Innsiden på utsiden

Et nøste har to ender. Den ene enden er på utsiden, og den andre ligger begravd inni nøstet. 

Jeg synes det er det naturligste i verden at man da strikker med den som er ytterst, og ikke den som man må drive utgravninger for å få tak i. Den ytterste er klar til bruk. 

Når jeg spør hvilken ende strikkere begynner med, så svarer overraskende halvparten at de starter med den innerste enden, for da ligger nøstet fint når man strikker videre. og hopper ikke rundt. 

Men når jeg skal prøve samme kunststykke, så kommer ikke bare enden med ut når jeg leter rundt etter innerste ende, all annen innmat vil også være med. Det er som nøstet vrenger innsiden og spyr ut alt, og jeg må bruke masse tid på å nøste det forsiktig opp, så ikke alt ender i en eneste stor vase. 

Jeg er altså på team utside. Nå må jeg ta fra begge ender i nøster, for jeg skal strikke genser i dobbel tråd, og må ta en fra hver side. Gi meg styrke... 

Hvilket team er du på? Team utside eller team innside? 

Og genseren jeg har startet på er Rainbow mini av Lene Holme Samsøe. En fargerik regnbuegenser i dobbel mohair til datteren. 

Blått er flott

Hva? Et blått sjal som minner mistenkelig om forrige brune sjal som ble strikket? Dette må du forklare, Merete! Hvorfor strikker du samme ting på nytt? 

-jo, jeg kan forklare! Vi dro på tur til London for å se Hamilton,  (anbefales!) Og jeg trengte reisestrikk til alle transportetapper. Flyplassventing er mindre kjedelig med et godt strikketøy. Og nå kan jeg regne med å strikke på flyplassen, siden jeg har så store barn at de underholder seg selv fint og ikke stikker av. Store barn har jommen fordeler.  

-men hvorfor sjal? 

-jo, reisestrikketøy skal helst ikke kreve mye oppmerksomhet og konsentrasjon.  Det skal ikke være fare for å miste pinnene, og så skal det ta null plass, siden vi reiste med håndbagasje i fire dager. Da kan ikke strikketøyet ta plassen til deodorant og rene sokker. Et rent HMS-hensyn, der, altså. 

Så sjal var fint reisestrikk, og da hadde jeg jo et mønster som jeg likte rett foran nesa, Stac Shoaigh. Det hadde jeg jo nettopp strikket. 

-Men er det helt blåturkist? Jeg skimter små fargeflekker. Har du sølt? 

-Neida! Det er Karmin Merinotweed, et garn jeg brukte i genseren Grankvist, og som jeg falt pladask for. Knallfin farge, og fine, små tweedflekker i garnet. Jeg finner ikke Karmin tweed på nettsida til Karmin lenger, men håper de har noe på lager allikevel. Hold utkikk etter den fine turkise. Mmmm. 

Men den fine picotkanten ytterst, den har du droppet! 

-Ja. Det er det fine med strikketøy. Det går an å strikke andre ting enn mønsteret foreslår. Blondete kant ytterst eller ren, enkel linje? Helt lov til å gjøre begge deler. Fint ble det. 

Skal du strikke flere av disse sjalene? Vi aner en viss dille her. 

Tjaaaa, jeg har noe håndfarget garn fra Værbitt i fargen Lille Persille som har litt lyst til å bli et grønt sjal. Dette sjalet hadde kledd det. Men først skal jeg kikke gjennom gensergarderoben til ungene, nå som jeg rydder ulla for sesongen. Mulig det trengs spes på med noe nytt. 

Hvordan bruker du sjalene dine? 

Rundt halsen. Surret rundt. Finnes ikke andre måter i mitt vokabular. 

Hvor mye garn brukte du? 

110 gram Karmin tweed. Jeg finner ikke noe løpemeter på det, men synes det ligner litt på Pickles sin Pickles merino tweed i tykkelse. 

