30. juli 2020

Grand Canyon

Det advares for sterke bilder. Det bjudas på kløft.

Men altså, når man strikker en omslagstopp i silke, så dør  sikkert leserne av bloggen om å vite om den er ferdig, og hvordan den ser ut på. Og da blir det bilder av den i bruk. Enda godt jeg ikke strikker ulltruser.

Ja, jeg kom i mål, etter å ha strikket mye feil (feriehjernens feil, ikke mønsteret) og etterpå jobbet litt med hvor lange stroppene skulle være, og litt justering av bakstykket, fordi omslagstopp sitter penest om den sitter inntil kroppen, og ikke slenger rundt.




Men o hai! SILKE! Snakk om luksusfiber!
Denne silken er råsilke, den matte typen. Silke kommer i flere utgaver, blank som vi forbinder med silke, og matt som i råsilke. Jeg liker det matte preget, men det er ikke nødvendigvis det man forbinder med silke.  Silke er deilig naturstoff, og deilig å ha på kroppen. Så jeg må kanskje gi et lite opplysningsark til de som tror den er strikket i bomull, siden det er en pent (og dyrt) silkegarn. Men kanskje de ikke tenker så hardt på fiberet i plagget, fordi kløfta kommer i veien.


Jeg kjenner på at denne toppen trenger litt hekter eller skjulte trykknapper på innsiden, sånn at det ikke blir Grand Canyon her. For toppen sklir i knyttingen, så utrigningen blir videre. Og videre. Sånn at du ikke trenger spørre hva slags BH jeg har på. Det kan du jo se selv.  Så jeg får gjøre litt interiørarbeid på innsida.




Det er en feminin topp, med fin økning som følger kurvene bra, og legger seg skrått over bysten.
I starten var jeg mest bekymret for om den var lang nok i livet, siden jeg ikke hadde lyst til å ha en strikket bikini, men en singlet med omslagsvariant.  Men siden jeg er nå mer bekymret for utrigningen, så tenker jeg ikke på lengden lenger.









Kommer jeg til å bruke den?

Ja. Fordi jeg har strikket den på nytt og nytt, fordi oppskriften var så enkel, at jeg ikke klarte å følge med.  Må bare legge inn litt sikring på innsiden, så jeg ikke må tenke på kløft eller #freethenipple hele tiden. For pupper snakker så høyt, at det kan være vanskelig å få med seg samtalen. Jeg foretrekker øyekontakt med de jeg snakker med.

Og kommer jeg til å bruke den når jeg har snakket så mye om kløft og utfordringer med det?
Ja. Når jeg har fiksa litt sikring, så er den jo fin! Og omslagstopper er pent på kurver.

Alternativet er også å bruke den som omslagsvest, og ha en topp under. Funker det og.

Strikkefakta:
Yoko top fra Knitting for Olive. Jeg strikket min i str L, men justerte ned til M i ryggen, for den skal sitte inntil for finest passform. Jeg brukte under 200 gram Knitting for Olive Pure Silk i fargen dyp petroleumsblå. Fin farge! Og jeg kortet ned på stroppene. Men det justerer du lett.











12. juli 2020

En gang til





En liten gåte:
Etter en dag med sommer, sol, strand, Sørland, strikking, silkegarn; hva sier man da?




Riktig svar er på Sørlandsk:
Søren tude.
Sabla dumt.
Å i sava!

Driiiid.


Oversatt; jeg har strikka feil, og det er …. dumt.
Planen er en omslagstopp som har en venstredel og en høyredel.

Jeg har strikket to venstredeler.
Tidligere har jeg strikka to venstrevotter (like teit å gjøre).
Jeg skylder på feriehjernen, og tanketom strikking på stranda.

Det kunne vært nyskapende å gå med dobbel dekning på venstre side, og luftig (les tomt) på høyresiden, men siden jeg har tenkt å bruke toppen over hele fronten, så må den ene venstresiden rekkes opp igjen. Meh.










Trøsten kom fra Cecilie på Karmin; nå får du nyte silkegarnet ditt dobbelt så mye! 

