Vertices unite!

Vertices unite kan man oversette sånn kjapt til sett sammen hjørnene. Jeg var sugen på sjalstrikking og litt farger, og kastet meg med på samstrikk av Vertices unite-sjalet til Stephen West, sånn på innskytelse. Egentlig trodde jeg at jeg var en sånn bare-en-farge-på-sjalet-mitt-takk-person, så det var med en tå utenfor komfortsona mi at jeg plukket fem farger og satte igang.



Dette er baksiden av sjalet, synes det funker på begge sider. Og det er bra, all den tid det ikke er lett å ha på seg et sjal somer finest bare på en side. Da må man ty til drastiske virkemidler som klyper, gelatin, bare gå i motvind fra høyre side og sånt, og det er litt mye innsats for et skarve sjal.




Sjalet ligner på sånne tegninger man sitter og tegner når du sitter i telefonen eller i et møte, du tegner streker og fyller inn farger og mønstre i firkantene som dukker opp underveis. igjen var jeg litt skeptisk til et sjal som ser ut som drodling, helt til jeg kom på at jeg sjeldent ser sjal i bruk helt flatt på bakken.



Trikset er jo du har det jo på deg! Surret rundt halsen, og vips gikk det fra fargefelter satt sammen, til fine farger rundt en hals. Svært, svært sjeldent bruker jeg sjal på andre måter enn som skjerf. Jeg holder det altså ikke utstrakt over hodet og veiver med det som semaforsignaler eller fotballpøbel, men holder kulda uta og varmen inne rundt halsen.



Og i tjue varmegrader er det litt innsats å late som man er helt casual og cool med alpakkaskjerf rundt halsen. Jeg tror ingen som gikk forbi løp hjem og ble inspirert til å kjøre samme look neste dag.
-Tjue varmegrader? Perfekt for alpakkasjalet mitt! Den trendy damen i parken så jo så avslappet og cool ut med det rundt halsen.

-tenkte ingen.



Jeg synes forsåvidt mer synd på Amylin/@strikkeann som trengte å ta bilder av sin tykke genser i Drops Air. Haha! Det var varmt, det ! Alltid kjekt å være to strikkere som trenger å ta bilder av sine nye plagg, for da slipper man selvutløser, og kan ha det moro underveis.



Gledelig overrasket over at det ble bra, der!

 Neste gang (!) tror jeg at jeg skal dra på med den større størrelsen (du velger mellom to størrelser, dette er den minste. Eventuelt slå til med minste størrelse, og gå bananas med tykkere garn eller to tynne der det ene er fluffegarn, og vips har du største størrelse og mindre jobb.

Det perfekte restegarnsjalet, siden det gikk 165 gram garn totalt av fem farger i Sandnes minialpakka (oker pluss blåfargene) og Drops alpakka (de grå) , og jeg hadde ikke fulle nøster av noen. Jeg trikset litt med å bytte rundt på fargerekkefølgen, og holdt på å bli koko av icordkanten rundt, for den tar tid når du tror du er straks i mål.

Og så kan det være lurt å lese oppskriften på icordkanten, for den kommer med et tips på fargefelt tre om å øke med flere masker, det kunne jeg gjort for å ikke få det så stramt over den biten. Men litt gladvold løste biffen.

Solgul islending

Sola landet på verandaen min.




Kunne se sånn ut, i alle fall.




Sånn bortsett fra at hvis sola virkelig hadde landet på verandaen min, så hadde verandaen min tatt fyr. Og jeg hadde nok ikke stått så nærme og tatt bilde.




Nei, for de som lot seg lure, det er ikke sola, det er et nøste med Plötulopi.





Noe av det mer sære garnet jeg har liggende i lageret mitt er Plötulopi. Det er islandsk uspunnet garn, veldig lett å rive over, men siden fibrene er lange, så er resultatet allikevel holdbart. River du over tråden, så er det bare å legge trådendene over hverandre og rulle litt på enden, de fester seg sammen. Og det er jo praktisk, siden tråden ryker når du napper litt hardt i nøstet. Eller ser litt hardt på det.

Jeg fikk for mange år siden to sånne kaker med naturhvit, og senere to svarte kaker av Guro, en bloggbekjent, men fikk aldri ut fingeren og brukt noe av det før jeg fant et par gyldengule kaker av dette på en garnbutikk i Mandal, Hønemors Fryd. Og da ble det for fristende å ta med hjem.
(Ok, det er alltid det nyeste som er fristende å bruke, ikke rart lageret vokser)


Og det er litt gøy å si at man strikker med islandsk garn. Får litt sånn lava og urnordisk og islandshest mellom fingrene.













