Vips vest

Vest eller ullbikini?

Akkurat på det punktet kunne det gått begge veier.

Neida!

Bikinisesongen 2020 er definitivt over (selv om ingen setter spørsmålstegn over hva du har på deg på hjemmekontoret når videosamtalene bare har lyd), så det er såklart en vest.

Stina og jeg snakket om at vi var littegranne på gli på vestetrenden som har vært i høst, vi har sett oss rundt, og skjønt at vestetrenden også funker for fine førtiåringer. Enten med skjorte under, eller oppå sommerkjolen, med fine støvletter til.

På søndager kler vi oss i vest.

Lånehunden Tarax i strikket antrekk (ja, jeg har strikket genseren hans i fjor) og jeg måtte ha noen modellbilder før jeg snek meg og leverte vesten til Stina.

Jeg foreslo et håndverksbytte, jeg strikket vest til henne, og hun hekler et nytt sjal til meg, fordi det forrige sjalet jeg fikk (dypt elsket sjal!) henger på en pub i de indre skoger i Polen etter en reuniontur i 2016, og jeg hadde ikke lyst å si at jeg hadde mistet sjalet jeg fikk til 40årsdagen, eller be henne om å hekle nytt, når jeg har vært vimsete.

Men håndverksbytter er geniale saker. Da kan du bytte med noen som er god på noe annet enn deeg. Jeg er for eksempel ikke god på hekling. Men det er Stina. Og jeg er en racer med strikkepinner. Vips vest.

Vesten er Stockholm Slipover V-neck, strikket i en tråd med Sjølingstad Ullgarn, jubileumsgarn, en nydelig blåmelert farge. Oppskriften er skrevet for en tråd tynn ull og en tråd mohair, men modellen fungerer godt i en tråd ullgarn også. Dette garnet er litt som Finull, rustikt og fint, men ikke så deilig å ha rett på huden. Men det er få som har vest uten noe under.

Jeg kjenner litt på at jeg også må ha en vest. En sånn med vhals (for denne vhalsen er så fin!). Så det ender kanskje med at jeg må ha en vest til meg selv også?

Det gikk med 190 gram Sjølingstad jublieumsgarn, strikket på pinne 3,5 i str L. Garnet har løpemeter 300 meter på 100 gram. Jeg skal lete litt i lageret mitt og se om det dukker opp flere vester. Det var deilig med en litt tynn vest.

Ninja

Jeg har strikket en svart lue til Grete, en Musselburgh hat, lik som jeg har i rød, men altså i svart garn istedet. 

Etter munnbindpåbud og novembermørke, er det da ingen som har sett Grete. Jeg tror det er henne på bildet, da hun fikk lua på en tur, men jeg kan jo ikke være sikker. Det kan være en ninja. 

Her skulle du sett den fine toppfellingen. Tro meg. Den er fin. 

Grete og Merete minner deg på at refleks er lurt i november. Og  lue. Og munnbind noen steder.  

 

Lysglimt i postkassa

Akkurat nå er jeg veldig glad for å kunne strikke, istedet for å kjederøyke når jeg er rastløs hjemme. Så da bestemte jeg meg for å strikke en overraskelse til de jeg snakker oftest med på Skype, nå som vi ikke har møter fysisk på jobb. 

Og hva er mer passende enn tøfler til hjemmekontortiden? For variasjonens del når jeg skulle strikke, så byttet jeg rundt på fargene på Floratøflene, slik at det ble en mørk og en lys variant, og strikket også Elvetøfler, et av de andre tøffelmønsterne til Tornedalsfrun. 

Og den oppmerksomme vil se at paret til venstre er et vottepar. Herrestørrelser var ikke i mønsteret, og jeg orket ikke regne på eller gjette skostørrelse, for det er et litt mystisk spørsmål å tilfeldigvis nevne i et jobbmøte. Men alle er strikket i marineblå og lysegrå Rauma tretrådsgarn, så de hører fint sammen. 

Selbuvottene er fra Rauma 320, et vottehefte jeg liker pga store utvalg i størrelser.

 Elvetøflene har et pent mønster som går igjen på begge sidene. Egentlig skal sidemasken være i en farge, men etter to Floratøfler, var jeg på autopilot på sidemaskene, og fortsatte å strikke dem i lusemønster. 

Et par tøfler veier ca 75 gram. Jeg aner ikke skostørrelser til de som fikk tøfler, men det fine med sokker og tøfler, er at de stort sett passer, fordi strikk er såpass fleksibelt. 

