Eller kanskje veldig imponerende.

Neida, det er bare sokken som får hælen strikket på til sist. Med en sokk ferdig, og en sokk sans hæl, var det fint å bruke tiden mens vi ventet på å hente storebror til å få tatt litt strikkebloggbilder. Så får det heller våge seg at den ikke var ferdig, den får de siste omgangene i kveld, jeg lover. (det beste strikkebildet som er tatt av strikketøy som later som om det er ferdig, er da Anne i grønn genser manglet siste ermet, og gjemte seg blant de andre genserne)



Sånn kommer altså hælen til å se ut etterpå. Det er en etterpåhæl, kort forklart at du strikker inn en tråd over halvparten av maskene dine der hælen skal være, men strikker resten av sokken ferdig. Og etterpå strikker du hælen. Perfekt på fotballtrening der hælmasker og telling ikke er min sterke side. (Hvor mange mål har de nå? Jasså? Ennå tre-null?)

En super bildeforklaring finner du her på svensk, men vi ser jo Skavlan og er så svorske så, så litt svensk klarer dere.


Garnet er I Knit or Dye i fargekomboen Zombie Apocalypse, trolig ser fargeren for seg at Zombie apokalypsen kommer til å bli fargerike greier. Eventuelt mye gørr. Selv er jeg ikke så tiltrukket av zombier (mulig det har noe med mangel på konversasjonstemaer og kroppsodør), men når garn heter rare ting, så blir det veldig festlig når noen spør hva slags garn jeg har brukt. Fornøyd med at jeg har brukt litt av souvernigarnet fra London i sommer, selv om jeg er usikker på hva som skjer med resten. Det får vente til apokalypsen, kanskje.

Men de lyser opp! Og sokkeeieren er ikke så bekymret for å kombinere farger, sjuåringer er vel kjent for å uredd kombinere regntøy og tutu om de får sjansen. Så litt fargesprakende sokker glir rett inn.



Og av nye skillz: knytte sløyfer på skoa sjøl. Nyttig kunnskap når man plutselig har joggesko med snøring.

Takk Lurøy strikkefestival!

Denne helgen har jeg reist til gamle trakter, til Lurøy som ligger ikke så langt unna der vi bodde før på Helgelandskysten. 

Og kysten viste seg fra sin beste side, med varmt og fint høstvær, flotte høstfarger, og rammet inn strikketreffet på en super måte. 

Jeg har blitt tatt imot med åpne armer og fått spist store mengder god mat og kaker, og strikket og pratet med en drøss hyggelige strikkere. 

Og siden jeg startet på fredagskvelden med å holde strikkekåseri og ba allebom å huske å gi hverandre strikkekomplimenter, de varmer jo ekstra, så fikk jeg mye skryt for vepsejakka mi. Takk, takk! 

Folk lo på de plassene der jeg hadde håpet de skulle le, så jeg mener at vi er enig om at strikking er underholdende. I allefall alt som går galt, og alt man kjenner seg igjen i! 

Lørdag hadde jeg et lite kurs i rillestrikkintarsia, og hadde laget et lite oppskrifthefte til kurset, så de kunne ha litt inspirasjon med seg til senere. Kanskje vi ser flere vepsejakker til neste år? 

Jeg fikk også gleden av å høre på hønsestrikkforedrag med de inspirerende damene bak Hønsestrikk til folket-boka, https://www.adlibris.com/no/bok/honsestrikk-til-folket-9788202430221

Cecilie Kaurin og Linn Bryhn Jakobsen. 

Jeg skulle gjerne fått med meg skinnfelltrykking og fargeinspirasjon og konserter og franske konditorfristelser, men jeg rakk ikke all moroa. 

Fra ferjeturen til fastlandet igjen. Det er mektig. 

Takk for varm velkomst, troa på at jeg kunne underholde, masse god mat og vertskap, mye hyggelige folk å strikke sammen med, og mye strikkeskryt. 

Dra på strikkefestival, folkens! Det er veldig inspirerende. Og er du i området til neste år, ta turen til Lurøy strikkefestival for en god opplevelse. 

Fotballsokker

Når en strikker sokker på fotballbanen, er det da fotballsokker en strikker da?

Nytt av året er et fotballspillende barn, og da stiller vi jo som transportør, heiagjeng og flaskebærer og vaffelspisere. Flaks at det er barnet som spiller og ikke jeg, for da er det tid til å ta noen masker underveis i kampen. Oppmuntrende tilrop og strikking er ikke så vanskelig å kombinere, og stående strikking er ikke en heksekunst.

Heia, heia! Og heia strikking på kamp.

Hei høst

Hei høsten. 

Ullklærne mine har savnet deg.

