Nytt fra Vestfronten

Alle andre har, brukte jeg som argument i barndommen hvis jeg skulle få noe. 

Jeg hadde dessverre en kildekritisk mor som ikke helt trodde meg når jeg kastet ut påstander om at alle andre hadde skyhøye ukepenger og ingen leggetider. Hun ringte og spurte de andre voksne, til min store irritasjon. 

Som tenåring var argumentet at alle andre har, et argument for å IKKE ha det. Da var det kjedelig hvis noen hadde den samme genseren som deg. 

Nå er det ikke så farlig lenger om noen har den samme som meg. Fint for oss alle, tenker jeg. 

Alle andre har vest, og nå også jeg. Vest er tilbake, og selv jeg som aldri har tenkt at det var et plagg jeg trengte, har strikket en vest til overgangsårstiden våren. Planen er å ha den utenpå skjorte (på hjemmekontoret, ja) eller over sommerkjolene (på hjemmekontoret) for å kunne bruke litt lettere klær, men ennå holde varmen. Armene mine stusser litt over at jeg tror jeg bare blir kald på torso, men jeg gir det et forsøk. 

Jeg strikket den først for stor (som jeg pleier, strikkefasthet og jeg har en lang historie med uvennskap), for så å rekke opp til jeg hadde ønsket bredde, og strikket så videre derfra. Derfor er halsen ikke så dyp som den kunne vært, men jeg er fornøyd med hvor den havnet. Og jeg og V-hals er glad i hverandre. Det er mange vester med høy hals eller rund hals, men Stockholm Slipover Vneck fra PetiteKnit har V-hals, og da ble det førstevalget. Jeg synes den har en fin detalj med fellingen som skaper en fin linje foran. 

 Havrefarget vest i Drops Air. Gikk med ca 4 nøster til en L. 

Strikket og tatt bilde av ved en isfoss på vei til Mariholtet (takk for tur og bilder, Grete), og nå har vel isen snart smeltet ned, heldigvis. Jeg er team vår, ikke en vinterdronning. Vi trenger lysere tider, når alt er grått og nedstengt og tungt. Kom vår! Jeg og vesten er klar for sommerkjoler! 

Trekk til Danskeferja

 

Det er mye rart en kan underholde seg med i pandemi. 

Jeg fant ut at jeg skulle ta Cecilie på ordet da hun mer enn sterkt hintet om at hun synes den blå hundegenseren jeg nettopp strikket var fin, og sende en liten overraskelse i posten til henne og løven, eh, hunden hennes. Kenzo er en afrikansk løvehund, en Ridgeback, og han er 89 cm over brystet, så han er ikke en veskehund, men nærmer seg Danskeferja i størrelse.

 Det å overraskelsestrikke til noen som du bare vet bryststørrelsen til, og må utvide mønsteret, fordi hunden er større enn mønsteret, det er god trening på øyemål. Øyemål på 38 mils avstand. Jeg la til litt i lengden, og kunne lagt til enda mer, men hadde ikke lyst til å ende med et langt slep. Han skal tross alt ikke være Superhund med kappe. Så kunne jeg strikket den litt tettere i brystet, og heller økt ut. Men det er detaljer. 

 Garnet er ymse oransje tynn ull som jeg har hatt liggende i garnlageret lenge, helt til sjansen nå bød seg til å bli kvitt 305 gram. Cecilie er kjent for å like oransje og høstfarger, så jeg tenkte at det var greit at hunden matchet. Jeg strikket med tre tråder av Nøstebarnull, Holstgarn, Knoll Supersoft og noe Malsen og Mor Supersoft. Mønsteret er igjen Lucky Dog Sweater fra Purl Soho. 

Det er utfordrende å freestyle på hukommelsen. For hver gang jeg tenker på hunden til Cecilie, så blir den større.

Hva synes Kenzo selv om den nye genseren sin?

