Variasjon over et blågrønt tema

Jeg er sikker på at jeg hadde samme følelse som de gamle komponistene nå. Den følelsen av å se se verket ditt ferdig, alle smådelene passer sammen, og helheten kom frem, akkurat som det var i hodet.
Akkurat som Mozart sikkert hadde lent seg tilbake og satt anlegget på full guffe, og bare digget med musikken, sånn er det å holde genseren opp foran seg etter alle tråder er festet, og den har tørket og glattet ut;

-så det var sånn du ble! Hei genseren! Det var du som gjemte deg i de fine fargene fra Shetland! Og hei mønsterborder, så bra dere passet sammen! - og så kjenne at du er skikkelig glad fordi det er gøy å lage noe skikkelig fint.

Som i de fleste eventyr, så blir helten utsatt for prøvelser, men kommer igjennom allikevel.

Her var det største hinderet at hun som skulle ha genseren, ville ha svart bakgrunn, og eh, det ville ikke strikkeren. Jeg fikk satt på prøve prinsippet mitt om at det er mottager som vet best, siden det er mottager som skal bruke plagget, men hva skjer når mottager tar feil? For jeg syntes at svart bunnfarge ble et annet utrykk enn det jeg hadde tenkt med denne genseren. Så jeg kjørte sleipevarianten og strikket med grått, og spurte etter hvert om det skulle være grått eller svart. Og da var svart glemt.  Forslaget var også å heller strikke en ensfarget, svart genser i tillegg, så vi kunne møtes på halvveien.

Sommeren kom i helgen, så det var litt vanskelig å overtale henne til at det var en knallide å ta den på. Men løfte om badetur, og kamera fremme om morgenen før det ble for varmt for ullgenser, var trikset. Bestikkelser er en viktig del av barneoppdragelse.

Vi konkluderte med at den satt som et skudd, og at den blir fin å ha til høsten. Ikke nå.

Kart og terreng har endret seg underveis i strikkinga med denne genseren. Først var planen å strikke et flerfarget bærestykke, og ha bolen og ermene grå. Etter at bærestykket var ferdig, og det var delt til ermer, så hadde jeg en del av garnet fra Shetland igjen, at jeg fikk lyst til å se hvordan genseren ville bli med helmønstrete ermer.

Jeg hadde ikke mer enn et nøste av hver farge, så for å slippe å kjøpe mer garn og vente på usikker lang tid på posten, så ville jeg heller bruke driven jeg hadde på å strikke, og heller supplere med litt Finull på mønsterfargene. Noe fordel skal man ha av at omtrent alle fargene til Finull ligger i lageret mitt, et resultat av mange års strikking og restegarn.

Ermene er derfor strikket parallellt, slik at jeg kunne gå tom for fargene samtidig på begge ermer. Jeg har brukt tre blåsjøgrønne farger som bunnfarger (Jamieson Shetland Spindrift i fargene Nighthawk, Mermaid og Aqua), og de gikk tilslutt tom, men jeg kunne finne andre farger fra Finull som kunne utfylle og passe inn. Ved å bruke tre nyanser av blågrønn som bunnfarge, og gul og lilla som mer avvikende mønsterfarger, så blir totalen roligere, selv om det er mye mønstre. Det er fem ulike border som går igjen i genseren, bare byttet i fargesammensetning. Og den grå bunnfargen roer også mye ned utrykket. 

Kaos? Nei. 

Impulsiv under kontroll. En komposisjon. 

De før nevnte komponistene hadde gitt meg high five her. Samme temaer som kommer på nytt, bare i ny fargekombo. Men i farger som henger sammen med de forrige. Som en fuge.  

Og så er det fint å strikke en genser som har bakt inn garn fra en fin garnreise, akkurat nå som det er lite reiser. Denne helgen skulle jeg og barna + venninne og barna hennes vært i Wien. Vi får spise Sachertorte hjemme istedet. Og planlegge nye turer.

Tråd etter tråd ble festet.
Godt jeg liker feste tråder.

Teknisk oppsummering:
Mønsteret er seamless yoke sweater - fra Ann Budds bok om The Knitters book of Top Down sweaters. Jeg brukte forkortede rader i nakken for å bedre passformen, og strikket ermene rette, og felte tilslutt inn til vrangborden.
Mønsterstripene er fra luemønsteret Saudade hat av Ysolda. Mønsteret anbefales, er en fin lue, og fine mønstersnutter.
Garnet er Jamieson of Shetland Shetland spindrift, pluss grått i Pickles Pure Wool, og litt smårester i Finull.
Pinne 2,5 .