5. juli 2020

Nederst, innerst og bakerst


Helt, helt nederst, bakerst og underst lå disse nøstene og hadde gitt opp håpet. Vi er ikke ull, sutret de. To tråder lin sammen med to tråder bomull, hun kommer jo aldri til å huske at vi eksisterer, i denne ullfikserte husholdningen. Det er ull meg her og ull meg der, muligens en flørt med mohair og alpakka, men det er ullullullullull som gjelder, gråt de. Og vi har til og med gått ut av produksjon! Det kommer aldri til å bli noe annet enn vaskekluter av oss. Det eneste vi kommer til å se, er sauseflekker og melsøl, og så rett i vaskemaskinen. For et nitrist liv. 

Men neida! Redningen kom i fire omganger. 
Først kom garnet i produksjon igjen, Drops Bomull-Lin. Da ble det ikke så krise hvis jeg feilberegnet garnmengde. 
Så var tilfeldigvis en av bøkene jeg hadde reservert på biblioteket klar da biblioteket endelig åpnet dørene igjen, og det var En strikkers år, av Witredesign, som har mye sommerstrikk i andre garn enn ull. 
Og så kom en varmebølge over østlandet, så det var fristende å strikke i noe annet enn ull. En tskjorte i lin, feks? Hadde ikke jeg noe linblanding liggende?
Og så trengte jeg noe enkel strikk til en sommerdag i Emmys hage, med strikking og cocktails. Ingenting bedre enn kun rettstrikk til sosial strikk. 
Da var redningen der for linnøstene. 



Så dypt og langt nedi lageret lå garnet, at jeg ikke husker hva jeg en gang hadde tenkt å lage med dem. Jeg skryter av å ha full kontroll på alle nøster, og hvorfor de har havnet i lageret, men her er det tomt. Det er til og med vært forsøkt strikket med, for garnet er rekket opp, og nøstet på nytt, og magebånd er kastet, men hva første forsøk var? Fuglarna veit. Det eneste jeg har husket, er å legge dem i samme pose, og så glemt dem i årevis. Trolig tjue år.


Mønsteret er fra En strikkers år, og hun har sansen for topper som stopper tidlig i livet. 
Jeg stoppet lenger ned, fordi jeg ikke orker å gå med armene ned hele tiden, siden toppen ikke holder seg ved bukselinningen, men danser flashdance over magen når armene går opp.  Og det er ikke det at jeg har henda i været og strekker armene mot himmelen hele dagen, men klær skal jo brukes, uten at jeg må tenkte over hvordan og hva som er under og ja. du skjønner. 



Tskjorte er kjapt å strikke! Iallefall ermene. 
Oppskriften var grei å følge, og jeg likte detaljene med raglanfelling med midtstilt maske som gir som en maske som ligger nesten som en søm oppover raglanen. Og fint med vendepinner i ryggen, og for halsutrigningen. 

Garnet mitt, Bomull-Lin er litt tykkere enn oppskriften sier, men jeg regnet bare om strikkefastheten. Da jeg strikket tskjorten, var det så varmt, at jeg ikke kunne tenke meg andre plagg enn tynn, tynn bomull, men idag med regn og blåst, er det fint med en tskjorte som ikke er iskald. Og de linplaggene jeg har i garderoben fra før, er høyt elsket hele året, så det lover bra. 

Og ja, jeg gikk tom for garn, siden jeg strikket den lenger enn oppskriften. Men Tjorven på Majorstua hadde inne garn, og jeg gikk supplert med et nøste. Det var fargeforskjell, men det må man regne med etter så mange år. 


Hils på tripoiden og kamera  som er fjernstyrt fra mobilen, forresten!  Gjett hvorfor den ene armen stadig er ute av bildet, eller holder mobilen? 
(Ungene er lei av å være kamerateam, men da er det jo fint å ha hjelpemidler) 

For å sikre at sutringen fra garnlageret opphørte, så strikket jeg en klut av resten. Da kan jeg matche oppvasken med klærne mine. Alltid vært et savn, det. 