-Takk for interjuvet om reisestrikketøyet ditt, Merete, det var en fornøyelse. 

-Takk selv, imaginære strikkejournalist. 

Mer sjal i livet

Jeg trenger flere sjal i livet mitt, har jeg ofte proklamert høyt og tydelig i det siste. Jeg har sagt det høyt i håp om at jeg da hører etter, for det er mangel på skjerf i garderoben, og det virker som det er det eneste jeg ikke strikker for tiden. Og så er det jo så mye fine sjal, selv om jeg er mer et skjerfmenneske, enn sjalmenneske. Helst skal det snurres godt rundt halsen, og se dekorativt ut, samtidig med at det skal varme, og helst ikke se teit ut. Og så bør det ligge bra rundt halsen. 

For jeg har det ikke brettet ut over ryggen. Da føler jeg som jeg har kledd meg ut som et bord med duk på, og i angst for at noen setter kaffekoppen på meg, så blir det snurret opp rundt halsen istedet.

Egentlig burde man gått SÅNN med sjalet sitt. Spent ut som et supporterskjerf, sånn at alle kan beundre det fine hullmønsteret som ærlig talt forsvinner når du insisterer på å snurre skjerfet rundt halsen. Jeg burde holdt det over hodet, og messet "HULLMØNSTER! HULLMØNSTER!" sånn at alle kunne tatt en titt og heiet på sjalet mitt. 

Nytt forsøk på drapering, så noe av kanten vises. Mønsteret har elementer av de gamle hapshawlene, altså de tradisjonelle sjalene fra shetland med bølge/viftekanter. 

Takk til Annki som tok bilder av sjal i parken i noen hektiske minutter før jeg måtte hente barna på øving. 

Så hvilket sjal er dette? - brenner du sikkert etter å få vite. Det er Stac Shoaigh av Ysolda Teague, og jeg fikk garn og mønster i gave for fem år siden, da jeg siklet etter mønsterne i Ysoldas yarn club, som var et års abbonement på sjalmønster og garn i posten. 6 mønster på et år, og seks ganger i året dumpet det da vakkert, håndplukket, engelsk garn med forklaring på hvilken sauerase det var, og et flott mønster til. 

Fordelen med sånne garnklubber er at det er eksklusivt, det er mye vakkert garn, det er bra mønstre. 

Ulempen er at du ikke velger farge selv, og at du ikke vet mønsterne på forhånd, så du kan ende med seks mønstre du synes er ikke din greie. Jeg synes Ysolda har mye flott, og skriver gode mønstre, så der var jeg trygg, og britiske saueraser er jo moro å bli kjent med. 

Men allikevel lå dette i skuffen i over fire år før jeg strikket sjalet. Det kom så mye annet i veien. Og jeg syntes det var litt traust. Men i påsken fant jeg garnet og mønsteret frem, og prøvde- 

Og da var det ferdig på tre dager. 

Oi! Hvorfor har jeg ikke strikket det før, tenkte jeg, og sitter nå og kikker i lageret mitt for å finne annet garn som også kan få lov til å bli noe så fint. For det var moro å strikke, siden det skjer ulike ting underveis, og det er ikke så store mønsterrapporter, så du får inn flyt etter en stund. Flytsonen, den liker jeg. 

Garnet er orginalgarnet, Blacker yarn Soay Bronze, en blanding av alpakka (ok, den tviler jeg på er engelsk) og Shetlandsull og Soay, to ulike typer ull. Jeg tenker at det fint kan egne seg i andre garn med litt sterkere farge, eller noe tweedmelert. Liker når et mønster kan varieres på flere typer garn. 

Og mønsteret er i ettertid gitt ut som enkeltmønster. Så det er tilgjengelig. 

Fornøyd?
Ja.

Hvilken måte skal du bruke sjalet på?
Rundt halsen. Snurret opp. Så får det være en hemmelighet mellom oss at det egentlig er blomstermønster og viftekant på det. De andre ser det såvidt. Men vi vet.