Fest og trådfest

Genseren er for tiden en fest. Det er en eksplosjon av farger og fargebytter hele tiden, og når jeg lurer på om jeg skal bytte farge enda en gang, så kjennes det som alt er lov, alt er LOVE, alt er flyt og farger er stas, og jatakk, en drink til nå, to om natta, så klart, skru opp musikken da vel, her er det LIV! Hoihoihoi mer farger! JA! JA til ALT! 

Sånn er det å strikke genseren. Minus drink og to om natta. Og at det skjer inni hodet på verandaen. 

Men det kommer små fyrverkeri og DUNKEDUNKEDUNKEbass fra strikkekurven ved siden av stolen. Jupp. 

Bytte farge en gang til? Ja? Hvorfor ikke? 

Dessverre er det også jeg som skal rydde etter festen.

Feste alle tråder, stramme opp masker, glatte over, og tørke opp rotet. Samle opp og finne alle deler, og plukke trosten fra taklampa. Og sende en liten, irritert tanke til fargebyttefesten. Endre bunnfarge tre ganger i løpet av en mønsterrapport? Og så endre mønsterfarge fire ganger? Som det ikke var tråder nok å feste? Og så strikke begge ermene samtidig, sånn at trådene ikke gjør annet enn å rote seg i hverandre? Verden søker entropi og kaos.

Ryddemannskapet tørker panna. Og kjenner på den gode følelsen av å se trådende etter trådende bli temmet og festet, og så klippet av, som å krysse av punkter på en lang liste. Mmmm. System i galskapen.

Sikkerhetsnålens dag

Jeg har en strategi for å få ting gjort, og det er å irritere meg over dem i synsfeltet mitt. Ute av øye, ute av sinn funker ofte, så når jeg vet at noe må gjøres, så prøver jeg å få det til å irritere meg, sånn at det blir gjort kjapt. Jeg har panteflasker stående tungvint bak døra på kjøkkenet, sånn at det ser rotete ut. Og vips; panteflasker blir alltid med på butikken, fordi det er irriterende at de står der.

Knappen til bunadsforklet mitt prøvde samme taktikken. Den datt av i fjor da jeg kledde av meg på badet, og da la jeg knappen ved siden av tannbørsten, for at det skulle irritere meg nok til at jeg tenkte at det der måtte fikses straks.

Feil plassering for knappen. Den utløste irritasjon (som ønsket), men når jeg pusser tenna er jeg på vei i seng, og ikke på vei til bunaden min. (Nei, jeg sover ikke i bunad, enn hvor nasjonalromantisk det høres ut.)

Knappen prøvde nytt triks, og flyttet seg til syskrinet mitt, der jeg har det aller nødvendigste av saks, maskemarkører, sikkerhetsnåler og synåler. Burde vært en knallsted! Det knappen glemte, var at det var så mye oppi det skrinet, at da havnet knappen nederst. Ups. Ikke irriterende i det hele tatt.

Sånn gikk dagene. Så på søttende mai ble det sikkerhetsnål (som de forrige årene. Det er alltid noe som trenger sikkerhetsnål på bunaden) Egentlig burde vi spørre hverandre om hvor på bunaden vi måtte bruke sikkerhetsnål i år,  som oppfølgingsspørsmål etter at man lurer på hvor bunaden er fra. Jeg skal vedde for at det er sikkerhetsnål i bruk på åtte av ti bunader.

Men nå! Nå ligger bunadsforklet i stua, nyvasket etter nasjonaldagen. Og nå har jeg blogget om knappen som prøvde ligge i veien. Så NÅ må vel knappen få lov til å bli sydd på?

Jepp! Hardangerbunad her. Inkludert sikkerhetsnål.

Bare en bord til

Kjenner du noen gang at du bare må prøve noe? At du plutselig får et sug etter farger og
mønsterstrikk?
Flaks for meg at jeg er en strikker når sånt sug kommer. Da kan jeg gjøre noe med det.

Jeg har masse nydelige farger i Jamieson of Shetland Spindrift, et garn fra Shetland som jeg kjøpte da vi var i Edinburgh Yarnfestival i fjor. Jeg kjøpte masse ulike farger, for det er fantastisk stort utvalg av melerte farger (det hjalp også at han som solgte garnet lo av vitsene mine, jeg er svak for det. Så jeg sirklet rundt boden, og kjøpte i alle fall i tre omganger. Ikke det minste påfallende. Fint garn, altså)

Så jeg ba datteren om å velge av fangsten min, og gav i oppgave å finne tre farger som ligner på hverandre, og to farger som stikker ut.