Jeg er en skikkelig godbit. Så at jeg nå har fått en leverposteifarget genser, er helt tipptopp.
Nå kan jeg gjemme meg blant leverposteien i kjøleskapet, og snikspise den.
Og når noen leter etter hvem som har spist opp all leverposteien, så finner de meg ikke, for jeg går i ett med leverposteien. Jeg og leverposteien er nå ett. Leverpostei og Kenzo, ingen vet hvor leverposteien slutter og Kenzo begynner.

Jeg kommer til å gli inn i høstskogen som en rustoransje ninja.
Du har kanskje ikke sett en rustoransje ninja? Det er jo selvfølgelig fordi de er kamuflasjemestere. Det er ingen som ser dem.

Og nå kommer jeg til å gå i ett med matmor, som også er glad i oransje og høstfarger. Jeg kan nå sitte på fanget hennes helt ubemerket.
Hund og menneske, vi er ett. Jeg blir kanskje avslørt av leverposteilukta, men den sjansen får jeg ta. Mennesker har jo ikke så topptrente neser som oss hunder. 

Det er strikkaren sjølve som poserar. 

Jeg måtte teste den en sen kveld før jeg vasket den, og sendte den i posten. Og den passet jo! Ingen sammenligning med løvehund eller Danskeferja, takk. (eller leverposteisnacks)

Blodtrykksenkende sokker

Noen kobler av med en bok, andre med et glass rødt, og jeg kobler av med et par sokker. Sokkestrikk er blodtrykkssenkende. 

Disse veier 19 gram med Nøstebarn silkeull, og er i størrelse minimenneske, så de får ligge i gavekassa til utover våren, når hjemmekontortiden trolig påvirker folketallet.  

Sokkene heter Mormors flettestrømper, og det gjør seg med fletta på siden av strømpen. Jeg får veldig følelsen av å ha strikket modellen minus flette før,  for maskeantall og forming er lik som slike strømper fra Nøstebarnboka. Men litt ekstra pyntet med fletta. 

Lange strømper til baby husker jeg som nyttig. Det tar da lenger tid å sparke av seg. Det er rart at noe så lite koordinert som en nyfødt baby, er raskere enn lyshastighet når du måler tiden på når sokker sparkes av. Men lange sokker gir deg ørlite mer tid.  

Vi går for gull

Kulda fortsetter her på Østlandet. Etter mange dager med tosifrete minusgrader ute, kommer Dagbladet med gledesnyheten (?) NÅ KOMMER SIBIRKULDA!  Jeg trodde den var flyttet inn allerede, takk. 

Men jeg bekjemper kulda en maske om gangen, så det passer bra med en ny genser til datteren. Og siden januar er måneden der de fleste strikkere ser på garnlageret med litt skrekk og sier - oi, når ble det så mye garn her hjemme?  - så føltes det riktig å bruke av garn jeg allerede hadde liggende, pluss litt supplering fra lageret til venninna mi. 

Hun fikk velge blant garnene jeg hadde i passe tykkelse til bærestykket, og valgte bort en havregrøtfarget lysebrun til fordel for gullnøstet. For når valget står mellom havregrøt og gull, gå for gull. Gull blir alltid gøyere. Det er jo innlysende. 

 Mønsteret er Sandnesgarn sin Nordgenser, som de har lagt ut gratis på nettsiden sin. Takk, Sandnesgarn! Jeg har lenge tenkt at det var en fin genser, men har ikke somlet meg til å kjøpe heftet, og nå lønte det seg å somle. Ha! Genseren er beregnet for å strikkes i Sandnes Smart, men en liten strikkefasthetsjekk og litt regning på maskeantallet, så funket det finfint å strikke i Drops Air og gullresten er i Rauma Puno.

Hun ba meg ta opp halsen da jeg strikket høy vrangbordhals, og heller avslutte uten hals. Ingen av oss tre liker ting tett på halsen, så jeg burde sett den komme. Klok av erfaring, hadde jeg ikke festet tråden da hun testet genseren, så jeg rakk opp vrangbordhalsen, og avsluttet heller med en enkel icord rundt halsåpningen. 

 Fornøyd? Ja! Synes gull gjorde seg. 

Andre går for hvit januar, vi går for gull! 

Hot DAWG!

Hot damn! 

What a hot dog! 