Jeg strikket et par barnevotter for å teste ut garnet. Tommel opp for fint spill i fargen, og at det var litt moro å strikke med uspunnet garn. Vottene ble litt hårete, så vi får se om mottager synes det er stas eller ikke.


Vottene gjorde litt motstand mot å bli  ferdige, da de tullet med tommelhull og maskeantall, men ble overtalt til å komme over målstreken.


Jeg testet å strikke dem fra vottetupp og nedover, og la inn en liten tommelkile for at tomlene skulle få behagelig plass.







Dommen?


Jepp, dette kan jeg godt strikke mer med. Lette plagg som resultat, men ikke for de sarteste av hud. Du skal synes at ull er stas.


TO DO:
Solgule votter til vinteren - check!
Bruke litt av lagergarnet -check!
Plukke tistler -check!

Garnlufting

Det er sommer og verandatid, og da benytter jeg sjansen til å lufte garnlageret. Ikke hele, siden jeg ikke har lyst på bekymringsmeldinger og anonyme tips til Ekstreme Samlere, men her fikk babyulla og sokkegarnet og kassa med alpakka/fingarn/mellomtykk ull vifte med tærne og skinne i kapp med sola.

Det er ikke så dumt å trekke frem kassa og tømme den ut en gang i blant. Både for å hilse litt på og tenke litt på nye eventyr for garnet som allerede er i hus, og sørge for at kassa ikke har besøk av pelsbiller eller møll. Det er som brannalarmen på studentbyen jeg bodde på, det var ofte flere som dukket opp når den gikk, enn som bodde der.

Men  ingen møll idag heller. Puh!






Det er inspirerende å lage små fargestabler av garn. Jeg slang meg med på samstrikk av sjalet Vertices united, et sjal som strikkes i fem farger, og så kan man jo variere selv hvor langt fra hverandre fargene skal være. Jeg strikker stort sett ensfargede eller plagg med to farger, så jeg har godt av å ta tåa utenfor komfortsona. Bli med selv på #sweetverticesunited samstrikk på instagram, vel! Det er moro å se hva andre velger av garn og farger. Perferkt for de der singelnøstene.

Jeg plukket garn som passer sammen i fiber og tykkelse, det trenger ikke være samme merke, bare det det sånn passe likt i strikkefasthet.

For min del gikk alpakkanøstene øverst til venstre av med seieren. Både fordi jeg feiget ut på det rosa og neongule, og fordi okeren mot de blå var bra. Det er fint med flere nyanser av samme farge, synes jeg, det roer litt ned at det er fem forskjellige farger.

Konsentrert, sa du?

Etter å ha bommet på maskeantallet på vott nummer to, nappet jeg ut pinnene og startet på ny frisk.

Helt til jeg har strikket til tommelhullet.

To venstre?

Altså, strikke votter er ikke rakettvitenskap, da hadde vi kommet kjappere til månen pluss vært varm på henda underveis, men det er vel et minstekrav å kunne huske at tommelen på høyre og venstre hånd ikke er på samme sted.

Ikke så langt fra hverandre, bevares, og sånn på lang avstand vil man kanskje ikke tenke over det. Men det er sjeldent du kler på deg votter på lang avstand.

Sukk.

En gang til.

Nå med konsentrasjon involvert.

28 er det nye 32

Å telle til hundre er småskolepensum.

Hvorfor er det da så innmari vanskelig å klare å telle til 32?
Hvorfor i alle dager fant jeg ut at det sikkert var nok med 28 masker på venstre hånd, når høyre hånd fikk gleden av 32 masker?

Hva skjedde et sted mellom 28 og 32?

Forsvant målet?

Tenkte jeg at det fikk være godt nok, og bare gi jernet med det jeg hadde?

Var 4 masker til helt uoppnåelig?

Hadde jeg glemt at jeg har fem fingre på hånda, og at det er en fordel å få plass til alle inni votten?

Kan jeg ikke telle, eller?


Nytt forsøk kommer. Nå med samme maskeantall på hver hånd.

True blue

Lille blå er ferdig. Et dypdykk i knappelageret avslørte marihønemalte treknapper fra Balituren vi hadde for tre år siden, og det er fint med knapper som gjør en glad. Jeg har ingen jakker selv med marihøner, men har liggende noen fine med møll på (hold dine venner nærme, og dine fiender nærmere, er det ikke noe i det? ).