Fågel

Dagens anbefaling på sokkefronten: strikk fuglesokker av TantUlltuss! 

Jeg syntes de gjorde seg i svarthvitt med røde nebb, som stæren som nå er tilbake, men de kan fungere som fargerike papegøyer også. Jeg har lyst til å bruke mønsterborden på en jakke eller noen votter, det gjorde seg med disse stiliserte fuglehodene. 

Jeg strikket min vanlige hæl fra Vanilla latte socks på disse, fordi jeg var ikke helt i humør til å lære meg en ny hæl som var i mønsteret, og hadde mer lyst på stjernetå enn mer spiss tå, men det er det jeg har gjort av endringer. Sokkene har vært veskestrikk i lang tid, helt siden Edinburgh,  så fuglene skulle hatt luft under vingene for lengst, men de kom sjeldent opp av veska. 

Det der med å ta bilder av egne sokker når du er både modell og fotograf på samme tid... 

Teknisk boks:

Mønster : Fågel av Tant Ulltuss

Garn: Arwetta classic i svart (1 nøste) og hvitt (15 gram) og pinne 2,5

Magnoliaen blomstrer!

Et av vårens små høydepunkt er Magnoliablomstringen i Botanisk hage.  Noe så vakkert som et helt tre som blomstrer på bar kvist, det er Instagramvennlig og det hele. Men verdt å se i virkeligheten. Ennå er ikke treet i full blomst, men snart. Kan også anbefales om du trenger pen bakgrunn til strikkebildene dine, sånn tilfeldig nevnt.   

Jeg dro med meg @gretehope for å se magnoliaen,  og jeg strikket mens hun tok bilder av vann og åpenbart blomster. Jeg rakk også imponere en parkgjest med strikkingen min, stående strikking var visst uvant i hans omgangskrets. Alltid fint å briljere litt.

Tilbud og etterspørsel

Det er ikke helt jevnt mellom tilbud og etterspørsel i huset. 

Tilbudet om strikkeplagg er såpass høyt at markedet er tilsynelatende mettet, og tar ikke hensyn til at jeg synes det er på topp ti lista over bragder: å få kle opp noen jeg har laget i noe jeg har laget. 

Så da plutselig etterspørselen kom etter et skjerf til, helt likt forrige, bare i grått, så var det kort vei fra etterspørsel ble lagt inn, til produktet var klart. I tillegg kom det plutselig vår også, så det var bare å smi mens det ennå var kaldt nok til å bruke. Selv om ingen vokser utav skjerf. 

Så bråhast hadde jeg med å ta bilder av skjerfet, at jeg ikke strikket det helt ferdig før kamera ble dratt frem. 

Det passer! (strengt tatt er du dårlig til å beregne størrelse hvis et skjerf IKKE passer. Da skal du ha trampeklapp) 

Grått skjerf. 

Enkelt og greit, og fint å strikke til tvstrikk. 

Skjerfet ble til under Netflixtitting på Russian Doll og After Life. (hvis du i tillegg til skjerfstrikketips vil ha seriestrikketips). 

4 nøster Hexa, pinne 5,5 mm og 45 masker med 2 rett, 1 vrang, gir et deilig, tykt skjerf. 

Inne på lista over ensformig å strikke, men siden det faktisk er etterspurt og i bruk, så får det mengder med plusspoeng. 

Lue som doper seg i smug

Alt jeg strikket på under Edinburgh Yarn festival gikk det noe galt med. Jeg forsøkte hele torsdagskvelden å legge opp til nytt sjal, men klarte ikke følge med hvilke linje jeg var på, og måtte rekke opp flere ganger enn jeg startet. Iallefall føltes det slik. Mulig virkeligheten ikke hang med. 