Finn fram kassettspilleren, og sett på Madonnas Vogue på full guffe. Her er hunden som kan vise frem siste nytt i hundemote og bare være helt casual cool. 

Ok, ikke alle hunder trenger genser, men det kan lune fint for en puddel å ha et ullag på seg på de kaldeste dagene. Og jeg hadde lyst til å strikke noe av garnrester, en trang som pleier overfalle meg i januar. Så da vanker det genser på puddelen som vi låner en gang i blant. I blåfarger som passer bra til den lyse pelsen. 

Genseren sitter bra på med ribbestrikk på magen og brystet, og en lenger bit som dekker rumpa. Jeg kunne kanskje ha strikket nederste del litt kortere, men i bruk la den seg pent, og var kort nok til at du ikke må vaske dressen hver gang hunden tisser. Det hadde vært, eh, upraktisk. 

Jeg fant frem blåfargene fra tynn ull-stæsjet, og strikket med dobbel tråd av Rauma lammeull, Supersoft og Nøstebarn totrådsull. I overgangene strikket jeg med en tråd av hver farge, men har også fargefelt med dobbel tråd av samme farge. Restenøstene var av forskjellig størrelse, så de fleste har jeg strikket til det ble tomt, og det er jo en god følelse å få brukt opp alt garnet. 

Jeg valgte også å bruke blåfargene som gikk mot sjøgrønt, for det er mye ymse fargetoner i lageret mitt, og ikke alle blåfargene harmonerer helt. Jeg startet også med den mørkeste fargen, og strikket mot lyset. Det gikk med 110 gram med garn på pinne 3,5, så det er ikke mulig å se at jeg har brukt noe av lageret, men jeg er jo glad for at smårestene kunne finne en måte å skinne på. 

Mønsteret er Lucky Dog Sweater, et mønster fra Purl Soho. Det er pent konstruert, og jeg liker ribbestrikken på magen, og den elegante måten som ribben møter det glattstrikkede, og halsen. Det er strikket med forkortede rader på brystet, som gir en god fasong. 

Jeg likte også at genseren kommer i veldig mange størrelser, fra veskehund til stor hund. Tarax fikk en str M, og det var mange størrelser over og under. I tillegg er det lagt inn om det er til tispe eller hannhund, nyttig detalj. 

Fint med en tur på glattisen idag for å ta bilde av den skjønne (eh, hunden!). Og til tross for pandemi og innskreninger, idag trengte jeg solbriller på turen. Det er fint vær, iallefall! 
 

Tre brødre

Tre brødre med kalde fingre + en tante med garn og strikkeskillz = tre brødre med nye votter og varmere hender.

Regnestykket er enkelt. Kalde hender som trenger strikkevotter? Da trår vottestrikkeren til for å få likevekt i regnestykket. 

Kanskje jeg skulle insistert som Batman at når det trengs votter, så må lyskasteren med vottesymbolet tennes, og så kommer Batman (eh, tante med vottene). Men siden jeg er praktisk anlagt, så holder det å få en melding på telefonen. (Batman må lære seg at det er innmari tungvint med lyskaster for å tilkalle ham. Hva blir neste? Fax?) 

 

Jeg hadde litt Rauma tretråds liggende etter desembers vottestrikking, så det ble grått og hvitt til ene bror, og grått og gult til den andre broren. Synes det er et fortreffelig vottegarn. Litt tykkere enn Finull, men gode og varme. Og ikke for tykt, heller. 

Og for å variere litt i mønster strikket jeg fra Raumahefte 320, som har dette barnnålmønsteret i tillegg til mer vanlig stjernemønster. Samme mønster strikket jeg til søsteren til disse brødrene, så nå har fire av fem matchende votter. (Unnskyld til minstemann, men han var ikke nevnt i votteetterlysningen) 

Grått og hvitt og grått og gult er ganske fint sammen. Liker også hvordan mønsteret er tilpasset de ulike størrelsene, slik at de er like, men ikke helt like. 