Det er fint å få et lite lysglimt i postkassa for tiden. Posten virker jo! Og det er litt fint å kunne skape små lyspunkt i en heller mørk og trist november med lite kontakt. 

Tøfler rundt

 

Jeg spår økt behov av tøfler i dagene og månedene som kommer, iallefall for de av oss som nå er tilbake på hjemmekontoret og savner praten i lunsjen, og det å møte andre fysisk. Jeg vet at jeg er heldig som har en sikker jobb og mulighet for å jobbe hjemmefra, og plass til å sitte. 

Så hva får jeg lyst til å strikke da? Siden jeg skal tøfle hjemme en stund? 

Tøfler, så klart! 

Og særlig når de er så fine som Tøffelen Flora! Jeg har strikket dem før i grønt og gitt bort, og nå var det på tide med noen fine blå. 

De starter i hælen, så strikker du til åpning for foten, strikker videre frem til tåa, og feller nydelig med kanten langs hele foran. Jeg synes det et skikkelig gjennomført mønster med gode detaljer med icord rundt fotåpningen, og særlig tåfellingen er smashings. 

Flaks for meg at garnbutikken Hennes Fritid på Strømmen skulle rydde hyllene sine pga plassmangel, og solgte Rauma 3tråds på tilbud. Garnet seiler opp som en ny favoritt til votter, og tøfler,  selv om det er er tykkere enn Rauma Finull, mitt andre favorittvottegarn. Men det er ren ull, etter vask blir vottene myke, og garnet er såpass hardt spunnet at jeg tenker det holder godt i bruk. Her er det marineblå sammen med grått. 

Tøflene veier 72 gram, og passer til meg som har 39 i sko. Og skulle du tenke at dette er jommen fine gaver, så er jeg enig, det er jo ikke noen tommel å styre med! Ikke at jeg pleier strikke tomler på tøfler, men ofte er alternativet votter i gave, og der kommer tomlene inn. 

Takk til Annki som ble med på søndagstur mellom regnbygene og kunne ta bilde av tøflene mine mens jeg balanserte på en stubbe ved siden av Lørenskogs mest trafikkerte turvei. Det å være strikkeblogger krever litt tap av eleganse en gang i blant. 

Merete i rød lue

Har et løssluppet forhold til tilbehør, kommer det til å stå i ettermælet mitt. Jeg passer på tingene mine (jo, jeg gjør det), men det er litt votter, skjerf og luer som ligger igjen i kjølvannet av meg. 

Nå sist søndag ligger det en rød yndlingslue et sted mellom Sagene og Grünerløkka etter ungene ble tvunget på tur. Og siden det er en hipp og trendy lue, vil alle tro at den hører til der, men den er altså min. Snufs. 

Istedet for å bli lei meg (for sent,  jeg ble det), så strikket jeg en ny lue i samme mønster. Hvorfor ikke gjenta suksessen? 

Flaks for meg at jeg har vedstammer i mengder rett ved turveien,  så jeg kan snike meg på tur i lunsjen og ta bilde av den nye, fine lua, og samtidig se ut som jeg er med på Hver gang vi møtes. 

Lua er Musselburgh hat (https://www.ravelry.com/patterns/library/musselburgh) , et Ysoldamønster som jeg liker veldig godt. Et enkelt mønster som er tilpasset mange strikkefastheter og mange størrelser, så du kan hente et nøste garn du vil bruke, og passende pinner, og så strikker du til den størrelsen du vil ha. Nyttig.  Jeg liker også at lua er strikket dobbelt og brettet sammen, slik at du kan bruke tynt garn, men får en varm lue. Litt langtekkelig å strikke, men det er fin tvseriestrikk.

Jeg foretrekker å bruke lua uten brettet nedekant, mer som en litt lang lue.

Jeg trodde jeg strikket med samme garn som forrige lue, men fant ut at det var et nøste med Madelinetosh sock i fargen Robin Red Breast, kjøpt i London i 2016. Jeg har tydeligvis en svakhet for fine rødfarger. Garnet ble tidligere forsøkt i en hals/tubetopp, men rekket opp (men rakk å bli tatt morsomme bilder av) (https://meretesmonstermonster.blogspot.com/2016/10/plsestrikk.html)  Og nå er det glad for å være en lue som matcher den fine, røde kåpa mi.