Alarmbjellene burde også ringe for lua som jeg trengte mer garn til, for når en lue er storforlangende og krever MER GARN, så har den tatt veksthormoner i smug. Eller ikke i smug. Jeg har jo kjøpt det den ville ha, mer garn.  Jeg satt og oiet og akket til de andre om at luestrikking er tøft, for luene mine blir ofte så store at de ikke sitter godt på hodet. Da skulle jeg hørt litt etter på strikketøyet som lå i fanget mitt. Det holdt på å sprekke av forventning: OVERRASKELSE! SE SÅ STOR JEG HAR BLITT! 

Jeg hadde jo mistanke underveis, men det er menneskelig å håpe. Håpe i det lengste. Tro at det kommer til å rette seg i vask, eller bli mirakuløst helt passende, bare lua blir ferdig strikket. Ikke noe vits å måle strikkefastheten, for den er sikkert sånn passe. 

Bare jeg lukker øynene, så skjer det ikke. Det funker jo av og til. Noe går seg til underveis, men for store luer blir ikke magisk mindre av at du kjøper mer garn og strikker enda mer på lua.(Det hadde vel vært et drømmescenario for garnprodusenter; alt løser seg bare du kjøper mer garn og strikker lenger) 

Jeg lover at den skal rekkes opp, så jeg får strikket den på nytt. Selv om motivasjonen for å strikke luer i mars er på nedadgående graf som har direkte sammenfall med at grafen for temperaturen øker. 

 Vel er jeg ignorant og tror at fysikkens lover ikke gjelder strikketøyet mitt (mer masse inn = mindre masse ut, jaha?) men jeg er ikke tjukk nok i hodet til denne lua. 

Ull og honning

Ull og honning høres ut som en utrolig klissete og ubehagelig opplevelse, men altså: genseren er oppkalt etter en garnbutikk som designeren er veldig glad i, og heksagonene i mønsteret på bolen er jo også bierelatert. Jeg falt for genseren og den utradisjonelle måten mønsteret kommer frem på med lange masker på utsiden av genseren, så den var passende som neste prosjekt.  Jeg er litt spent på om jeg kommer til å hekte meg fast i noe på de lange maskene, den nederste heksagonen på ermet har allerede fått kjørt seg, men vi står han av. Man har da nål om det skulle gå galt.

Jeg sprengstrikket for å bli ferdig til Edinburgh garnfestival, og rakk det. Typisk nok hadde jeg litt for mange plagg med på festival (ja, det er se og bli sett som gjelder, og da var Vepsejakka som gikk av med seieren hva som skulle på) så jeg fikk bare brukt den en kveld. Men Edinburgh er full av vakre steder, så gode prosjektbilder ble det! 

Hmmm, kanskje jeg skulle teste litt parkour ned trappa? Og sjekke helsebiten av reiseforsikringa? 

Opp her bodde vi. En dødare av en trapp hvis du hadde mye å bære på, men så fin å ta bilder i. 

Fornøyd med genseren? Ja! Strikket i Arwetta merino, et sokkegarn fra danske Filcolana. Kan nå kjøpes i Norge mange steder. Jeg er svak for den røde fargen Chrysantemum. Garnet er tynnere enn oppskriften foreslår, så jeg strikket etter maskeantallet til L, men det er nok mer M i størrelse. Særlig siden jeg droppet de siste tre økeomgangene, siden jeg syntes den ble vid nok. Strikket den også litt lenger på lengden, siden jeg ikke hadde lyst på en kort genser.  Hele genseren ble en lettvekter på 343 gram, behagelig tynn genser. 

Jeg har også felt av til erme litt før oppskriften sier, for å tilpasse den mer til meg. Synes det gjorde seg. 

Sidsel rakk ikke bli ferdig med sin Wool&Honey før festivalen (litt vanskelig å bli ferdig før, når du trenger mer garn som skal kjøpes på festivalen), og hun strikker sin i Brooklyn Tweed Loft som er originalen i oppskriften. Nydelig blåfarge på den. 

Og Annki startet på sin på turen, men den var ikke kommet langt nok til å få være med på bilde. (bare hals holder ikke, Annki!)

