29. oktober 2020

Merete i rød lue


Har et løssluppet forhold til tilbehør, kommer det til å stå i ettermælet mitt. Jeg passer på tingene mine (jo, jeg gjør det), men det er litt votter, skjerf og luer som ligger igjen i kjølvannet av meg. 

Nå sist søndag ligger det en rød yndlingslue et sted mellom Sagene og Grünerløkka etter ungene ble tvunget på tur. Og siden det er en hipp og trendy lue, vil alle tro at den hører til der, men den er altså min. Snufs. 

Istedet for å bli lei meg (for sent,  jeg ble det), så strikket jeg en ny lue i samme mønster. Hvorfor ikke gjenta suksessen? 

Flaks for meg at jeg har vedstammer i mengder rett ved turveien,  så jeg kan snike meg på tur i lunsjen og ta bilde av den nye, fine lua, og samtidig se ut som jeg er med på Hver gang vi møtes. 


Lua er Musselburgh hat (https://www.ravelry.com/patterns/library/musselburgh) , et Ysoldamønster som jeg liker veldig godt. Et enkelt mønster som er tilpasset mange strikkefastheter og mange størrelser, så du kan hente et nøste garn du vil bruke, og passende pinner, og så strikker du til den størrelsen du vil ha. Nyttig.  Jeg liker også at lua er strikket dobbelt og brettet sammen, slik at du kan bruke tynt garn, men får en varm lue. Litt langtekkelig å strikke, men det er fin tvseriestrikk.

Jeg foretrekker å bruke lua uten brettet nedekant, mer som en litt lang lue.


Jeg trodde jeg strikket med samme garn som forrige lue, men fant ut at det var et nøste med Madelinetosh sock i fargen Robin Red Breast, kjøpt i London i 2016. Jeg har tydeligvis en svakhet for fine rødfarger. Garnet ble tidligere forsøkt i en hals/tubetopp, men rekket opp (men rakk å bli tatt morsomme bilder av) (https://meretesmonstermonster.blogspot.com/2016/10/plsestrikk.html)  Og nå er det glad for å være en lue som matcher den fine, røde kåpa mi.

Lykkelig slutt på en mistet lue! Jeg fikk ny lue, og noe lagergarn fikk et nytt liv. 99 gram Madelinetosh sock og pinne 3, og str M lue dame.

Og kanskje noen heldige på Grünerløkka har nye lue?
 

Garnet ble tidligere forsøkt i en hals/tubetopp, men rekket opp. Musselburgh hat

24. oktober 2020

Alle fargene! På en gang!

 


Strikketøyene i det siste har vært beige og rolige og duse greier. Jeg kjente litt på at det rett og slett ble for tamt og rolig,  og strikket enda fortere for å slippe mer havregrøtfarge i fanget,  for det var litt veldig hverdag. 

Og så kom etterlysningen om nye sokker, og da kunne jeg hente frem alt annet enn beige. Helst alt annet, for hun er ikke redd for farger på beina. 

Så vi kjørte psykedelisk regnbue. Og jeg kjente at det gjorde godt for høstmørket å ha noe ellevilt fargesprakende på pinnene. 
Farger! Alle sammen! På en gang! 


Neida, det er ikke alle fargene. Det er bare noen av smånøstene jeg kjøpte i Järbo Minimiraggi for noen år siden. Hvert mininøste er 10 gram, og jeg brukte 54 g til et par sokker ca str 37/39. Strikket med to omganger av hver farge, og strikket med to nøster hele tiden. 

Smånøster er utrolig søtt! Nå har jeg lyst å lage sånne mininøster av sokkegarnrester for å strikke flere sånne ville soķker, for det var så tilfredstillende å bruke opp flere av smånøstene. 

Mønster: Fleegle socks på pinne 2,5. 

13. oktober 2020

Snubledag


Det er de dagene jeg mister ting

Og dager der jeg finner dem igjen

-Frida Ånnevik



Søndag var en sånn dag med snubling.

Jeg dro på tur i finværet for å ta bilder av nystrikka votter,  og oppdaget at kamerabatteriet ennå var til lading hjemme.  Stas.  I tillegg var kafeen stengt,  og jeg måtte drikke kaffe hjemme. Må si jeg ikke var ekstatisk glad da.

Altså. Telefonkameraet funker jo, men det blir ikke det samme. Og ikke kaffen hjemme når du har lyst på at noen andre lager den.