Jeg bruker et basismønster fra Ann Budds bok om gensere fra toppen, og bruker mønsterbordene fra Ysoldas luemønster Saudade. Det har funket bra før, da jeg strikket jakke til minste tilskuddet til familien, og det er moro å se hvor forskjellig mønsteret blir i forskjellige farger. Denne gangen blir det i juvelfarger, med grønnblåturkistoner, spettet med burgunder og gult. 

Sånn ble den forrige lille jakken, med utgangspunkt i lua. Utgangspunktet er likt, men du vil kanskje ikke tenke på at den blåfargede genseren har samme base som disse. 

Det er avhengighetsskapende å strikke mønsterborder, og se fargene sammen. Planen er å strikke mønsterborder til ermedelingen, og så fortsette med grått, for å slippe å måtte bytte farger, siden jeg bare har de få nøstene fra Edinburgh. Det grå er Pickles Pure Wool, og det har jeg lettere å få tak i . Hun stemte for svart. Jeg håper det er glemt, for vi var ikke enige. Og jeg sitter med makten og strikkepinnene. Men hun sitter med makten om den blir brukt. Så vi får se om det blir 0-1 til henne.  

Så avhengighetsskapende at det er vanskelig å legge bort.
Sånn ser gryta mi ut etter å ha kokt eplemos samtidig med at jeg strikket i sofaen.
Skulle bare strikke litt til.

Og litt til.

Og litt til.

Men genseren blir fin.

RIP gryta. Og eplemosen.

Nesten tørr gave

Kvinne i rød kåpe tar bilde av rød jakke. Ikke verst å matche strikketøyet. Det kan hinte om egen fargepreferanse.



Planlegging har fått seg knekk for tiden, da kalenderen stort sett er i går, i dag og i morgen, og mer enn det er vanskelig å planlegge. Men litt etter litt kommer ting inn i kalenderen igjen, og noe å se frem til. Så en utsatt, og antallsbegrenset barnedåp til yngste niese kom inn i kalenderen på kort varsel, og da var det bare å finne ut hva jeg hadde tenkt i dåpsgave.
Og bare strikke på.

Jakka ble ferdig natt til dåpen, tørket på bilsetet i bilturen oppover, og ble pakket inn nesten tørr. Nesten. Men alle knapper var sydd i, og alle tråder festet. Og dokumentering til bloggen fullført på tunet rett før overrekkelse. Mission accomplished.

Garnet; en utrolig nydelig rødfarge fra Pickles Pure wool, en rustrød variant. Melert med små innslag av oransje, men det ser du ikke før du er så nærme at du har tråkket over avstandsregler for tiden. Men jeg lover, den er superfin. Vil ha selv!

Og jakka? En klassiker. Lille Dahlia fra Lene Holme Samsøe, dette mønsteret står i Kjærlighet på pinner. Og kjærlighet fra pinner er jo perfekt å gi til de man er glade i? Snakk om å være heldig å få flere å bli glade i, hei niese, vi synes det er stor stas!

Knappene er fra lageret mitt av Baliknapper. Drømmen er å kunne reise tilbake og fylle på det knappelageret. Og bade i havet. Og spise masse god mat. Og reise igjen. 

Bladmønster på strikk er og blir pent! Lene Holme Samsøe har mange varianter av bladmønsteret, og det gjør seg på bærestykket på jakker. Gøy å strikke er det også, for det skjer noe hele bærestykket, og vips, så er det bare glattstrikk tilbake. Og da er det bare å gasse på, så jakka rekker å bli ferdig før plutselig den skal gis bort. Flaks man er turbostrikker.

Påfuglblå blader

Hva? Har jeg ikke sett denne genseren i barnestørrelse før? Joda! 

Jeg strikket en genser med bladmønster på ermet til dattera mi, og da spurte Øydis pent om jeg kunne strikke den i voksenstørrelse også. Og siden det er mye hjemmekvelder med strikketid for tiden, så var det ikke så vanskelig å si ja. Pinne 5 var også med på å gjøre avgjørelsen lett, det holder å se hardt på pinne 5, så strikker de av seg selv. 