Strikkefakta; 
Mønster: Western Cropped tee fra En strikkers år.  Jeg strikket på 10-15 cm til i lengden, for jeg ville kunne bruke toppen. 
Garn: Drops Bomull-Lin, 330 gram til en str L.  
Pinne 3,5 

24. juni 2020

Hull på ermene


Egentlig står jeg sånn fordi jeg skal vise frem de fine ermene med hullmønster.
Men det illustrerer bedre at jeg tenkte hardt på - hvorfor i alle dager foreslo jeg at vi skulle ta bilder av den nystrikka genseren i TJUEÅTTE SINNSYKE GRADER.
Det er ikke noe ved tjueåtte grader som roper etter genser.
Dersom det er roping involvert, så er det at jeg skal flekke av genseren og komme meg uti vannet kjappest mulig.
Av med gensern, av med gensern, av med gensern messer folkemengden inni hodet mitt.

Hallo? Strikkagenser i tjueåtte grader? Stemmer ikke. Selv om den har hull i ermene.


Men ja, det var idag jeg hadde tilgjengelig fotograf (takk Annki) , og mulighet for bading etterpå.

Blå genser ferdig, altså.

Men denne har du strikka før! - ropes det bakerst i lokalet.
- Joda, men denne gangen er det til meg selv. Ingenting er bedre når du har strikka en genser til dattera di, og så til venninna di, at du tenker at du jommen må ha en selv. Og det går an å ha lik genser som venninna si, uten at noen begynner å tro at vi er i en sekt. (Lik genser-sekten. Liten sekt, med bare to-tre medlemmer)

'
Nevnte jeg de fine ermene?

Joda, det er ermene som er trikset med genseren her. Igjen har jeg brukt bladranken fra et vottepar  og strikket ermene med mønster, og glattstrikk resten. Og ermene har tettsittende mansjett, men økes så til fullt maskeantall med en gang, sånn at de blir litt ballongermer. Trendy, ville MinMote sagt. Eller noe.

Jeg tester også hvor glad jeg kommer til å bli for en genser som akkurat går til bukselinningen. Cropped heter det på utenlandsk.

Alle har en mage, og jeg har en myk en. Innerst inne vet jeg at de fleste har nok med seg selv, og ikke tenker over at jeg har strikka en genser som stopper høyere opp i midjen enn jeg pleier, og at det nok ikke blir overskrift i Dagbladet med rullende tekst "DETTE SKJER AKKURAT NÅ".  For ærlig talt, det skjer mye annet i verden for tiden. Mye viktigere ting.

Akkurat nå tenker jeg at det var fint å teste annen lengde, og at den kan bli fin over bukser med høyt liv, og kjoler. Og så kommer jeg til å ha dager der jeg tenker at alle vil tro at jeg har strikka en magetopp. Craisibananas. Alle har sånne klesdager. Bare spør DeLillos (Jmfr tøff i pysjamas)



Og ja, jeg badet etterpå.

Strikketeknisk:
Pinne 5. Drops Air i fargen påfuglblå (som er knallfin!) og 250 gram. Fulgte maskeantallet til en enkel raglangenser i Ann Budds bok om basismønstre (i strikkefasthet 16 masker på 10 cm), og improviserte med innsvinget liv, litt kortere modell, og mønster på ermet. Og ja, formet halsen ved å strikke vendepinner bak, så halsåpningen faller pent.


14. juni 2020

Skal strikketøyet være med på stranda ?


Skal strikketøyet være med på stranda? 

JA! 
Det har en naturlig plass i strandveska fordi 
-det å ligge stille og sole seg er strengt tatt kjedelig
-fordi du kan følge med på unger som bader samtidig mens du strikker 
-hvis du er redd for hva folk skal tro når du sitter i bikini og strikker. Kort sagt; folk tenker mest på hva de selv gjør, og legger sjeldent merke til hva du gjør. 
-en-meters-regelen gjelder i helger også, så du kan diskret, men effektivt markere hvor dine grenser går med å lage et lite gjerde med strikkepinnene
-fordi du ser skrekkelig strikkeproff ut, når du vipper ut et snertent, lite strikketøy som matcher strandmadrassen og bikinien. 


NEI!
-hvis du bare har tenkt å stupe, da blir det kø på stupebrettet når du bare skal strikke ut pinnen før du hopper uti
-hvis du strikker brudekjole i hvit silkegarn, det du sparer av tid av å ha med deg strikketøyet, det må du bruke for å vaske solkrem og sand utav det hvite garnet
-hvis du strikker i fluffegarn som røyter, sånn at alle rundt er dekket av fluff som sitter fast i solkremen

Kort sagt: mer JA enn NEI.