Det siste paret til storebror i str 11-14 år, er strikket i Retrorosaria Brusca, et ullgarn fra portugisiske saueraser som jeg kjøpte fra Bladet Garn på Oslo Strikkefestival. En fin flaskegrønn farge. Garnet er lett, og litt loddent, ligner på BrooklynTweed Loft eller kanskje Rowan Felted Tweed, hvis jeg skal sammenligne med andre garn jeg har strikket med. Fint å få brukt litt fingarn som har ligget i lageret og klaget over at det ikke ble brukt. Men siden det klagde på portugisisk, så har jeg overhørt det. 

 

Så da fikk jeg strikket litt votter i januar også. Mistenker at det blir mer vottestrikk i år også. Kanskje ikke i så stor utstrekning som i 2020. 
 

Rosafluff

Vi er ikke ferdig med første uka i januar, og pinnene har allerede spyttet ut en genser, og gitt den fra meg. Til mitt forsvar, det er pinne 7, altså strikker du med så tykke pinner at det holder at du tenker på at du skal strikke litt, og da da vokser strikketøyet av seg selv med flere centimeter. 

Ok, rosafluffen hadde gått raskere hvis ikke garnet prøvde å holde igjen på farten, for Dale Påfugl-garnet er ikke silkeføre, hvis man skal sammenligne med metafor som passer årstiden. Det lugget i skisporet, og det var dårlig glid med mohairen som ikke hadde så lyst til å bli strikket. Etterpå måtte jeg gå over sofaen med klesbørste, fordi det ligger så mye bevismateriale på at jeg har vært der (jeg mente mohairhårene, ikke sjokoladepapiret og vinglasset). 

Jeg klødde meg litt i hodet av mønsteret som insisterte på at det skulle ØKES 150 masker når ermer og bol ble satt sammen, men ser jo at det er fordi flettene ikke skal snurpe alt sammen, men ligge i flukt med resten av kroppen. 

Jeg våget meg også ut i fjorten minus for å ta genserbilde i lunsjen, siden dagslys er så etterlengtet. Jeg er ingen polarhelt, så de sekundene uten jakke og lue og votter for å ta bilde, det ble nærme verdensrekord i å kle av og på seg i kulda mens jeg balanserte kamera i hånda. 

Her faker jeg at kulda ikke bryr meg. 

Det føltes også som en spionfilm med overleveringen, for vi er på hjemmekontor for tiden på jobb. Så jeg sendte mail om at rosafluff var ferdig, og at jeg la den på pulten hennes mens hun ikke var der, og da kunne hun plukke opp genseren en dag hun var innom. For økt spionfilm-feeling, burde jeg forlangt løsepenger i en stresskoffert. 

Genseren er Jackie fra Dalegarn, strikket på pinne 7 i Dale Påfugl. Gratisoppskrift ligger på nett her. 

Jeg strikket største størrelse, og strikket den litt på litt mindre pinner i halsen, så ikke halsen skulle bli altfor vid. 

Årskavalkade 2020

Kjære lesere av strikkebloggen Monstermønster! 

På årets siste dag, der vi sitter med paljetter på overkroppen og joggebukse på underkroppen, og har sjampanjeglasset klart til i kveld, da har jeg telt sammen hvor mange meter og gram med garn som gikk med i 2020, som jeg har gjort over ti år. Så det er jo normalt, selv om året ikke har vært normalt. 

Det kommer til å bli sagt mye om 2020, men jeg synes det er vanskelig å si noe fornuftig om historien når man står midt oppi det. Verden er ikke i vater ennå. Så det er andre som kommer til å si mer velformulerte ting enn meg om dette. Et helt annerledes år. Akkurat det kan vi være enig om. Og sjeldent har jeg hatt større håp om at neste år blir bedre enn det som akkurat gikk, selv om jeg er privilegert som har hjemmekontor, store barn som takler digital skole, og vi bor i skogkanten, så det er plass til å være ute. 

Men det har vært mye savn i år. Og avlysninger og plan B, munnbind, pinne i nesa, smittestatistikk, beredskap, mye, men meningsfull jobbing, og rastløshet og savn. 

