Når det er ekstremværvarsel med stormen Ask luskende rundt hushjørnene, så lar man være å reise med båt hvis man kan. Kjekt for oss, så har vi redningsskøyta Elias kamperende i stua, i allefall klar til å posere sammen med Waldorfdukken som har fått seilergenser. Sånn rød og hvitstripede får jeg klare assosiasjoner til sjørøver eller seilere, ergo seilergenser. Så her poseres det i snøen utafor huset istedet.
Her merket vi lite til Ask; litt veltede søpplebøtter og postkasser var all pøblingen han rakk.
Mønsteret er hentet fra Kathrine Gregersens Brukt på nytt, der dette er en liten dukkegenser som er presentert som en god modell som er lett å få av og på for små fingre. Jeg har montert et strikk i halsen så det skal være enda enklere, knytte sløyfe tar det tid å lære seg.
Først strikket jeg en liten genser til niesens dukke (som plaster på såret for at det var tøy i toårsgave, dukketøy sto høyere på ønskelista) i samme rødfarge pluss hvite striper i samme garn. Kjekt med matching outfits for stor og liten, høhø.
I mønsteret er det foreslått å strikke en fordel, en bakdel, to biter til ermer og så sy hele sulamitten sammen. Lydig fulgte jeg oppskriften, men da jeg satt og bannet i sammensyinga, fant jeg ut at neste gang strikker jeg heller fra toppen på strømpepinner, deler av til armer og strikker de rundt på fire pinner. Så da ble det en liten genser til, bare for å bevise at var bedre å strikke den sånn. Ha! Og vips hadde dukken vår også fått seilergenser.
Pussig det når man strikker med restegarn, at hvis man gjerne vil ha brukt opp noen rester, så er det ALLTID noe igjen, men hvis man tror man har nok, så ender man med å mangle fire cm og må kjøpe nytt nøste...
30g med Arwetta ekstra fin merino gikk med.