Ps, jeg badet idag. Internett fortjener å vite det. (og ja, det var kaldt. Alle lyver for å få deg uti)

8. juni 2020

Av skuldra eller falle av skuldra



Det er noen ting som ser kult ut på bilde, og så får du hverdagen i fleisen rett etterpå. 
Jeg liker fjæra i angora foran, og det litt boxy snittet på genseren. 


En kul detalj med halsåpningen som legger seg av skulderen, sånn løst og ledig. Off shoulder, rett og slett. 

 

I hverdagen var det mer off shoulder og nedover armen, så det kunne se ut som jeg hadde glemt å kle helt på meg, eller hadde tenkt å kle av meg via halsåpningen, eller at genseren prøvde stikke av. Genseren lå ikke av skuldra, den hadde falt av, og falt langt. 

 Og da blir det ikke den genseren som tas frem først når du alltid må tenke på om hva som er under genseren. Så det var jeg litt lei av. 



Etter å ha irritert meg lenge nok (fire år, tydeligvis langsint) , rekket jeg opp den lange vrangborden på ermene, og strikket dem strammere (Pickles Merino tweed holder ikke så godt spensten i vrangbord, men det ble mye bedre nå). Da ble det mer fasong tilbake som det skulle være, boxy oversize, kort liv, og smale ermer som rammer det fint inn, og så sydde jeg halsåpningen litt mer inn, slik at halsåpningen nå er båthals istedet for å falle av skuldra hele tiden. 


Sånn! Utrolig hva en kveld med nystrikka, strammere ermer, og hals som holder seg oppå skulderen gjør med humøret. Da skal genseren få lov til å bli kontorgenser, og ikke hjemmekontorgenser. 

1. juni 2020

Variasjon over et blågrønt tema


Jeg er sikker på at jeg hadde samme følelse som de gamle komponistene nå. Den følelsen av å se se verket ditt ferdig, alle smådelene passer sammen, og helheten kom frem, akkurat som det var i hodet.
Akkurat som Mozart sikkert hadde lent seg tilbake og satt anlegget på full guffe, og bare digget med musikken, sånn er det å holde genseren opp foran seg etter alle tråder er festet, og den har tørket og glattet ut;

-så det var sånn du ble! Hei genseren! Det var du som gjemte deg i de fine fargene fra Shetland! Og hei mønsterborder, så bra dere passet sammen! - og så kjenne at du er skikkelig glad fordi det er gøy å lage noe skikkelig fint.

Som i de fleste eventyr, så blir helten utsatt for prøvelser, men kommer igjennom allikevel.

Her var det største hinderet at hun som skulle ha genseren, ville ha svart bakgrunn, og eh, det ville ikke strikkeren. Jeg fikk satt på prøve prinsippet mitt om at det er mottager som vet best, siden det er mottager som skal bruke plagget, men hva skjer når mottager tar feil? For jeg syntes at svart bunnfarge ble et annet utrykk enn det jeg hadde tenkt med denne genseren. Så jeg kjørte sleipevarianten og strikket med grått, og spurte etter hvert om det skulle være grått eller svart. Og da var svart glemt.  Forslaget var også å heller strikke en ensfarget, svart genser i tillegg, så vi kunne møtes på halvveien.




Sommeren kom i helgen, så det var litt vanskelig å overtale henne til at det var en knallide å ta den på. Men løfte om badetur, og kamera fremme om morgenen før det ble for varmt for ullgenser, var trikset. Bestikkelser er en viktig del av barneoppdragelse.

Vi konkluderte med at den satt som et skudd, og at den blir fin å ha til høsten. Ikke nå.


Kart og terreng har endret seg underveis i strikkinga med denne genseren. Først var planen å strikke et flerfarget bærestykke, og ha bolen og ermene grå. Etter at bærestykket var ferdig, og det var delt til ermer, så hadde jeg en del av garnet fra Shetland igjen, at jeg fikk lyst til å se hvordan genseren ville bli med helmønstrete ermer.

