3. mars 2021
Nytt fra Vestfronten
10. februar 2021
Trekk til Danskeferja
Det er mye rart en kan underholde seg med i pandemi.
Jeg fant ut at jeg skulle ta Cecilie på ordet da hun mer enn sterkt hintet om at hun synes den blå hundegenseren jeg nettopp strikket var fin, og sende en liten overraskelse i posten til henne og løven, eh, hunden hennes. Kenzo er en afrikansk løvehund, en Ridgeback, og han er 89 cm over brystet, så han er ikke en veskehund, men nærmer seg Danskeferja i størrelse.
Det å overraskelsestrikke til noen som du bare vet bryststørrelsen til, og må utvide mønsteret, fordi hunden er større enn mønsteret, det er god trening på øyemål. Øyemål på 38 mils avstand. Jeg la til litt i lengden, og kunne lagt til enda mer, men hadde ikke lyst til å ende med et langt slep. Han skal tross alt ikke være Superhund med kappe. Så kunne jeg strikket den litt tettere i brystet, og heller økt ut. Men det er detaljer.
Garnet er ymse oransje tynn ull som jeg har hatt liggende i garnlageret lenge, helt til sjansen nå bød seg til å bli kvitt 305 gram. Cecilie er kjent for å like oransje og høstfarger, så jeg tenkte at det var greit at hunden matchet. Jeg strikket med tre tråder av Nøstebarnull, Holstgarn, Knoll Supersoft og noe Malsen og Mor Supersoft. Mønsteret er igjen Lucky Dog Sweater fra Purl Soho.
Det er utfordrende å freestyle på hukommelsen. For hver gang jeg tenker på hunden til Cecilie, så blir den større.
Hva synes Kenzo selv om den nye genseren sin?
Jeg er en skikkelig godbit. Så at jeg nå har fått en leverposteifarget genser, er helt tipptopp.
Nå kan jeg gjemme meg blant leverposteien i kjøleskapet, og snikspise den.
Og
når noen leter etter hvem som har spist opp all leverposteien, så
finner de meg ikke, for jeg går i ett med leverposteien. Jeg og
leverposteien er nå ett. Leverpostei og Kenzo, ingen vet hvor
leverposteien slutter og Kenzo begynner.
Jeg kommer til å gli inn i høstskogen som en rustoransje ninja.
Du har kanskje ikke sett en rustoransje ninja? Det er jo selvfølgelig fordi de er kamuflasjemestere. Det er ingen som ser dem.
Og
nå kommer jeg til å gå i ett med matmor, som også er glad i oransje og
høstfarger. Jeg kan nå sitte på fanget hennes helt ubemerket.
Hund
og menneske, vi er ett. Jeg blir kanskje avslørt av leverposteilukta,
men den sjansen får jeg ta. Mennesker har jo ikke så topptrente neser
som oss hunder.
Det er strikkaren sjølve som poserar.
Jeg måtte teste den en sen kveld før jeg vasket den, og sendte den i posten. Og den passet jo! Ingen sammenligning med løvehund eller Danskeferja, takk. (eller leverposteisnacks)
8. februar 2021
Blodtrykksenkende sokker
Noen kobler av med en bok, andre med et glass rødt, og jeg kobler av med et par sokker. Sokkestrikk er blodtrykkssenkende.
Disse veier 19 gram med Nøstebarn silkeull, og er i størrelse minimenneske, så de får ligge i gavekassa til utover våren, når hjemmekontortiden trolig påvirker folketallet.
Sokkene heter Mormors flettestrømper, og det gjør seg med fletta på siden av strømpen. Jeg får veldig følelsen av å ha strikket modellen minus flette før, for maskeantall og forming er lik som slike strømper fra Nøstebarnboka. Men litt ekstra pyntet med fletta.
Lange strømper til baby husker jeg som nyttig. Det tar da lenger tid å sparke av seg. Det er rart at noe så lite koordinert som en nyfødt baby, er raskere enn lyshastighet når du måler tiden på når sokker sparkes av. Men lange sokker gir deg ørlite mer tid.
30. januar 2021
Vi går for gull
Kulda fortsetter her på Østlandet. Etter mange dager med tosifrete minusgrader ute, kommer Dagbladet med gledesnyheten (?) NÅ KOMMER SIBIRKULDA! Jeg trodde den var flyttet inn allerede, takk.
Men jeg bekjemper kulda en maske om gangen, så det passer bra med en ny genser til datteren. Og siden januar er måneden der de fleste strikkere ser på garnlageret med litt skrekk og sier - oi, når ble det så mye garn her hjemme? - så føltes det riktig å bruke av garn jeg allerede hadde liggende, pluss litt supplering fra lageret til venninna mi.
Hun fikk velge blant garnene jeg hadde i passe tykkelse til bærestykket, og valgte bort en havregrøtfarget lysebrun til fordel for gullnøstet. For når valget står mellom havregrøt og gull, gå for gull. Gull blir alltid gøyere. Det er jo innlysende.
Mønsteret er Sandnesgarn sin Nordgenser, som de har lagt ut gratis på nettsiden sin. Takk, Sandnesgarn! Jeg har lenge tenkt at det var en fin genser, men har ikke somlet meg til å kjøpe heftet, og nå lønte det seg å somle. Ha! Genseren er beregnet for å strikkes i Sandnes Smart, men en liten strikkefasthetsjekk og litt regning på maskeantallet, så funket det finfint å strikke i Drops Air og gullresten er i Rauma Puno.
Fornøyd? Ja! Synes gull gjorde seg.
Andre går for hvit januar, vi går for gull!
23. januar 2021
Hot DAWG!
What a hot dog!
Finn fram kassettspilleren, og sett på Madonnas Vogue på full guffe. Her er hunden som kan vise frem siste nytt i hundemote og bare være helt casual cool.
Ok, ikke alle hunder trenger genser, men det kan lune fint for en puddel å ha et ullag på seg på de kaldeste dagene. Og jeg hadde lyst til å strikke noe av garnrester, en trang som pleier overfalle meg i januar. Så da vanker det genser på puddelen som vi låner en gang i blant. I blåfarger som passer bra til den lyse pelsen.
18. januar 2021
Tre brødre
Regnestykket er enkelt. Kalde hender som trenger strikkevotter? Da trår vottestrikkeren til for å få likevekt i regnestykket.
Kanskje jeg skulle insistert som Batman at når det trengs votter, så må lyskasteren med vottesymbolet tennes, og så kommer Batman (eh, tante med vottene). Men siden jeg er praktisk anlagt, så holder det å få en melding på telefonen. (Batman må lære seg at det er innmari tungvint med lyskaster for å tilkalle ham. Hva blir neste? Fax?)
Jeg hadde litt Rauma tretråds liggende etter desembers vottestrikking, så det ble grått og hvitt til ene bror, og grått og gult til den andre broren. Synes det er et fortreffelig vottegarn. Litt tykkere enn Finull, men gode og varme. Og ikke for tykt, heller.7. januar 2021
Rosafluff
1. januar 2021
Årskavalkade 2020
Kjære lesere av strikkebloggen Monstermønster!
'
I år holdt jeg meg mest i komfortsonen min, pinnestørrelse mellom 2,5 til 3,5. Det er mye snakk om å komme ut av komfortsonen, men jeg trives å omgi meg med tynne metallpinner av en viss tykkelse.
Det er mye snakk om hva du ville tatt med deg til en øde øy, hvis du bare kunne tatt med deg en ting.