Og til dagens fotoshoot av jakka; for det blir gjerne søndager det blir tid til å ta bilder av strikkeplagg, hvis jeg ikke finner på noe på verandagulvet hjemme. Denne gangen jaktet jeg gamle dører og vegger i området vi bor, for jeg synes det gamle og slitte blir sånn fin kontrast med det helt nystrikkede plagget. Det er noe med levd liv, og estetikk i det som er rundt oss.

Jeg sniker meg litt forsiktig rundt, for det er kan jo oppfattes som litt rart å sette strikketøyet fast med små nåler og så ta bilde av det, særlig hvis det ikke er min egen vegg jeg holder på med. Små nåler setter ikke spor, så jeg tror at ingen lar seg irritere etter jeg har vært der, det er jo ikke en permanent utstilling eller å spikre teser på kirkedøra.




Ingenting som å være med mamma og feste strikketøy på gamle dører....




Er det ikke søte knapper, eller?




Blå dør fant vi også.


Mindre diskret nåler får du tak i, men nåler med glasshode anbefales for å eie vakre nåler.

Jakka er altså ferdig. En tremånederssak som er strikket etter målene til en tremånedersjakke i Barnestrikk på pinne 3, men kun glattstrikk. Så vakkert garn tar såpass med plass at det ikke trengs masse annet for å ta mer av oppmerksomheten. Da er det av og til at en enkel glattstrikk skal få garnet til å skinne slik det fortjener.

60 gram veier den lille herligheten av en jakke, strikket på pinne 2,5. Og jeg nøt å strikke med et så mykt og deilig garn, Triskelion Branwen, en blanding av shetlandsull og silke. Fraværende strikkelyst fikk kjenne på så mykt garn, at strikkelysta kom snikende tilbake. Mmmm!

Elektrisk blått

Dette er ikke et diskret garn. Det er så BLÅTT at det roper.

ØI! SKIKKELIG FIN BLÅFARGE! - brøler det til verden. HVIS EN KUNNE LAGE GARN AV EN SOMMERHIMMEL, SÅ HADDE GARNET SETT SÅNN UT! OIOIOI!

Lite diskret, altså. Men du verden så lekkert. Garnet er et luksusgarn jeg har hatt liggende siden jeg fikk det i Ysoldas sjalgarnklubb (heldige meg fikk julegave med 6 forsendelser med garn og mønster på sjal), men jeg hadde ikke lyst på blått sjal, så det ble liggende og vente på at jeg ville strikke noe annet med fingarnet. Nå blir det en liten jakke istedet.

Og så er det imponerende mykt. Garnet er halvparten Falklandsull og halvparten silke. Jeg gjetter på at falklandssauene ikke gjør annet enn å sitte og gre hverandre med myke børster, og og ta hårkur på daglig basis, for den ulla her er så myk at jeg stadig dytter strikketøyet mitt på andre, og brøler
"-KJENN SÅ MYKT! OG FOR EN BLÅFARGE! "

Strikkeren er like lite diskret som blåfargen, altså. Men koser seg.

Stæsjer sykkelen

Sykkelen min står ute hele året, siden garasjen min ikke er av de romsligste. Det gjør at sykkelen får testet vær og vind, og det går jo bra, sånn bort sett fra sykkelsetet mitt som lagrer vann, og
deler vannet velvillig ut igjen når jeg setter meg på det.

Altså har jeg vært på jakt etter et sykkelsetetrekk. Og fant et, på Skaperverket på Grünerløkka! Skaperverket er et designkollektiv på Grünerløkka, perfekt for sånne som meg som tenker at det er fint når noe andre lager hjemmelagede, kule ting som jeg kan kjøpe. Joda, jeg kunne jo laget selv, og har voksdukrester liggende, men siden jeg har tenkt tanken på sykkelsetetrekk i lang tid, og ikke fått sydd det allikevel, så var det jo perfekt.

Sykkelen min er utstyrt med tyverisikring, også kalt kurv. Mitt håp er at det skal være så damete sykkel, og at en eventuell sykkeltyv kommer til å få problemer med sin indre machostemme som befaler sykkeltyven til å ikke stjele sykkelen fra Brelettdama.

Mulig kurven skal få plastblomster rundt, sånn for å øke nusseligfaktoren, og da forhåpentligvis flaut-å-stjele-faktoren. Prikkete trekk trekker opp også.



Fint, eller! Og så slipper jeg nå videre å se ut som jeg har skvetteflekker på rumpa etter sykkelturer.  Det er faktisk det viktigste.

Håndarbeiden i Stavanger Aftenblad har tips til hvordan du syr selv av voksduk. Bare pass på at du klipper fra kanten, stikker du av med kjøkkenduken kan det bli litt rart.  Eller så kan du kjøpe på Epla.