Lykkelig slutt på en mistet lue! Jeg fikk ny lue, og noe lagergarn fikk et nytt liv. 99 gram Madelinetosh sock og pinne 3, og str M lue dame.

Og kanskje noen heldige på Grünerløkka har nye lue?
 

Garnet ble tidligere forsøkt i en hals/tubetopp, men rekket opp. Musselburgh hat

Alle fargene! På en gang!

 

Strikketøyene i det siste har vært beige og rolige og duse greier. Jeg kjente litt på at det rett og slett ble for tamt og rolig,  og strikket enda fortere for å slippe mer havregrøtfarge i fanget,  for det var litt veldig hverdag. 

Og så kom etterlysningen om nye sokker, og da kunne jeg hente frem alt annet enn beige. Helst alt annet, for hun er ikke redd for farger på beina. 

Så vi kjørte psykedelisk regnbue. Og jeg kjente at det gjorde godt for høstmørket å ha noe ellevilt fargesprakende på pinnene. 

Farger! Alle sammen! På en gang! 

Neida, det er ikke alle fargene. Det er bare noen av smånøstene jeg kjøpte i Järbo Minimiraggi for noen år siden. Hvert mininøste er 10 gram, og jeg brukte 54 g til et par sokker ca str 37/39. Strikket med to omganger av hver farge, og strikket med to nøster hele tiden. 

Smånøster er utrolig søtt! Nå har jeg lyst å lage sånne mininøster av sokkegarnrester for å strikke flere sånne ville soķker, for det var så tilfredstillende å bruke opp flere av smånøstene. 

Mønster: Fleegle socks på pinne 2,5. 

Snubledag

Det er de dagene jeg mister ting

Og dager der jeg finner dem igjen

-Frida Ånnevik

Søndag var en sånn dag med snubling.

Jeg dro på tur i finværet for å ta bilder av nystrikka votter,  og oppdaget at kamerabatteriet ennå var til lading hjemme.  Stas.  I tillegg var kafeen stengt,  og jeg måtte drikke kaffe hjemme. Må si jeg ikke var ekstatisk glad da.

Altså. Telefonkameraet funker jo, men det blir ikke det samme. Og ikke kaffen hjemme når du har lyst på at noen andre lager den.

Fine votter iallefall! Raumahefte 320, og strikket i Rauma tretrådsgarn,  mitt nye favorittgarn til votter, fordi de blir tykkere enn Finull. (Fint for frysepinneMerete) 

Senere på dagen oppdaget jeg at det andre votteparet jeg strikket på, ikke stemte i fellinga, siden jeg ikke kan telle til 11 når jeg skulle legge opp masker etter tommelen, men stoppet på 9. Mmmm. Ingenting så deilig som å rekke opp en halv vott på grunn av to små masker.  Telle til 11 var visst for vanskelig den dagen. 

 

Kaffeskum

 

La oss hoppe over spørsmålet om jeg trengte en ny genser. For genserskapet mitt er ikke minimalistisk og trimmet ned til bare nødvendighet, det er overskudd og fråtseri og masse, masse myke plagg, og Marie Kondo hadde fått pusteproblemer. I det minste et hevet øyebryn. Men jeg kommer unna med at de skaper glede.

Så siste tilskudd i flokken er en Stockholmgenser med V-hals i beige, fluffy mohair, og Merete fra studietiden ville lurt på hva i alle dager har skjedd når nåtidsMerete kjører Vhals, kaffelattefarge og pusepusegenser. Hva er neste? Perleøredobber?

Men altså!  Halsen på genseren er skikkelig fin, og nå vil jeg ha V-hals på alt. Og fordelen er at det ser vanskelig ut å strikke, og så er det ikke det. Mønsteret fra PetitKnit er et godt mønster, og jeg synes konstruksjonen er underholdende når du strikker, for du starter med ryggstykket, lager hals med forkortede rader og strikker ned til du kommer under armen, for så å strikke resten av bolen.

Jeg la inn litt snitt under bysten (les: fellinger under hver pupp) i tillegg til fellinger i siden, for en litt mer formet silhuett, selv om genseren har god bevegelsesvidde, så faller den pent.

Mmmm ! Ny mohairgenser! (Og en dag skal jeg prøve å være seriøs på bilder. En annen dag)

Takk til kollega Grete som kunne ta med kamera i lunsjen sånn at jeg fikk bilder i høstfarger av den nye genseren. Skulle ikke tro vi sto i grøftekanten ved parkeringsplassen du ser bildene.  Grøftekanten ser jo nesten glamorøs ut.