Fine votter iallefall! Raumahefte 320, og strikket i Rauma tretrådsgarn,  mitt nye favorittgarn til votter, fordi de blir tykkere enn Finull. (Fint for frysepinneMerete) 

Senere på dagen oppdaget jeg at det andre votteparet jeg strikket på, ikke stemte i fellinga, siden jeg ikke kan telle til 11 når jeg skulle legge opp masker etter tommelen, men stoppet på 9. Mmmm. Ingenting så deilig som å rekke opp en halv vott på grunn av to små masker.  Telle til 11 var visst for vanskelig den dagen. 







 

10. oktober 2020

Kaffeskum

 

La oss hoppe over spørsmålet om jeg trengte en ny genser. For genserskapet mitt er ikke minimalistisk og trimmet ned til bare nødvendighet, det er overskudd og fråtseri og masse, masse myke plagg, og Marie Kondo hadde fått pusteproblemer. I det minste et hevet øyebryn. Men jeg kommer unna med at de skaper glede.

Så siste tilskudd i flokken er en Stockholmgenser med V-hals i beige, fluffy mohair, og Merete fra studietiden ville lurt på hva i alle dager har skjedd når nåtidsMerete kjører Vhals, kaffelattefarge og pusepusegenser. Hva er neste? Perleøredobber?


Men altså!  Halsen på genseren er skikkelig fin, og nå vil jeg ha V-hals på alt. Og fordelen er at det ser vanskelig ut å strikke, og så er det ikke det. Mønsteret fra PetitKnit er et godt mønster, og jeg synes konstruksjonen er underholdende når du strikker, for du starter med ryggstykket, lager hals med forkortede rader og strikker ned til du kommer under armen, for så å strikke resten av bolen.

Jeg la inn litt snitt under bysten (les: fellinger under hver pupp) i tillegg til fellinger i siden, for en litt mer formet silhuett, selv om genseren har god bevegelsesvidde, så faller den pent.

Mmmm ! Ny mohairgenser! (Og en dag skal jeg prøve å være seriøs på bilder. En annen dag)

Takk til kollega Grete som kunne ta med kamera i lunsjen sånn at jeg fikk bilder i høstfarger av den nye genseren. Skulle ikke tro vi sto i grøftekanten ved parkeringsplassen du ser bildene.  Grøftekanten ser jo nesten glamorøs ut.

Strikkefakta: Stockholm V-genser av Petite Knit. Jeg brukte 210 gram Filcolana Tilia i fargen kaffe latte til en dobbel latte (neida, en largestørrelse).

Serie jeg har sett mens jeg strikket genser: The Witcher. Ingenting som litt fantasy når du skal strikke ensfarget beige.



5. oktober 2020

Nye navn på gamle ting


Jeg har noen gamle strikkebøker i samlinga mi (hurra for loppemarkeder når de kommer i gang igjen etter pandemi), og det er mye som har skjedd på strikkebokfronten, men samtidig er det mye kjent, gitt. 
Den mest innlysende forskjellen er måten mønster og plagg er presentert. Tidligere tiders strikkebøker kan en lure på om forfatteren har forsøkt å sette rekord i hvor få ord man kan bruke i oppskriften. 
Det kan være etterkommerne etter de som skrev vikingesogene våre i sagastil, der hvert ord skulle veies og ikke brukes i unøde.

Men jeg liker tiltroen til at den som leser oppskriften kan strikke. Forfatteren taler til likemenn. Er ikke vits å utbrodere når du snakker til de som kan det. 

 



 

Mote går i bølger, noe alle vi som har strikket mohairgensere på åttitallet gjerne vil fortelle om til de som var født på åttitallet. Så har du nok strikkebøker fra ymse årstall, så har du oppskrifter på hva enn som kommer, selv om snitt og fargevalg og kombinasjoner varierer. 

Men det har ofte fått et nytt navn. Vestebølgen er på full fart i år, men jeg har sett lite artikler i år om Slipover-farsotten. 






































Et plagg i boka mi som har gått litt ut av motebildet (eller som venter på å komme på mote igjen) er denne, der tittelen lover litt vel mye, den lille jakka Sengehygge. (Og jeg tror ikke det bare er singelMerete som ler seg skakk av ordet, for den er ikke så voldsomt sexy.) Muligens ment som en liten jakke over neglisjeen eller over skuldrene når du sitter ved sminkebordet, eller sitter i sengen og leser de siste artikler fra den kulørte ukepresse. 