Jeg hadde ikke mer enn et nøste av hver farge, så for å slippe å kjøpe mer garn og vente på usikker lang tid på posten, så ville jeg heller bruke driven jeg hadde på å strikke, og heller supplere med litt Finull på mønsterfargene. Noe fordel skal man ha av at omtrent alle fargene til Finull ligger i lageret mitt, et resultat av mange års strikking og restegarn.



Ermene er derfor strikket parallellt, slik at jeg kunne gå tom for fargene samtidig på begge ermer. Jeg har brukt tre blåsjøgrønne farger som bunnfarger (Jamieson Shetland Spindrift i fargene Nighthawk, Mermaid og Aqua), og de gikk tilslutt tom, men jeg kunne finne andre farger fra Finull som kunne utfylle og passe inn. Ved å bruke tre nyanser av blågrønn som bunnfarge, og gul og lilla som mer avvikende mønsterfarger, så blir totalen roligere, selv om det er mye mønstre. Det er fem ulike border som går igjen i genseren, bare byttet i fargesammensetning. Og den grå bunnfargen roer også mye ned utrykket. 

Kaos? Nei. 
Impulsiv under kontroll. En komposisjon. 
De før nevnte komponistene hadde gitt meg high five her. Samme temaer som kommer på nytt, bare i ny fargekombo. Men i farger som henger sammen med de forrige. Som en fuge.  

Og så er det fint å strikke en genser som har bakt inn garn fra en fin garnreise, akkurat nå som det er lite reiser. Denne helgen skulle jeg og barna + venninne og barna hennes vært i Wien. Vi får spise Sachertorte hjemme istedet. Og planlegge nye turer.


Tråd etter tråd ble festet.
Godt jeg liker feste tråder.

Teknisk oppsummering:
Mønsteret er seamless yoke sweater - fra Ann Budds bok om The Knitters book of Top Down sweaters. Jeg brukte forkortede rader i nakken for å bedre passformen, og strikket ermene rette, og felte tilslutt inn til vrangborden.
Mønsterstripene er fra luemønsteret Saudade hat av Ysolda. Mønsteret anbefales, er en fin lue, og fine mønstersnutter.
Garnet er Jamieson of Shetland Shetland spindrift, pluss grått i Pickles Pure Wool, og litt smårester i Finull.
Pinne 2,5 .

28. mai 2020

Fest og trådfest


Genseren er for tiden en fest. Det er en eksplosjon av farger og fargebytter hele tiden, og når jeg lurer på om jeg skal bytte farge enda en gang, så kjennes det som alt er lov, alt er LOVE, alt er flyt og farger er stas, og jatakk, en drink til nå, to om natta, så klart, skru opp musikken da vel, her er det LIV! Hoihoihoi mer farger! JA! JA til ALT! 


Sånn er det å strikke genseren. Minus drink og to om natta. Og at det skjer inni hodet på verandaen. 
Men det kommer små fyrverkeri og DUNKEDUNKEDUNKEbass fra strikkekurven ved siden av stolen. Jupp. 

Bytte farge en gang til? Ja? Hvorfor ikke? 



Dessverre er det også jeg som skal rydde etter festen.

Feste alle tråder, stramme opp masker, glatte over, og tørke opp rotet. Samle opp og finne alle deler, og plukke trosten fra taklampa. Og sende en liten, irritert tanke til fargebyttefesten. Endre bunnfarge tre ganger i løpet av en mønsterrapport? Og så endre mønsterfarge fire ganger? Som det ikke var tråder nok å feste? Og så strikke begge ermene samtidig, sånn at trådene ikke gjør annet enn å rote seg i hverandre? Verden søker entropi og kaos.

Ryddemannskapet tørker panna. Og kjenner på den gode følelsen av å se trådende etter trådende bli temmet og festet, og så klippet av, som å krysse av punkter på en lang liste. Mmmm. System i galskapen.

19. mai 2020

Sikkerhetsnålens dag


Jeg har en strategi for å få ting gjort, og det er å irritere meg over dem i synsfeltet mitt. Ute av øye, ute av sinn funker ofte, så når jeg vet at noe må gjøres, så prøver jeg å få det til å irritere meg, sånn at det blir gjort kjapt. Jeg har panteflasker stående tungvint bak døra på kjøkkenet, sånn at det ser rotete ut. Og vips; panteflasker blir alltid med på butikken, fordi det er irriterende at de står der.