Hadde strikkere hatt noe kontroll over vær og vind, så hadde det vært ofte klart høstvær. Året rundt. Muligens avløst av litt sommer og vår, men altså sånne dager med klar, frisk luft, uten vind, sånn at istedet for tjukk vinterjakke, så kan du ha ullgenseren som ytterplagg. Sånn at de fine plaggene dine slipper å trøkkes inni jakka, og kan få møte verden og genseren kan si;

- hei, vet du hvem som har strikka denne, eller? Hu her som har den på! Er ikke det fantastisk, eller? Snakker om kort vei fra produsent til forbruker!  Og for en fargesans! Og tålmodighet! Oioioioi!

Men neida. Vi har ikke kontroll på vind og vær.

Ennå.

Men om du skulle slumpe til å jobbe i åpent landskap, og synes at det er mistenkelig arktisk klima på kontoret, sjekk om det finnes noen ivrige strikkere blant dere. Just saying. Mulig termostatknappen har fått litt hjelp til å finne en temperatur der det er greit å ha ulljakke på. Dagens konspirasjonsteori.

DipDyeDoe

Har du sett strikkedesigneren Camilla Vad? Hun har noen inspirerende oppskrifter på plagg i DipDyeteknikk, altså plagg som ser ut som de er dyppet i farge, og gradvis skifter farge. 

Det er rene linjer, og det gjør at fargespillene på plaggene kommer fint frem. Du strikker med dobbel tråd, og så står det enkelt forklart når du strikker med to tråder i en farge eller en tråd av hver farge. Og når du da snur det med vranga ut, så blir fargene enda mer blandet. Lekkert! 

Oppskriftene er skrevet for fargekitene fra G-uld, noe jeg gjerne skulle fått kloa i, men det funker også å bruke de enorme mengdene med tynn ull ala Nøstebarn og Holstgarn og supersoft som jeg har i lageret. Fargene fra prikkejakkene har vært på pinnene så lenge at jeg ble veldig glad i dem, så jeg fortsatte med blått og flere brunfarger, før det ender i svart.

Jeg prøver å tilpasse genseren til tiåringen, og siden det er en ganske rett frem oppskrift, så skal det gå bra. Garnlageret mitt har godt av sånn strikking som kan bruke småbiter av nøster, så her skal det fargedyppes! Strikkevarslet for høsten gir gode prognoser for lett regn av graderte overganger og melerte plagg. Smårestene jubler. 

Strikkebokanbefaling

Dilemma hos frisøren; hårfarging tar lang tid så det er kjekt å ha med noe til ventetiden, men mørkebrun hårfarge på strikketøyet -nei takk! Da ble det den nye strikkeboka istedet. 

(Legg gjerne igjen kommentar om fin lugg og kledelig farge som matcher mørke øyne, takk) 

Strikkebøker er stort sett mønsterbøker og teknikkbøker, men en gang i blant dukker det opp bøker som mer skriver om strikking og livet rundt, og mer om fenomenet strikking enn å forklare deg hvordan du skal strikke. 

YarnHarlot (Stephanie Pearl-McFee) har skrevet gode humoristiske bøker om strikking (jeg anbefaler At Knit's end, meditations for women that knit too much ) og her har det endelig kommet en svensk bok i litt samme sjanger, en strikkers betrakninger om garn, garnlager, andre strikkere, strikkebølgen, hvem som strikker, hvorfor man ikke klarer telle til fire, feminisme, at man bare burde tenne på hele driten når det går åt skogen, og strikkeskader. Boka heter Håll käften, jag räknar! : en stickares bekännelser, og er skrevet av Julia Skott. 

Jeg har fulgt strikkepodden Rätt avigt en god stund, og forfatteren er med i gjengen som lager podden. Det er temaer jeg kjenner igjen fra podden, men jeg synes at det er gøy å lese om temaene i boken og, og velformulert er det og. 

Gjenkjennelig og fornøyelig, og leses kjapt igjennom. Selv jeg med litt lesetørke for tiden (strikkinga tar opp tiden), leste boka i løpet av to dager. Og det gjør jeg ikke hvis jeg kjeder meg. Takk til Julia for godt skrevet bok, og det eneste jeg har å utsette på boken er at jeg ikke har skrevet en sånn selv. Fillern. 

Forberedelser

Om ikke så lenge er det strikkefestival på Lurøy, og jeg skal opp og holde strikkekåseri og en liten workshop om hvordan jeg laget vepsejakka, så flere kan teste teknikken med grafisk intarsia. Så akkurat nå strikker jeg litt småtterier så jeg har noe å vise frem, og finpusse litt teknikk, og forhåpentligvis er det flere som går derfra med nye ideer de vil teste ut selv. 

Vi rekker ikke strikke en sånn jakke (særlig fordi jeg ikke har skrevet mønster...), men noen småtterier rekker vi! Så jeg satser på at folk tar med seg litt restegarn og pinner (stor sjans for at folk har det på srikkefestival...), og litt å tegne med, og så har vi det fint.