Men kanskje den kommer snart? Med ny tittel som Lounge wear eller comfy wear? Eller hjemmekontorjakke, i passende lengde for Skype- Zoom og Teams-bildet? 


27. september 2020

Marius på en seng av høst


Takk til Grete som ble med på søndagstur i østmarka, og som er vant med at at jeg må ta bilde av nystrikket genser. Bonus er at det blir en fin tur.  Kan melde at bollene på Rustadsaga er fremdeles gode, og det er mye fine fotobakgrunner i skogen der. Jeg er så fan av jordfarger, høstfarger og lyset om høsten, så egentlig burde jeg ha masse strikketøy å ta bilde av akkurat nå. 



En liten fireårsMarius er ferdig, etter å ha ligget lenge i kurven uten hals, faktisk helt siden i sommer. Og nå er det høst. Jeg hadde akkurat nok rødt igjen til å fullføre skuldrene, men ikke til selve halsen. Så da fikk den ligge litt og tenke over hvor dumt det var å gå tom for garn akkurat på sluttspurten. Og i tillegg måtte jeg plukke opp masker rundt halsen, og det var alltid litt lite lys på kveldstid når jeg oppdaget den nesten ferdige genseren som bare manglet hals. Men nå klarte jeg ta meg sammen og bli ferdig. 

Jeg strikket mønster hele veien uten å felle til hals, og klippet den ut etterpå, for så plukke opp masker etterpå. En fin bildeserie finner du her. 



Marius er en klassikergenser, og en stund var jeg litt lei mønsteret, fordi det brukes overalt. Det er litt for mye Marius i monitor. Derfor har ikke ungene mine Mariusgensere. Men det er noe eget med kjente Marius, med de klassiske setesdalbordene som er lett å memorere og er fine sammen, og mønsteret er fint i den klassiske rødhvittblåttkomboen, men også i mange andre farger. Så jeg og Marius er venner allikevel. 

Og jeg har mistet skrekken for å sy i isydde ermer, for mengdetrening er løsningen. Det er fjerde genser med isydde ermer i år, så med godt lys og madrassting, så ler jeg i møte med den fryktede monteringa. 

God høstferie for de om skal ha det nå. Måtte det bli tid til noen masker og tekopper. 
 

21. september 2020

Den fullendte


Jeg vet at du ikke skal ta imot godteri fra fremmede, og det samme gjelder nok for strikketøy. Det er ikke så lett å overta et strikketøy midt i og fullføre, og gjette litt på hva som er vurdert underveis. Særlig fordi strikkefastheten ikke alltid er like lett å få lik. 

 Men jeg fikk et spørsmål om jeg kunne fullføre den lille babygenseren som var påbegynt, men pga sykdom var det sjanser for at den ikke kom til å bli ferdig. Og straks jeg tenker at det burde gå an å få til, så slår et konkurranseinstinkt inn, og da må jeg jo teste om jeg får det til. Og inni hodet tenker jeg at babygensere er jo små greier, hvor vanskelig kan det være? 

Det er ikke noe spoileralert at jeg fikk det til. Og det er nesten så du ikke ser hvor hun sluttet og jeg begynte. Og da er oppdraget vellykket. Og skulle noen finne hvor jeg overtok, da overholder de iallefall ikke avstandskravene som er for tiden. 
 


Oker og hvitt er ganske fint sammen! Og akkurat nå matcher det til høsten. Skynd dere ut og ta bilder før vinden tar alle høstbladene, folkens! 


Halsen var i en variant jeg ikke har strikket  før, en båthals med picotkant øverst, og belegg inn i halsen. Enkel, og pen. 



 Mønsteret er fra Dalegarn, fra tiden de hadde telex og retningsnummer som startet på 05, og hvis du ville ønske å diskutere praktiske detaljer omkring oppskriften, så kunne du ringe eller skrive til Dalegarn. Jeg tror ikke noen svarer på telexen lenger. 

18. september 2020

Hvorfor strikker alle i beige og brunt?


 Les det godt formulerte og interessante innlegget i Morgenbladet av avisens estetiker og motekulturhistoriker Ragnhild Brochmann. Som alltid en god penn! Anbefales som helgelektyre.


https://morgenbladet.no/pafyll/2020/09/hvorfor-strikker-alle-i-beige-og-brunt

Og ja. Jeg er påvirket selv. Strikker Stockholm Sweater med V-hals i fargen caffe latte. Kommer til å gå i ett med alle kaffemedmelkdrikker fremover. Det kommer til å bli noen rare forvekslinger ved kaffemaskinen når noen tar feil av meg og drikken sin, men det får jeg leve med. 