Reisebrev fra Edinburgh yarn festival

Hei Merete!

Vi ser du nettopp har kommet hjem fra Edinburgh Yarn festival, og har mye fint i kofferten. Er det noe du vil anbefale for andre?

- Ja! Veldig stas! Vi dro sju stykker sammen, og delte en leilighet i sentrum, noe som gjorde at det var et sted å sitte å strikke på kvelden når man var trøtt etter mye traving, og hadde et sted å vise frem og kikke på garn og ting som de andre hadde kjøpt. Det var også fint å reise med en liten gruppe, da kan man dele litt opp i hva man har lyst til å være med på.  Andelen med ulltøy i bagasjen var høyt, for en garnfestival er stedet for se og bli sett med ullplagg du har lyst til å vise frem.

Kombinasjonen med masse ulltøy og mye folk er jo varmt, så jeg ville ha satset på lite lag under. Jeg var vel mest imponert over de som gikk med lue inne. I trass.

På bildet: Zweig, Loppa x 2, Wool&Honey og Longline cardigan.



Garnfestival er litt overveldende med mye boder og mye fint å se og ta på. Arrangøren har tegnet opp kart over hvilke boder som kommer til å være der, så om det er noe du er ute etter, så er det greit å planlegge innkjøp hvis det er noe du har lyst på. Eller bare gå og kikke og se på det store utvalget. Mye fristende, og også mye folk.

Utvalget i festivalen er også så stort at det er plass til mange forskjellige typer av garn, om det er håndfarget mohairfluff eller skikkelig heftig saueull du er ute etter. Ok, jeg fant ikke noe akryl. Men lette ikke heller.

Som festivaler flest er det kjendiser tilstede. Jeg fikk mitt lille øyeblikk med kjendiseri da jeg overfalt (ehn spurte pent) Ann Shayne fra Mason Dixon Knitting, som er en av mine favoritter på å skrive morsomt om garn (siden 2003, det er stayer!) , og takket pent for så mye inspirasjon i så mange år. Og hun tok det pent. Puh. 

Det var også stedet å dumpe borti andre strikkere som man har truffet på nett, og få hilst på Garnbutikken Fortuna,  strikknit og HegeKnits. Hei! Kjekt å se dere! 

Festivalen går fra torsdag til søndag, og har ymse kurs og aktiviteter som skjer. Disse ble utsolgt veldig fort, så at jeg ikke rakk noe kurs, gjorde ikke noe. Det var egentlig mye som skjedde allikevel, og de to dagene som vi var innom markedshallen var nok for min del. Det kunne holdt med en, men litt deilig å få oversikten første dag, og så heller fylle på om du hadde gått glipp av noe. Jeg skulle gjerne fått med meg the big Knit night på torsdagen, men vi hadde vår egen også. 



Obligatorisk bilde av byttet til seks personer som har vært på festival. Hoho. Det ble tetris med garn når man skulle pakke kofferten til hjemveien. 

Fordelen med å reise på tur med strikkeoppdaterte venner, er at de forstår at du trenger bilder av nystrikkede plagg. Og ikke synes det er det minste rart at man kommer med utsagn som at den  veggen passer til genseren din, la oss ta bilde der. 

Mye fine omgivelser i Edinburgh (vi var ikke bare inne på festival, men fikk tid til å se oss rundt, og litt ekstra tid til å se oss rundt, siden flytiden ble flyttet på, takk til Norwegian der, hilsen kom-sent-hjem-søndag-men-hadde- heldigvis-ikke-fly-videre-som-en del-andre-som-måtte-få-booket-om-eller-hotell-på-Gardermoen)

Vi strikket til og med uttafor festivalen! Tror Edinburgh merket at det var garnfestival i byen.
Men vanskelig å vite. Fine ullklær er jo ofte et clue når du ser om det er strikkere tilstede, men i et kaldt klima er det også flere som er kledd i ull.  Har de et strikketøy i hånda, begynner det å bli litt mer tydelig at de er strikkere.