Fravær av lyst

 

Strikkelysten har ikke vært her i det siste. Først tenkte jeg ikke over det, det er så mye annet som fyller hodet og tiden, men da jeg kikket oppi veska mi, så var jeg ikke kommet noe videre på strikketøyet mitt på lenge. 

Det var ikke noe jeg hadde lyst til å strikke. Ingenting som dyttet alt annet bort, og fristet meg med myk tråd, glødende farger og timer sammen på sofaen.

Jeg gikk inn i garnbutikker og snudde i døra fordi jeg ikke gadd. Ravelry og instagram fikk sjeldnere besøk. 

Da er det enten tid for å henge opp etterlysningsplakat etter strikkelysten, eller bare puste med magen og tenke at den kommer. Den kommer hoppende til høsten, eller til sommeren på ferietur. 

Da fant strikkelysten meg igjen. Da jeg sluttet å etterlyse den. Den hadde bare vært en tur og glemt å si ifra at den var borte litt. Hva med et lite sokkepar som en forsiktig start? Sokkestrikketøy er det alltid plass til, uansett veskestørrelse. I clutch eller koffert, det er plass. 

Så et grønt og friskt sokkepar kom av pinnene tilslutt. Fabel i eplegrønn, eller froskegrønn? 

Byttet vrangbord ut med 2 rett, 2vrang i 5 omg, og så 2vr, 2rett i fem omg. Fin avveksling, og lett å se hvor mange omganger sokkene er, så sokk 2 bli lik. 

Velkommen tilbake, strikkelyst. Vi får ta små steg. Det er ennå sommer og varmt, og jeg fortrenger at vi trenger ull til vinteren. 

Riller og bakterier

Rillestrikk.

Mest sannsynlig er det det første du lærer som strikker, siden det er det det blir når du strikker rettmasker frem og tilbake, og prøver hardt å få greia til å se ut som et skjerf, med litt varierende respons når du holder opprop på maskene underveis. Det hender det svarer færre enn tiltenkt, eller flere.

Derfor var jeg i starten litt betenkt til rillestrikk. Det var liksom nybegynnerstrikk. Strikking 1.1. Det var jo så mye mer enn det?

Men det er ikke alltid det skal være så innviklet. Rillestrikkens fordel er at den blir bløt, fanger luft inni berg og dal, og gir en fin struktur, særlig når du strikker med litt melerte garn, eller garn som ikke helt klarer bestemme seg for hvilken farge det har. Det gjør fargeblandinger bedre, fordi det bryter opp og blander igjen. Mingler litt med fargene, og tvinger de til å sette seg på nye bord og bli kjent med andre.




Og da jeg skulle ha et reisestrikketøy, så var det fint med et med lite konsentrasjon, og mye rett. Rett, rett, rett uten å være kjedelig som vaskeklut. Vaskekluter har ikke ermer, feks. Litt hjernevirksomhet er fint å beholde.

Det er rett og slett en enkel rillestrikket omslagsjakke fra Nøstebarnboka. Jeg har strikket den i ymse varianter, denne i Pickles Pure wool. Jakka føles som en origamiting som du bretter rundt babyen, jeg husker den som super i bruk på mine småttiser.




Kameraet bestemte seg for å nekte for å gjengi fargen riktig, dette er Pickles Pure wool i fargen Fenikkel, som beskrives som kremet grålig grønn.Den kommer absolutt under grønn i fargespillet.





Fin jakke fortjener kule knapper. Og denne jakka funker med noen få, store knapper. Jeg slo på stortromma og spanderte bakterieflora fra Snella og Petronella. Ikke alle bakterier er av den kjipe sorten, det er noen millioner av den sorten som synes mennesker er ålreite dyr også.

For å slippe tenke på knapphull underveis, så strikket jeg icord på kantene til slutt, slik at jeg kunne lage knapphull da. Da strikkes icorden ut fra kanten der jeg vil ha knappen, så det blir som en hempe, og så tilpasser jeg til de knappene jeg har funnet frem. Praktisk når du ikke har bestemt knapper før tilslutt, og prøver utsette det vanskelige valget. Inni jakka strikket jeg icord som tråder, for å knytte den andre flappen på innsiden.



Og vips var det enda en babyjakke ferdig til å gi bort. Det føles litt fjernt at mine egne har vært så små noen gang, når snart-elleveåringen i helgen reiste på første lange tur uten følge, helt til Sørlandet til slekta, og mor sto litt forfjamset på perrongen og vinket til han som plutselig var blitt lang, og selvstendig og fant wifi ombord på to minutter...