Og den passet veldig bra! Vi tok mål på en genser hun likte passformen til, og så strikket jeg etter det. Da er det større sjans for at det passer. Jeg la på litt innsving i midjen, for at den skulle sitte bra, og vid hals etter ønske. Jeg bruker ofte Ann Budds bok med basismønstre på gensere, for selv om det er en gammel bok, så har den masse greie basismønstre for mange ulike strikkefastheter, og snittene er enkle å endre på, det samme med lengder. Strikket fra bunnen og opp, fordi jeg ville ha bladmønsteret den veien. 

Jeg brukte 300 gram med Drops Air, så det er en lett og behagelig genser. 

Blader gjør seg veldig bra på ermene. Og da er det gøy å strikke erme, siden det skjer noe. Jeg strikket en stram vrangbord nederst, og økte så ut til full vidde med en gang, for å få posete ermer. Jeg brukte hullmønsteret fra dette gratis vottemønsteret, for det enkle bladmønsteret. Og så bare en enkel raglanoppskrift for resten av genseren (med litt justering for posete ermer, og innsvingt liv)

Flott genser på flott dame!

Og et nærbilde av fargen; Drops Air i fargen Påfugl er nydelig turkisblå med små spetter av lilla. Jeg kjenner at jeg selv trenger en genser i det. Eller i blåfargen som heter Blå tåke.

Fornøyd!

Fornøyd at den satt som et skudd, fornøyd at mottager likte genseren godt, og fornøyd med at jeg kan se for meg hvordan jeg vil strikke en genser, og hvilke justeringer jeg vil gjøre, og så blir den som jeg har sett for meg. Skillz.

Tøffelhelt

Det er ikke verst når fargene i strikketøyet matcher den fineste vårblomsten. Hvitveis! Hvitveis dukker opp når jeg synes det er mer enn nok av vinter, og har mista litt troen på at det noen gang kommer til å bli vår igjen. Men da kommer hvitveisen med teppene sine over veikanter og skogsbunner, og så blir jeg i bedre humør igjen.  Jeg er på team vår, ikke team vinter. Og hvitveisen er etterlengtet.



Andre ting som er til å bli glad for: godt konstruerte strikkeoppskrifter!


Tegn på at strikkingen har tatt litt over, er når man klapper på strikketøyet sitt, og beundrer hælen på tøffelen man strikker på. Og tilslutt kommer et lite utbrudd med BRAVO fra sofakroken når man feller av i tåa, og den grønne stripa følger rundt hele, så det ser helt sømløst ut.
Her burde det være applaus!


Mulig jeg skal spille av en lydfil med applaus idet jeg feller av, for denne fortjener jubel og sjampanjekorker i taket.

Bare se på hælen! Her starter tøffelen, i kanten av hælen, men det ser du ikke. Ikke et spor av oppleggskant eller noe. Fiffig.

Her er fronten, med den fine linja helt rundt.
Og det var litt vanskelig å balansere og ta bilde av sine egne føtter, så gi meg gjerne applaus for det.


Blomsterrankene på toppen og bunnmønsteret passet godt sammen. Jeg ser at flere på Ravelry har syntes at bunnmønsteret var så fint, at de har det på begge sider av tøffelen, og det kunne jeg tenke meg selv også.


Tøffelhelt, altså?
Ja, dette mønsteret er så bra konstruert at det fortjener kappe.
Mønsteret er Floratøffel. En ekte tøffelhelt.


Mine ble litt store, men det er mest fordi litt annen strikkefasthet når jeg brukte Hifa Embla (Hifa 3) som lå laaaangt nede i garnlageret, kjøpt for et liv siden, da jeg ville teste garnet. Disse blir fine i mange fargekombinasjoner, jeg har lyst på flere.
Men siden det er tøfler, så er det jo fint at de ikke er trange.

smått i blått

Neimen, hei bilder som ikke hadde flyttet over fra kameraet til pcen! Jommen var det ikke en liten sparkebukse fra februar som ikke var kommet videre til bloggen, men nå får den vise seg frem i all sin sparkebukseprakt.

Dette er ikke hjemmekontorantrekket altså, selv om strikket bukse hadde vært comfy som bare det. Det er en liten sparkebukse i størrelse tre måneder, så den havner i klesskapet til den aldersgruppen som ikke har hørt om hjemmekontor eller digital skole.

