Varmt og grafisk

Interiørbloggene har dilla på grafisk for tiden, og jeg er heller ikke noe unntak, svart og hvitt i enkle mønstre er stilig. Mulig man kan diskutere hvor snasent hvitt er til gusten vinterhud, men min gustne vinterhud har til gode å kle noe som helst (og synes ikke i mørketida), så jeg fortsetter min grafiske tilbehørskjærlighet.

Jeg ramlet over denne kule halsen fra Purl Bee for noen dager siden, og de hadde den i julefarger/sukkertøystangfarger, og jeg fikk innmari lyst på den i svarthvitt.

Veldig enkel strikk, 1 omgang rett med farge 1, 1 omgang vrang med farge 2. Vips, fin grafisk effekt.



Tjukt garn som Eskimo egner seg godt, og på null komma svisj har du instant varme til halsen.
Ting som strikkes på pinne 9 kan jo ikke strikkes seint, og plutselig har du brukt opp 1,5 nøste av hver farge, og fiks-ferdig hals.

Nesten som sånn bakeblanding; just add water.



Og fin effekt når du drar i det og!

God innspurt mot jul! Travle jobbedager gjenstår før litt juleferie slår til, og jeg lurer litt på hva julestrikketøyet blir. Kanskje jeg er heldig og får fiberrelatert til høytiden?

Chunky

Julekalenderen på NRK i fjor (oi, holdt på å skrive i år) ble kikket på en gang i blant, selv om treåringen ikke definerte seg i målgruppen. De små glimtene vi fikk med oss viste iallefall barn i vinterhabitter, og det skal NRK ha, de klarer å gjøre luer og ulltøy trendy blant de håpefulle. Blånisseluer har gått som en farsott, og nå er luer og skjerf noe ungene bruker. Jeg husker selv kalde vintre da vi vokste opp, da lua var på de meterne mamma kunne se oss fra stuevinduet.
Ok, ikke jeg da. Jeg har vel muligens alltid vært så frossen av meg at jeg beholdt lua på. Og flaks for meg var jeg tenåring på den tiden da man raidet fedres klesskap for å finne noe bulky og teltaktig man kunne gjemme seg i. Bar mage-moten slapp jeg billig unna, jeg var blitt student. Ha!

Men tilbake til Jul i Svingen; jeg falt for de supersize skjerfene som de hadde prakket på Nure. Det så varmt og deilig ut, og ikke minst; superkjapt å lage selv. Garnlageret åpenbarte fire nøster Eskimo i hvitt, og da strikket jeg det på tvers til det ikke var mer garn igjen. Det kunne vært bredere, men altså, så langt kom jeg.
Nure hadde ikke bruk for pynteknapper, men jeg smekket på fire jeg hadde fra Butteredparsnips og heklet knappehull, sånn at skjerfet vips kunne bli en trendy hals istedet, i tilfelle det blir sprengkulde og jeg vil begrave fjeset laaangt nedi.
Og rillestrikk har fått en ny renessanse for meg. En stund har jeg vært litt snobbete, og syntes at rillestrikk er for nybegynnere som ikke tør våge seg utpå vrange masker, men det har en fin løkkeeffekt, særlig i tykk ull. Chunky!

Når nettene blir lange og kulda setter inn..

.. ja da satser jeg på at det er sjans for at denne genseren blir brukt. Siden vi nå flytter der isbjørner tusler i gatene i følge turistene, så er det vel perfekt for tykke gensere?

Flyttelasset kjører i morra, og med i kassene følger denne genseren, intenst montert i flytteprosessen, så den skulle få være med nordover. Strengt tatt skulle den ikke tatt så lang tid siden det er tjukke pinner og tjukt garn, men prøv å flytte samtidig, så sprekker all tidsberegning.

Jeg stusset litt på hettekanten, og valgte å gå for Judiths løsning med rillestrikk ytterst, og synes vi var heldige med den versjonen. Takker og bukker for innspill, Judith!

Dette er en genser i Eskimo, og veier fryktinngytende 850 g, men har knall passform, trolig også i ugravid tilstand. Elastisk sak. Likte hetta veldig godt. For en frysepinn som meg, så tror jeg dette kommer til å funke bra.

Tommelen opp for denne!

Og takker og bukker for flyttelykkeønskinger! Vi drar altså nordover, ikke så langt unna Mo i Rana. Ikke helt til Tromsø, altså, Tina! Og for å oppklare forrige blogginnlegg; jeg tror absolutt at de har garn i nordnorge også, det er ikke i redsel for å gå tom jeg tar med lasset. Det er mer et håp om å faktisk bruke noe av det gedigne lageret.