Så akkurat i år har jeg vært ekstra glad for å ha strikkinga. Det har vært noe å holde i hendene, noe distraksjon, noe konkret, noe underholdende når det blir mye hjemmetid. Og jeg har strikket mer til andre i år, for Posten har jo virket. 

Men for å holde noe normalt; så kjører vi igang årets strikkestatistikk på det nye årets første dag! Ta på deg paljetter eller kosebukse, sprett sjampanjen og heng på i kåringen av årets plagg, årets fargevalg, årets bilde, årets munnbind (nei, det får ikke være med i feel-gooden nå), og årets strikkeplagg! 

Totalmengde i meter og gram: 

Årets garnselgere trenger ikke legge ned i år, jeg har brukt 7004 gram, en hel kilo mer enn i fjor, og i meter er det 21 625 meter garn som gikk med, og antall masker aner jeg ikke, men det er noen millioner. Tilslutt endte jeg med 62 fullførte prosjekter, noe som sier at jeg pumpet ut strikketøy i høyt tempo. Mye hjemmesitting og lite trening forsvarer jeg det med. I 2021 håper jeg at jeg skal bruke mer tid på å treffe andre mennesker og ha mindre tid til strikking. 

'

Men hva har du strikka i år, da? 

Jeg tror jo at jeg er mest glad i å strikke gensere og barselgaver, men altså jeg bør kanskje bytte navn på bloggen fra Monstermønster til VotterVotterVotterVotter, for det har tatt litt av med votter i år. Beklager til de som etter hvert sikkert gikk lei av å lese om votter, men gratulerer til de som fikk votter. Selv endte jeg med ett nytt vottepar selv, og har gitt bort 22 par. 

 Jeg skylder på trangen til å strikke votter som kommer snikende i november, for det har skjedd tre år på rad nå at jeg får vottebehov og strikker massemassemasse like votter på kort tid. Jeg har strikka 23 par votter i år, og 21 av dem har samme mønster, og 18 av parene er strikket mellom 22.november til 29.desember. Akkurat det er å tippe litt over i vottegalskap. 

Så det har vært året for gjentagelser. Vottene var like, det er blitt tre Mariusgensere, to blå gensere med bladmønster, like luer og flere tøfler. 

Hvem er det som ender med strikkeplaggene? 

På grunn av votteinnspurten på slutten av året, ble det kollegaene mine, men ellers drypper det på andre utenfor huset, siden det tydeligvis lønner seg å bli født eller å ha bursdag av noe slag. Vi som bor i huset har ikke endt med så mye, fem plagg til meg og to plagg til datter, mens sønn har ikke ønsket seg noe i ull i 2020, og da blir det lite til ham. Jeg ser ironien i at en som strikker mye, får en sønn som sjeldent fryser, og som ikke er så glad i ullgensere. Selv lånehunden fikk en genser, så vi får ikke trekke noen konklusjoner om det. 

I år har det blitt mest strikket i voksenstørrelser, i takt med at jeg har større barn, så det ikke blir like mye strikket til dem lenger. Jeg har også avslørt trikset til flere om når jeg svarer JA til å strikke for dem, du må spørre når jeg er mett og ikke har lavt blodsukker. Rett før lunsj får du nei. 

Og igjen, statistikk og kakediagrammer kan lure deg. Jeg har ikke strikket et hus, men jeg har strikket en klut til huset. 

I år holdt jeg meg mest i komfortsonen min, pinnestørrelse mellom 2,5 til 3,5. Det er mye snakk om å komme ut av komfortsonen, men jeg trives å omgi meg med tynne metallpinner av en viss tykkelse. 

 

Det er mye snakk om hva du ville tatt med deg til en øde øy, hvis du bare kunne tatt med deg en ting. 

Ut i fra dette diagrammet, ville jeg trolig tatt med meg en sau, og så gjemt en saks, en rokk, en spinner, strikkepinner i lommene. Hvem pakker lett til en øde øy? 

Det er ull som vinner hvert år. De andre fibrene er litt oppgitt av at det er en konkurranse en gang, for når du bor på den nordlige halvkule, så er det kulde som sitter i bevisstheten. Jeg strikker for vinter og høstgarderoben, og der er silke lite i bruk. 