Men altså, Pickles har oppskrift på sparkebukse til voksne (ok, selebukse. Men nærme nok) . Bare tipser, hvis du synes de yngste i forsamlingen ikke burde være alene om gleden av comfy mykisbukse. Og akkurat nå: hvem ser deg? (Og dessverre, det er jo få som får se nye strikkeplagg for tiden. Halve moroa er jo at noen ser at du er ferdig med genseren)



Sparkebuksa er fra Babystrikk på pinne 3, hefte 3 av Lene Holme Samsøe. Hun skrev nettopp på Instagram at det kommer flere hefter i serien i slutten av april, de skal jeg kjøpe, siden det alltids er barselgaver å strikke. Jeg finner alltid noe jeg har lyst til å strikke, og hun skriver gode, gjennomtenkte oppskrifter. Denne buksa falt jeg for fellingene i ribben, Pent både på forsiden og baksiden.



Faktisk liker jeg ryggen best.

Strikket i 2 nøster med babyull fra Raumagarn.

God helg etter hvert!

Marius pluss Marius er to Marius

Fra øverste bildet til neste, tok det ikke så lang tid.
Trenden for tiden er at jeg strikker til tvillinger, og denne gangen hadde jeg tatt på meg å strikke to Mariusgensere i str 4 år til en kollega. Mulig det sier litt om hvor mye man savner å henge sammen med kollegaene sine, når man tar på seg bestillingsstrikk?

Men mariusgensere er effektiv strikk, siden det bare er mønster øverst, og det er logiske, geometriske mønstre som ikke trenger å sitte med ett øye i mønsterheftet, men kan ha to øyne på Netflix i stedet.
Jeg ser Mad Men på nytt om kveldene når jeg strikker, så hvis tvillingene plutselige begynner å synes femtitalls- og sekstitallsestetikk er helt topp, så er det seriene som sklir over i strikkingen.

Det tar ikke så lang tid å strikke fireåringsgensere. Det som tar tid, er å montere sammen de isydde ermene og halsåpningen, for å få det nøyaktig nok til at jeg synes det er ok. For det er ikke så gøy hvis det rakner, eller blir skjevt. Men det er ikke vanskelig, bare litt tålmodighet som skal til.

Innsiden; nesten like pen som utsiden. Her er det strikket belegg til ermene, slik at sårkantene blir effektivt skjult inni. Jeg strikket rett opp og klippet ut halsutskjæringen, og sårkanten der er også skjult av den doble halsen.

Et boktips for de som liker å strikke kofter og andre plagg som monteres (isydde ermer, for eksempel) er Klassisk barnestrikk av Tove Fevang. Her er det et eget, detaljert kapittel med bildeforklaringer over montering. Ofte er det montering man gruer seg til; men dette hjelper på god vei. For eksempel er det skrevet hvilke sting du skal bruke, og hvordan du syr sammen pent. I oppskriften fra Sandnesgarn er det klassisk sagastil i beskrivelsen: sy i ermene.

Jeg brukte Sandnes Tynn merinoull og mønsteret fra Sandneshefte 30, klassikere fra 0-4 år. Fordelen med å ha strikket lenge, er at jeg hadde mønsteret fra før, og den lokale garnbutikken har godt med garn, så da fikk vi støttet garnbutikken mens det er litt andre tider. 

To på en gang gikk greit å strikke. Det er litt demotiverende på slutten når du er lei av å sy ermene nøyaktig i, for det er fire i stedet for to, men det ser jo dumt ut hvis den ene får vest, og den andre får to ermer. Det hjalp jo på strikketiden at det var påske, slik at jeg kunne strikke på dagtid også, og da ble det raskere ferdig. 

Årets påskestrikk ferdig!

Lillebjørns lue

Ting som virker for tiden: posten! Så da kan man sende en bitteliten hilsen til gamle naboer som har fått en lillesøster nå. Søringkarantene gjelder heldigvis ikke for luer.

Jeg falt pladask for de bittesmå ørene på Lillebjørnlue, og alle trendy babyer på Instagram er enige om det.







Nusselig med nusselig på! Lua er søt, selv uten baby inni. Putt inni barn, og volia, sprenger søthetsskalaen.



Lua strikkes omtrent som en hælfelling bak. Jeg kunne fått fellingen litt penere, men i bruk ser man ikke på fellingen på babyluas bakhode. Hallois.

Lua veier 30 gram, og jeg brukte Drops Kidsilk og Sandnes silkealpakka, for luer er jo perfekte småplagg til å bruke de små skattene av fint garn du har liggende.