Omsvermet

Min venninne Ann hjalp meg med å ta bilder av vepsejakka mi, og mens hun tok bilder og jeg prøvde dra inn magen, senke skuldrene og smile naturlig, så stoppet det en bil. Ut hoppet det en mann som spurte pent om han kunne ta bilde av vepsejakka mi, tok bildet og kjørte videre. 

Det er visst sånt som skjer når man har på seg en sånn jakke. Jeg får bare bli vant med det. Omsvermet av veps. 

Vepsejakka er ferdig! Og den er alt jeg hadde håpet på forhånd. En gigaveps på ryggen er finfine greier, muligens vepseallergikere er svimeslått av skrekk, siden jeg bare har fått skryt for jakka. Ingen har kommet med en gigantisk fluesmekker ennå, men jeg venter på det. 

Og hvor går man for å finne fine fotokulisser til en vepsejakke? På Grünerløkka, så klart. Utenfor Vespa og Humla cafe. Hvor ofte har man jakke som passer til et stilig spisested?

Ligner litt? 

Jeg valgte en åpen løsning foran, droppet knapper, og kan heller lukke med en nål eller noe om det blir behov. Alle kantene fikk heller en rund icordkant, som gir en fin, stødig og ryddig kant. 

Og lengden! Lengden er super! Lang ulljakke er superdigg. De siste centimeterne er drepens for tålmodigheten, og jeg måtte ordne mer garn to ganger for å ha nok til lengden, men vepsen trengte plassen. Luft under vingene, så å si. 

Så hvis det er litt kjølig luft de neste dagene, så er det bare jeg som har lagt inn ønske om litt kjøligere vær noen dager, så jeg får teste nyjakka med en gang. Sorry for det, altså. 

Men hvorfor veps? Jeg strikket revejakka til datteren, og falt pladask for teknikken som jeg har sett beskrevet hos Charlotte Kaae. Siden vi ikke kunne ha lik jakke (kunne jo ikke risikere å ta feil på vei ut døra), så trålet jeg pinterest og ymse broderibøker for et korsstingstema, og på pinterest fant jeg vepsen, som jeg tenkte kunne gjøre seg godt i stort. 

Av fine detaljer fra revejakka, har jeg tatt med en falsk sidesøm i sidene, (hopp over masken på vrangsiden, strikk den rett på forsiden), noe som gir en flott sidekant, og jakka får mer et snitt. 

Den fikk også icord i alle kanter, noe jeg anbefaler til rillejakker.

Tekniske fakta: 

Vepsejakka er en str L og veier 725 gram, men har 25 gram til i trådender... Du skal ikke hate trådfesting når du strikker en slik. Jeg brukte Filcolanas Peruvian Highland wool som jeg kjøpte på 123knit.dk, men kan også kjøpes i Norge hos feks Godsomull. Selve jakka er løst basert på en raglan fra toppen fra Ann Budds supre bok om basisoppskrifter for jakker og gensere fra toppen og ned (anbefales! Nå også på norsk. ) 

Metoden grafisk gobelinstrik/intarsia i rillestrikk, har jeg lært av boka og videoene til Charlotte Kaae. 

Vepsen fant jeg som et korstingsbroderi på pinterest, og telte meg frem til at det passet i maskeantallet på ryggen. 

Takk til Ann Myhre for supre bilder! 

Fornøyd?

Tro du meg. Det kommer til å være mange jeg viser ryggen fremover. Hoho! 

Når strikketøyet blir skummelt

Strikketøy kan godt havne i skummel-kategorien. 

Det er spisse pinner som stikker ut på rare steder, det er masker som faller av pinnene, og det er pussig nok bare hyl og skrik og konfiskering av sakser om du skulle komme med forbedringsforslag og klippelyst. 

Ikke rart at nevøen testet strikketøyet som skummel kappe? 

Det går fremover med vepsejakka. Den er nå altfor stor for en toåring (jmfr bildet), og har fått på ermer og festet tråder. Den skal bare vokse litt i lengden når jeg får litt mer garn i posten, siden jeg vil ha jakka som lang jakke. Vepsen skal få fly, og trenger litt mer luft under vingene. 

Voksengensere, ass!

Det å strikke på to ting til meg selv samtidig er ikke et sjakktrekk for strikkebloggen. Det blir ikke flust av fotoshoots med ferdige plagg når en strikker til seg selv, det tar tid å strikke til en som måler 170 cm og ikke 50 cm. Forsåvidt hadde det vært lite ferdigstrikk fra en på 50 cm, når jeg tenker meg om. 

I mange år trodde jeg forresten at jeg var 175 cm. Mulig jeg hørte feil på en av helseundersøkelsene på skolen, for jeg og 175 hørte liksom sammen. Det var oss. Helt til jeg fant ut at jeg var 170. Og følte meg litt snytt for de centimeterne. 170 og gjennomsnitt. Fnys. 

Altså. 

Denne uka har hatt strikketid, men i døgnets våkne timer har jeg også dyttet inn bilverkstedsbesøk, logistikk for å hente/bringe bil på verksted, sykt barn, friskt barn, jobb, jobb og jobb, og en uke uten husbonden (kom hjem fra jobbtur! Vi savner deg!) . 

Om kveldene har jeg da strikket på automatikken mens jeg har sett film, noe som har resultert i opprekk av forstykket til Fjærgenseren (det var det vanskelige med å huske å lese notatene fra bakstykket om endringer som skulle gjøres på forstykket. Notater er til for å skrives andektig ned på en lapp som du ikke finner. Og så være flink med papirinnsamlinga. Og så lure på hvorfor forstykket til genseren blir helt annerledes enn bakstykket. Og så klaske seg i panna. Høyt. Så naboen lurer på klaskelyden. ) 

Vepsejakka som nå har vokst ut av muligheten til ta med noe sted pga størrelsen,  har myriader på myriader med trådender som skal sys fast, og jeg venter på at NRK sin sakteTVavdeling dukker opp på døra for å spille inn trådfest minutt for minutt. En reise like lang som Bergenstoget. Men det er lys i tunnellen, jeg har festet det meste av tråder på vepsemotivet, og det er begynnelsen på slutten. 

Fem minutter senere er det natt

Visste du at noen strikketøy har hypnotiske krefter?

Denne jakka har det.

Jeg skal bare strikke littegrann, og jeg kikker opp fem minutter senere er det forbi leggetid.

Spooky!

Jakke med veps, hypnotiske krefter og som påvirker tid og rom?

Ja, takk!