Er det overkommelig å komme seg på Edinburgh Yarn festival? 

Norwegian har direktefly fra Oslo, og kjøper du i grei tid er billettene overkommelige. Vi hadde bra lelighetshotell, og bodde midt i sentrum, noe som var deilig når man ville gå rundt. Det er lett å komme seg til festivalområdet med buss eller tog eller taxi. Bare følg strikkeplaggene, er bussen full av kvinner i ullkofter, kan du banne på at de skal på festival. (ja, det var menn der og, selvfølgelig)

Jeg anbefaler å kjøpe inngangsbillett til festivalen på forhånd på nettssiden til festivalen, det er deilig å kunne gå kjapt inn. Du får kjøpt billett i døra, men må da vente til alle med forhåndsbilett har gått inn, og det er kjedelig. 

Annki i en dansk genser, Emmy i Ursula av Kate Davies, Merete i Vepsejakka, Eli Anne i Puffin av Kate Davies og Therese i Magnolia av Camilla Vad. Sidsel bak kamera hadde på seg ullgenser hun også. 

Gromgjeng! Takk for turen, folkens! Strikketur med kule damer kan anbefales. 

Hva som ble med hjem i kofferten

Edinburgh Yarn festival er over for i år, og jeg er mett av inntrykk og garn. Det kommer mer bilder fra turen, men jeg må samle litt bilder og skrive litt tekst, og våkne litt etter all garnduften. Vi fikk et flott opphold med masse garn, flott reisefølge,  masse nerding, masse fine opplevelser, og Edinburgh er supervakker. Ah. 

Jeg tror jeg er den som kom hjem med minst garn, da garnfestival og bugnende boder rett og slett kan bli som en hotellfrokost for min del; det er så mye å velge mellom at jeg blir handlingslammet. Og tilslutt spiser det jeg enten har mest lyst på (kake) eller brød med ost og skinke, stayerne i matpakka. 

Så jeg endte med å kretse rundt boden til Jamieson of Shetland flere ganger, for å snope i alle fargene de hadde. Deilig ullgarn i melerte farger, og en hel vegg med garnnøster å velge i. Og en familiebedrift som har holdt på med ullgarn i generasjoner. Jeg er på vottekjøret og flerfargekjøret for tiden, så da var det det som stod i hodet på meg. Og så kjøpte jeg med fargekartet deres, så jeg slipper sitte myse på skjermen hvis jeg skal etterbestille noe på nett. 

En og annen farge å velge mellom... 

Et nøste Loft fra Brooklyn Tweed ble med også, for jeg er i gang med en lue som trengte litt mer garn. I en nydelig blåfarge som passer til all shetlandsulla jeg kjøpte. 

I boden til Textilegarden ble jeg stående og plukke knapper flere ganger. Jeg vet jeg har knapper nok til å dekke Lørenskogs behov for knapper frem til neste årtusen, og at jeg ikke har strikket plagg som trenger knapper det siste halve året, men se så fine! Og jeg har fulgt Textilegarden i mange år, og visste at de har mye vakkert i knapper, bånd, hekter og ymse tilbehør. Og det skal noe til at kofferten får overvekt på knappekjøp. 

Og et knappeglass med  - all the right buttons - teksten på fra Shop Beyond Measure, fordi da kan knappene komme litt mer til pynt i hverdagen, og så er det et nikk til apotekerflaskene. Ingenting som å snike litt fagestetikk inn i huset. 

Vi besøkte også standen til Ysolda, og jeg kjøpte med et kit med Jamieson&Smith til et av luemønsterne til Ysolda. Lua og vottene har jeg lenge hatt lyst til å strikke, og det var litt moro å kunne kjøpe det av designeren selv. Litt sånn starstruck. 

800 gram garn, knapper, knappeglass og mønstre. Pluss masse gode minner.

Fortsettelse følger om turen!