Årets farge er blå! Vi kan overføre det til å føle seg blå, men jommen er det mye fine nyanser i blått, og etter å ha vært glad i rødt i mange år, så er det fint at blå får skinne litt også. 

Overraskende nok ikke noe rosa, men den gjemmer seg i neonbiten i de fargesprakende sokkene til datteren.  

Årets overraskelse er også at beige ble såpass representert, jeg har strikket en genser til meg selv i beige, og skylder på samfunnet som påvirker meg. 

Så? Henger du med ennå?

Det er lov å ta seg en liten tissepause, eller hente nytt glass med sjampanje eller fat med småkaker, for nå kommer kavalkaden av årets kåringer:

Årets trend i strikketøyet mitt:

Gjentagelser. Det endte med 20 par av samme votter. Men jeg liker å strikke votter. Og vottedillaen tok ikke knekken på lysten, sånn som man av og til kan få hvis du spiser yndlingssjokoladen om og om og om og om igjen. Årets trend er også å gi ting bort. Det er jo fint, i en tid jeg har fysisk sett færre enn vanlig. 

Årets strikkebegivenhet:

Oversette strikkeboken Strikk fra dansk til norsk, slik at den kunne komme ut samtidig på begge språk! Når du har syntes at de danske strikkedesignerne Lene Holme Samsøe og Charlotte Kaae gjør mye bra, og de spør deg om du vil oversette teknikkboka deres til norsk, da ble jeg såpass starstruck at jeg svarte ja, uten å helt tenke på hvor mye jobb det er å oversette 1175 gram med bok til norsk, og strikke seg gjennom beskrivelsene på teknikker. 

Heldigvis fant jeg ut at jeg kunne spørre Annki om å hjelpe til med oversettelse, slik at vi kom i mål. I høst har det vært lite som skjer utenfor huset, så jeg hadde tid til å sitte kvelder og helger for å få gjort jobben. 

Årets strikkedesigner

Kunne fort vært Lene Holme Samsøe, for samtidig som jeg oversatte bok av henne, så strikket jeg på barselgaver i mønstre som hun har designet, siden jeg stadig vender tilbake til de mønsterne. Men i år er det PetiteKnit som har dominert i det jeg har strikket av store plagg. Som resten av Norden, føler jeg. Men det er fint med gode basismodeller. 

Årets strikkeplagg 

Er den nydelige fairislegenseren jeg strikket til datteren i Shetlandgarn som jeg kjøpte på Edinburgh Yarn Festival året før. Jeg syntes ideen min om å ta border fra en lue og lage genser av det, ble veldig, veldig bra. Jeg liker når ideene mine funker like bra i virkeligheten som i hodet. Heia egne ideer! 

Årets bilde

Må jo være pupp. Strikket og rekket opp (fordi jeg strikket feil) og strikket silkesinglet til varme dager. Fin topp, men har ennå ikke fått sydd litt trykknapper på innsiden, så jeg ikke risikerer at det blir enda mer av meg som synes. 

Årets garn:

Tommel opp for Rauma tretråds ullgarn! Jeg har syntes at det har vært litt tykt for å bruke i votter, men har endret mening i år, mye takket være Raumahefte 320 som har noen pene vottedesign i det garnet. For det blir tykkere, men ikke klumpete votter, og det er garn som er produsert i Norge. Jeg heier jo på norsk ullproduksjon. 

Årets strikketreff:

Må enten være hyttetur med syklubben til Grimstad, vi klarte å komme oss på tur da smittetallene tillot det. Ellers er strikketreffet i drømmehagen til Emmy en favoritt, der vi fikk sitte ute å strikke og drikke cocktails. Jeg gikk tom for garn, og vi ble overrasket av regnskyll på vei hjem, men en luksus å kunne nyte godt selskap i andre strikkere, sippe cocktails og strikke samtidig. 