Knappen til bunadsforklet mitt prøvde samme taktikken. Den datt av i fjor da jeg kledde av meg på badet, og da la jeg knappen ved siden av tannbørsten, for at det skulle irritere meg nok til at jeg tenkte at det der måtte fikses straks.

Feil plassering for knappen. Den utløste irritasjon (som ønsket), men når jeg pusser tenna er jeg på vei i seng, og ikke på vei til bunaden min. (Nei, jeg sover ikke i bunad, enn hvor nasjonalromantisk det høres ut.)

Knappen prøvde nytt triks, og flyttet seg til syskrinet mitt, der jeg har det aller nødvendigste av saks, maskemarkører, sikkerhetsnåler og synåler. Burde vært en knallsted! Det knappen glemte, var at det var så mye oppi det skrinet, at da havnet knappen nederst. Ups. Ikke irriterende i det hele tatt.



Sånn gikk dagene. Så på søttende mai ble det sikkerhetsnål (som de forrige årene. Det er alltid noe som trenger sikkerhetsnål på bunaden) Egentlig burde vi spørre hverandre om hvor på bunaden vi måtte bruke sikkerhetsnål i år,  som oppfølgingsspørsmål etter at man lurer på hvor bunaden er fra. Jeg skal vedde for at det er sikkerhetsnål i bruk på åtte av ti bunader.

Men nå! Nå ligger bunadsforklet i stua, nyvasket etter nasjonaldagen. Og nå har jeg blogget om knappen som prøvde ligge i veien. Så NÅ må vel knappen få lov til å bli sydd på?



Jepp! Hardangerbunad her. Inkludert sikkerhetsnål.

15. mai 2020

Bare en bord til


Kjenner du noen gang at du bare må prøve noe? At du plutselig får et sug etter farger og
mønsterstrikk?
Flaks for meg at jeg er en strikker når sånt sug kommer. Da kan jeg gjøre noe med det.

Jeg har masse nydelige farger i Jamieson of Shetland Spindrift, et garn fra Shetland som jeg kjøpte da vi var i Edinburgh Yarnfestival i fjor. Jeg kjøpte masse ulike farger, for det er fantastisk stort utvalg av melerte farger (det hjalp også at han som solgte garnet lo av vitsene mine, jeg er svak for det. Så jeg sirklet rundt boden, og kjøpte i alle fall i tre omganger. Ikke det minste påfallende. Fint garn, altså)

Så jeg ba datteren om å velge av fangsten min, og gav i oppgave å finne tre farger som ligner på hverandre, og to farger som stikker ut.


Jeg bruker et basismønster fra Ann Budds bok om gensere fra toppen, og bruker mønsterbordene fra Ysoldas luemønster Saudade. Det har funket bra før, da jeg strikket jakke til minste tilskuddet til familien, og det er moro å se hvor forskjellig mønsteret blir i forskjellige farger. Denne gangen blir det i juvelfarger, med grønnblåturkistoner, spettet med burgunder og gult. 


Sånn ble den forrige lille jakken, med utgangspunkt i lua. Utgangspunktet er likt, men du vil kanskje ikke tenke på at den blåfargede genseren har samme base som disse. 


Det er avhengighetsskapende å strikke mønsterborder, og se fargene sammen. Planen er å strikke mønsterborder til ermedelingen, og så fortsette med grått, for å slippe å måtte bytte farger, siden jeg bare har de få nøstene fra Edinburgh. Det grå er Pickles Pure Wool, og det har jeg lettere å få tak i . Hun stemte for svart. Jeg håper det er glemt, for vi var ikke enige. Og jeg sitter med makten og strikkepinnene. Men hun sitter med makten om den blir brukt. Så vi får se om det blir 0-1 til henne.  

Så avhengighetsskapende at det er vanskelig å legge bort.
Sånn ser gryta mi ut etter å ha kokt eplemos samtidig med at jeg strikket i sofaen.
Skulle bare strikke litt til.

Og litt til.

Og litt til.

Men genseren blir fin.

RIP gryta. Og eplemosen.