13. september 2020

Stjerner på henda


Votter med stjernemønster er like beroligende som å legge puslespill. Det er sikkert derfor det er så mange stjernemønstre der ute. Du kan lese av maskene på omgangen under hvordan de neste maskene blir, og ser fort hvis stjerna mangler noe. 

Og selbuvotter er jo en slager! 

Jeg strikket disse i oppdrag for Stina i syklubben som skulle gi dem til en hyggelig kursdeltager hun hadde fått skinn av på skinnfellkurs hun holdt i USA (fra den tiden man kunne reise? Dere husker før 2020?). Vi kjøpte tretrådsgarn fra Rauma i gråfarger, og så strikket jeg et par herrevotter etter mønster fra Raumas vottehefte 320 som jeg har liggende. (Kan man ha for mange vottemønstre? Svaret er nei, det blir aldri nok.) 
Vi kan ikke reise, men Posten kan. Norske votter dukker trolig snart opp i en amerikansk postkasse. 



 Mens jeg strikket vottene, kjente jeg litt på at det var veldig fint å strikke mønsterstrikk og votter igjen. Mulig hadde det også litt med at det var fint å strikke igjen uansett, for pekefingeren min hadde et litt ublidt møte med stavmikseren (ja, det var dumt. Nei, jeg måtte ikke sy. Ja, det var litt vanskelig å strikke. Ja, jeg er glad for at fingeren virker fint igjen etter en ukes tid. Nei, jeg skal ikke gjøre det igjen)

Sånn bortsett fra da tomlene skal strikkes. Det er ikke logisk at jeg synes at de siste maskene på votten er de mest kjedelige å strikke, for tross alt er det begrenset med masker som tommelen består av. Og tommelen er vel det som gjør at vi kan bruke redskap, og sånn evolusjonsmessig har et forsprang. Jeg hadde syntes det var kjipt uten tommel. Men hallo! Det er et ork å strikke tommel. 

3. september 2020

Knapporama


Da jeg hadde småttiser, så likte jeg veldig godt heldressene jeg hadde strikket til dem. De ble mye brukt, fordi det var et supert plagg til overgangsårstider, og funket både i vogn og i bæresele. Så håpet er jo at andre også skal synes det er fint å få i gave, når det er et plagg som jeg selv likte å bruke. 
Jeg fikk sjansen til å strikke barselgave, og hadde lyst å strikke smådottedress fra Pickles.  

Etter litt knoting med smådottene som jeg ikke fikk pene, så droppet jeg å strikke dem, og valgte heller glattstrikket overflate, og syntes at det ble klassisk og pent. Knappene fikk stjele showet istedet. 
Og jeg tror ikke noen kommer til å lure på hvorfor babyen har en smådottedress uten dotter. For strengt tatt er det babyen som får fokuset, ikke strukturen i plagget. Jeg hadde ingen planer om å levere med et bilde av hvordan dressen så ut i oppskriften, og skrive en forklaring på hvorfor dressen ikke hadde prikker i overflaten. 



Det var også nok garn til en Lillebjørnlue. Dyreører på babyluer? Utrooooolig søtt! 



Du skal ha litt utholdenhet i knappesying når du syr i knappene på denne dressen.  Seksten like knapper er sjeldent at man har liggende, tross min store samling av knapper, og jeg var gira på treknapper til den fine brunfargen. Ofte kjøper jeg knapper på Ebay, fordi det er rimeligere å kjøpe i større kvanta, men denne gangen gikk jeg til Nøstet mitt på Strømmen Storsenter, fordi de har et godt utvalg, og jeg hadde ikke lyst til å vente i uviss tid på knapper. Da kunne jo dressen risikere å blitt liggende, og det er litt kleint å gi barselgaver som er blitt for små. Fint å gi bort før konfirmasjonen iallefall. Jeg rakk å gi den bort før permisjonen til mammaen startet, så jeg er da ute i goooood tid. 

Assosiasjonen går til Chippendalekostyme med knappinga som kan åpnes raskt i begge sider. Nyttig for bleieskift og lufting for den yngre garde. 



 Jeg likte også den fine kjedekanten på dressen med å ta første maske løs rett av. En bra finish setter jeg pris på.  

Garnet er Pickles Mjuk Merino, og jeg er fan. Blir pene masker, lever opp til navnet Mjuk  og det er ull. Bare plusspoeng der.