Årets bommert:

Vanligvis er det mye som konkurrerer om tittelen her, men strikkemessig har det funket bra i år. Jeg måtte rekke opp silketoppen min halvveis, etter å ha strikket to venstredeler istedet for en høyre- og en venstredel, men kom jo i mål etter endel banning over å ikke ha fulgt med på mønsteret, når mønsteret strengt tatt var så tydelig skrevet at ingen kunne gjøre feil. 

Men av strikkerelatert skade var det jo dumt å koke eplemos samtidig mens jeg var oppslukt av et strikketøy, for da var det ikke så mye gryte eller eplemos igjen da jeg kom på at jeg ikke bare strikket. 

Det gav heller ikke så mye strikketid da jeg kjørte stavmikseren i pekefingeren og ikke kunne strikke på to uker, mens det grodde. 

Årets mest brukte strikkeplagg: 

Er strikkelua Musselburgh av Ysolda. Strikket en i desemberdagene i fjor, brukte den masse, mistet den i høst, og strikket en ny med en gang i omtrent samme farge, sånn at jeg ikke skulle bli så lei meg for å ha mistet en god lue. Strikket også en i svart til koronavenn Grete, siden jeg har skrytt sånn av min egen. 

Hva tror jeg at jeg kommer til å strikke i 2021? 

Er jeg for sent ute til vestetrenden? 

Jeg tror jeg kommer til å strikke flere gensere til barna (hvis de vil ha), og fortsette med å strikke og gi bort, for det er luksus å gi og få hjemmestrikkede ting. Jeg skal ikke strikke masse like votter med det første (for nå har jeg vel mettet markedet). 

TAKK! 

Takk for at dere fremdeles følger bloggen - selv om det er lenger tid mellom oppdateringene her. Det er fremdeles gøy at noen følger med på mine strikkeprosjekter og heier på det (ungene er ikke like entusiastiske som meg, så dere avlaster dem litt når jeg får fortelle om det her). Uten følgerne av bloggen hadde det ikke vært like moro å blogge, så takk for det! 

Og 2021? Sjeldent har jeg hatt så forventninger til et år. Men strengt tatt holder det å være bedre enn 2020. Og der er jo lista lav. Heia 2021! 

116 448 masker senere

Hvor mye savner du å få være sammen med avdelingen din, nå som du ikke får være på kontoret, Merete? 

Jo, det går bra å jobbe hjemmefra, og arbeidsoppgavene løses greit fra gjesteromskontoret på loftet. Men småpraten ved kaffemaskinen, lunsjene, stikke hodet innafor kontordøra og pludre litt, det savner jeg. Det å høre stemmene av kollegene mine, og se andre mennesker, akkurat det mangler på hjemmekontor.  Men det er en luksus å ha en jobb der du er en del av et fellesskap, jeg vet jeg er heldig med folka og jobben min. Vi jobber mye, og har det gøy sammen. 

Så da jeg skulle holde Herrenes tale på det digitale julebordet vårt, så tenkte jeg; hvorfor ikke strikke votter til mennene våre? (Og siden jeg er glad i likestilling, og var godt i gang: hvorfor ikke til alle sammen?) 

Hvor godt liker du kollegaene dine? Nok til at du strikker 8976  masker til herrer på pinne 3 og 7824 masker til kvinner, og så ganger det opp med 6 herrevotter og 8 damevotter. Og så at du gjør det i slutten av november og begynnelsen av desember, akkurat da du har bestemt deg for at du ikke skal marathonstrikke gaver til jul.  116 448 masker senere kan jeg konkludere med at jeg nok ikke gjentar stuntet til neste år.

En vott per kveld blir noen votter til slutt. Det er også et tegn på at det ikke skjer så mye utenfor husets fire vegger for tiden. Jeg trodde jeg skulle rekke å komme i mål til julebordet, men hadde ikke tenkt på å strikke til meg selv også, og det manglet litt tomler her og der på innspurten. 

Det fine med digital presentasjon, er at du da ikke fysisk overrekker resultatet. Så da kan du bløffe mengden tomler som er ferdige, og kan fullføre i helgen før de sendes i posten. 