Strikkefakta: Stockholm V-genser av Petite Knit. Jeg brukte 210 gram Filcolana Tilia i fargen kaffe latte til en dobbel latte (neida, en largestørrelse).

Serie jeg har sett mens jeg strikket genser: The Witcher. Ingenting som litt fantasy når du skal strikke ensfarget beige.

Nye navn på gamle ting

Jeg har noen gamle strikkebøker i samlinga mi (hurra for loppemarkeder når de kommer i gang igjen etter pandemi), og det er mye som har skjedd på strikkebokfronten, men samtidig er det mye kjent, gitt. 

Den mest innlysende forskjellen er måten mønster og plagg er presentert. Tidligere tiders strikkebøker kan en lure på om forfatteren har forsøkt å sette rekord i hvor få ord man kan bruke i oppskriften. 

Det kan være etterkommerne etter de som skrev vikingesogene våre i sagastil, der hvert ord skulle veies og ikke brukes i unøde.

Men jeg liker tiltroen til at den som leser oppskriften kan strikke. Forfatteren taler til likemenn. Er ikke vits å utbrodere når du snakker til de som kan det. 

 

 

Mote går i bølger, noe alle vi som har strikket mohairgensere på åttitallet gjerne vil fortelle om til de som var født på åttitallet. Så har du nok strikkebøker fra ymse årstall, så har du oppskrifter på hva enn som kommer, selv om snitt og fargevalg og kombinasjoner varierer. 

Men det har ofte fått et nytt navn. Vestebølgen er på full fart i år, men jeg har sett lite artikler i år om Slipover-farsotten. 

Et plagg i boka mi som har gått litt ut av motebildet (eller som venter på å komme på mote igjen) er denne, der tittelen lover litt vel mye, den lille jakka Sengehygge. (Og jeg tror ikke det bare er singelMerete som ler seg skakk av ordet, for den er ikke så voldsomt sexy.) Muligens ment som en liten jakke over neglisjeen eller over skuldrene når du sitter ved sminkebordet, eller sitter i sengen og leser de siste artikler fra den kulørte ukepresse. 

Men kanskje den kommer snart? Med ny tittel som Lounge wear eller comfy wear? Eller hjemmekontorjakke, i passende lengde for Skype- Zoom og Teams-bildet? 

Marius på en seng av høst

Takk til Grete som ble med på søndagstur i østmarka, og som er vant med at at jeg må ta bilde av nystrikket genser. Bonus er at det blir en fin tur.  Kan melde at bollene på Rustadsaga er fremdeles gode, og det er mye fine fotobakgrunner i skogen der. Jeg er så fan av jordfarger, høstfarger og lyset om høsten, så egentlig burde jeg ha masse strikketøy å ta bilde av akkurat nå. 

En liten fireårsMarius er ferdig, etter å ha ligget lenge i kurven uten hals, faktisk helt siden i sommer. Og nå er det høst. Jeg hadde akkurat nok rødt igjen til å fullføre skuldrene, men ikke til selve halsen. Så da fikk den ligge litt og tenke over hvor dumt det var å gå tom for garn akkurat på sluttspurten. Og i tillegg måtte jeg plukke opp masker rundt halsen, og det var alltid litt lite lys på kveldstid når jeg oppdaget den nesten ferdige genseren som bare manglet hals. Men nå klarte jeg ta meg sammen og bli ferdig. 

Jeg strikket mønster hele veien uten å felle til hals, og klippet den ut etterpå, for så plukke opp masker etterpå. En fin bildeserie finner du her. 

Marius er en klassikergenser, og en stund var jeg litt lei mønsteret, fordi det brukes overalt. Det er litt for mye Marius i monitor. Derfor har ikke ungene mine Mariusgensere. Men det er noe eget med kjente Marius, med de klassiske setesdalbordene som er lett å memorere og er fine sammen, og mønsteret er fint i den klassiske rødhvittblåttkomboen, men også i mange andre farger. Så jeg og Marius er venner allikevel. 

Og jeg har mistet skrekken for å sy i isydde ermer, for mengdetrening er løsningen. Det er fjerde genser med isydde ermer i år, så med godt lys og madrassting, så ler jeg i møte med den fryktede monteringa. 

God høstferie for de om skal ha det nå. Måtte det bli tid til noen masker og tekopper.