Tja

En ting er sikkert, denne genseren kommer ikke til å passe. 

Så kan jeg skrive en lang liste over mulige feilkilder og hva vi kan lære til neste gang (vi nevner strikkefasthet...) , men jeg trenger iallefall ikke være usikker på om genseren er stor nok. 

Starten av genseren har ligget i kurven i to års tid, mens juryen har vært ute til drøfting om jeg vil ha en tykk, svart genser. Garnet er superdeilig, det er Hexa, et garn som er mye lettere enn andre garn i sin tykkelse, så genseren hadde blitt varm, men ikke tung. 

En kan jo lure på hva juryen har drevet med i to år, for det er ikke så komplisert om jeg har lyst på genseren eller ikke. Hadde jeg hatt lyst på den, hadde den vært ferdig. Ok, jeg har litt lyst på, men tydeligvis ikke nok. 

Sånn, jury. Da kan dere gå hjem. Så kan vi sette ned en arbeidskomite som kan ta stilling til hva garnet skal brukes til istedet. Og kanskje et underutvalg som kan ta stilling til hvilken strikkefasthet vi skal gå for. 

Strikkefasthet? Hæ?

Har du lyst til å høre på en dialektforvirret strikker som forteller om sitt forhold til strikkefasthet og barselgaver som passer til voksen?

Tune in - som man sier over dammen, på Podcast hos Pinneguri. Og du verden, stemmen du hører på andre siden av bordet er jommen min.

All ære til Ann bak bloggen Med pinner, som har startet opp med ny, norsk strikkepodcast. Hurra for Ann! Ann står bak mønsterne Villsaugenseren og Hverdagsjakka og en hel masse vogntepper som du nok har sett omkring i strikkeblogglandia, og har en strikkeblogg det er vel verdt å følge. Og nå også strikkepodcast, til nå er det kommet tre episoder.

Og grunnen til at Ann fikk lyst til å snakke om strikkefasthet sammen med meg, var genseren jeg strikket i barselgave. Da den var ferdig, var den ikke lenger str 1 år. 




Og i noen andre historier rir strikketøyet inn i solnedgangen, lykkelig plystrende.
Buksa som har vært altfor stor i årevis (strikket da han var fire år, og nå er han snart åtte), kunne plukkes frem fra glemselen, settes strikk i, og gjøre jobben sin.

Du verden så deilig å bare kunne plukke frem en ullbukse ferdigstrikket når lange ben trenger ny vinterbukse. For akkurat nå fristet det lite med ullbuksestrikk i 2 rett, 2 vrang i all uendelighet.





Og hva er på pinnene for tiden? - blir det spurt om i podcasten.
- en ulljakke til fireåringen. Finn frem alt lagergarnet i lilla og rosa, sleng på innslag av gult og grønt, og strikk border etter innfall. Ta så et skritt tilbake, og funder på om det blir sinnsykt eller sinnsykt kult.
Og ja, jeg har sjekket strikkefastheten, så det blir jakke til henne og ikke til meg.

Takk for praten, Ann!

6148 masker

Etter 6148 masker på bolen fant jeg ut at det kanskje kunne lønne seg å måle hvor bred genseren hadde tenkt å bli. Jeg la strikketøyet på gemalens yndlingsgenser og lurte veldig på hvorfor i alle dager det jeg strikket på var ti cm bredere enn beregnet.
-Du liker det litt løstsittende, eller hva? Så om jeg bommer en størrelse eller fem er ikke så farlig?
-Det hadde vært fint at den passet, for en gang skyld. Du husker teltet du strikket til meg, pussig at jeg ikke bruker den særlig, eller hva?
-6148 masker til ingen nytte, altså? Arg!
-Det er jo noe som heter strikkefasthet, selv om det er et fremmedord for deg.
Nå hadde jeg store planer å bringe inn tungt skyts og ufine argumenter om at tettsittende genser og manglende trening (fotballtrening for åtte uker siden telles ikke) og sjokoladeknasking tilsammen gjør at man trenger de 10 cm å gå på, men 10 cm mindre hver runde er mye å slippe å strikke tilslutt. Og kjekt å få en genser som passer, det er jo et gyldig argument.
Så får jeg heller tåle litt hets om strikkefasthet. Hva som skjer når strikkefasthet gone bad har han lært til gangs av madammen. Han mobber meg ennå for barselgaven som passer til meg.