Og det er vel eneste gang jeg kunne strikke på julebord. Og slippe å lure på hvordan jeg skulle komme meg hjem. For jeg var jo bare på gjesterommet. 

Men det var gøy! Annerledes, men gøy. 

Alle vottene er i samme farge og etter samme mønster, unntatt leder for avdelinga, som fikk kapteinsstriper, som er fire striper. 

Og når alle har samme votter, er det jo lurt å skille de fra hverandre, hvis noen bruker vottene samtidig. Så da har alle initialer på tommelen, slik at det skal bli mulig å finne sine votter. 

Så når verden er åpen igjen, og vi kan dra på tur sammen igjen eller noe så enkelt som på kontoret, så er vi klare med votter på. 

 Jeg liker dere, folkens. Ta det som et kompliment at dere er strikkeverdige. 

Takk for at jeg får være en del av gjengen. Og nå tror jeg at jeg har avslørt at jeg strikker mye. 

Strikketekniske fakta for de som leser så langt:

Mønster. selbuvotter fra Raumahefte 320 i damestørrelse og herrestørrelse. Det går ca 75 gram til damestr, og 95 gram garn til herrene. Jeg strikket alle i Rauma 3trådsgarn, og alle i samme farger, 147 (mørkeblå) og 103 (melert grå). Det var nyttig å strikke alle i samme farge, for da fikk jeg brukt mesteparten av garnet, og har ikke en million smårester som jeg hadde hatt, hvis jeg hadde strikket i ulike farger.

Initalene fant jeg diagram på på stitchpoint.com, fordi da blir alle bokstavene i samme fonter. Nyttig. Og gøy med initialer på votter. 

Nei så nuttet!

Du vet den visa av Prøysen om han som skal lage et sybord i julegave,  og så blir det bare mindre og mindre til han ender med en brødfjøl (eller ble det tennved til slutt?) 

Her har jeg spilt sangen baklengs, for det ballet litt på seg underveis. 

Barna har fått en ny kusine, og da vanker det ofte strikkeplagg i gave. 

Jeg tenkte å strikke en liten Ellajakke fra Lene Holme Samsøe i barselgave. Jeg startet med ett nøste Lanett, og det gikk litt over to nøster på jakka, så jeg tenkte; hvorfor ikke strikke bukse av det siste nøstet? 

Så er det jo det at det går ikke bare 50 gram på en bukse, så jeg måtte supplere med mer garn,  og da var det nok til en liten lue også .  

Bladmønsteret som går igjen i flere av Lene Holme Samsøe sine design,  er lett å strikke og det gjør seg i bærestykker. Ellajakka har tre rader med blader, og den lille lua er jo supernusselig til, og den lile picotkanten ytterst er veldig fin detalj. 

Knappene på jakka er polerte treknapper, som jeg også måtte kjøpe flere av, fordi jeg laget litt mange knapphull. Tydeligvis tror jeg at babyer ligger stille og tåler å vente på tiden det tar å kneppe knappene. Særlig. 

Settet er fra heftet Babystrikk på pinne 3, hefte 5 i serien. Jeg har alle heftene, og liker å strikke barselgaver derfra. Dette settet strikket jeg på da jeg oversatte boka til Lene Holme Samsøe og Charlotte Kaae,  og det var litt ironisk at jeg satt om kveldene og leste tekst og oversatte, og når jeg så skulle slappe av, så plukket jeg fram strikketøyet og et mønster fra samme designer.  

Et av de danske ordene jeg liker er nuttet. Tilsvarende på norsk er vel søtt eller nusselig. Det er noe skjønt over et ord dom uttales like nusselig som det staves.

Bildene er tatt i høst, for det var da settet ble strikket. Og så er det sendt i posten til England, siden det bare er Posten som beveger seg over landegrenser akkurat nå. 

Jeg har strikket mer gavestrikk i år. Kanskje fordi jeg tror vi trenger mer hyggelig i postkasser disse månedene? 

 Babystrikk er plagg med forventning, glede og alt blir sjarmerende i ministørrelse. Det er fint å kunne gi bort små plagg for å si at vi deler gleden. Velkommen til verden, bittelille!