Grønn og skjønn

Som alle andre blir jeg påvirket av trender, og hvis du følger strikkere på Instagram, så skal det godt gjres å ikke sett en Ingen dikkedare-genser i fjor. Som den danske tittelen sier; det er en enkel og grei genser som det ikke er noen krumspring med, og det gjør at det er en garderobeklassiker, fordi en enkel ensfarget genser er noe alle kan kombinere med andre plagg i garderoben sin. En tråd med fluffegarn som feks mohair og en tråd tynn ull, og vips en myk og fluffete genser med litt hold.

Men så er det det at når jeg ser en ting overalt, så blir jeg litt trassig, og skal ikke ha det samme. Ti på topp-lister kan virke mot sin hensikt for min del, for da blir jeg sær og skal helst ha sett filmene FØR de ble allemannseie, eller lese tipåtoppbøkene ETTER alle andre, sånn at jeg kan late som jeg gjør valg uten å bli påvirket.

Så også med strikkeplagg.

Jeg ville ha en enkel genser i en tråd mohair og en tråd ull, men kunne jo ikke drukne i flommen av samme genser som alle andre, selv om jeg syntes det var en fin genser. Sjansen hadde jo heller ikke vært så stor for at jeg traff noen med samme genser og farge, og i så tilfelle hadde jeg vel heller tenkte at det var kult at vi hadde samme. Sånn bortsett fra i femte klasse da jeg hadde på nystrikka, gul genser som mamma hadde strikka. Og så kom Anders i klassen i samme, gule, nystrikka genser. Og han kledde den bedre. Arg.

Men altså;
jeg hadde endel Pickles Pure wool i fenikkel liggende, og kjøpte et nøste Rauma Plum for å strikke sammen. Vellykket kombo, fordi begge garnene har spill i seg, så det blir litt melert, og fargene påvirket hverandre, der fenikkelgrønngrå ull dempet den litt pastellcrazy mohairen, og sammen ble det knallfin grønnfarge.

Og så fant jeg etter mye leting et gratismønster On the beach, et mønster du strikker fra toppen og ned, og legger ut til ermene, slik at det ser ut som ermene er isydd. Snedig! Og V-hals, fordi jeg har få gensere med det.

Av modifisering la jeg inn to snitt ved bysten, og svingte litt ut ved hoften igjen.

Funker som genser med skjorte inni, eller rett på huden. 

Og nå matcher jeg de fine, nye lokalene på jobb i grønnblå toner! Snakk om å tilpasse seg jobben. 

Garnforbruk: 

250 gram med Pickles Pure wool i fenikkel , og 100 gram Rauma Plum i farge 15. Strikket på pinne 5 og str L. 

Fluffejakke

Høstfarger, ass!

Jeg har strikket og strikket for å rekke naturens deadline, når høstfargene flammer over trærne, og det er farger overalt. Alle bladene kjører ekstra med alt, og det gnistrer. Og plutselig har alle bladene falt av trærne, og vi er rett i minimalistsesongen.

Men før hvitt og brunt og grått slår inn,så rakk jeg å bli ferdig med den lange, fluffy jakka til dattera, sånn at jeg fikk tatt bilder i alle bladene. Puh! Jeg var motarbeidet en stund av en ermekonspirasjon, men klarte rekke opp det ene ermet som kranglet, og rettet opp.




Knappesamlinga mi hinter om at knepping burde vært tingen, men akkurat nå kjører vi trendy uten lukking, for sånne jakker bruker man stort sett åpne, eller graver hendene dypt nedi lommene, og og trekker den litt rundt seg. Et belte kan brukes, hvis behov.




Lommene er strikket i dobbel tråd silkemohair, så de lyser opp som ekstra rosa inni, men resten av jakka er strikket i en tråd nøstebarnull og en tråd silkemohair. Den nederste kanten og ermekantene har fått en lang ribbekant ,med 1 rett, 1 vrang i 1 omg, og 1 omg rett, så kanten ruller ikke, men trekker seg heller ikke så veldig sammen. Pent.

Jeg brukte Ann Budds bok, Strikkerens håndbok i ovenfra og ned-strikking, for den har gode basismønstre for barn og voksen til mange ulike typer garn. Genial bok når du har garnet klart, og en ide om hva du skal strikke, men vil slippe å regne på proporsjonene selv. Jeg bruker den som utgangspunkt ofte, kan anbefales. Lang jakke sto feks ikke i boka, men det er jo bare å strikke videre.

Og rosa fluff veier ikke så mye, 260 gram totalt, så det er en lettvekter av en langjakke.

Godt fornøyd med denne! Og hun er fornøyd med at fotoshooten er over, for den var bikkjekaldt i vinden, og mohairjakker er ikke så veldig vindtette. Godt at hun kunne låne Camomillesjalet mitt, og hadde fått nytt Klompelompeullskjørt fra mormor. Ørlite ergelig om hun blir forkjøla fordi mora insisterer på strikkebilder. Et hardt liv, å være strikkers barn.

Kranglete mohair

Langjakka jeg strikker til frøkna i ull og mohair får ermer ved at jeg plukker opp masker rundt ermeåpningen og strikker meg nedover ermet. En skikkelig fluffete sky av en jakke, den er myk og fluffy og sukkerspinnsøt (sånn uten alt klisset sukkerspinn medfører). 

Venstre erme er krysset av listen, nå er det høyre som står for tur. Eller, jeg må finne ut hvor veien går videre herfra. 

Jeg har nemlig kommet godt i gang på høyre erme. Plukket opp masker og strikket i vei, og når jeg i fullt firsprang nedover og det er masse, masse masker i dette ermet, så er det noe som slår meg; disse omgangene tar lenger tid enn forrige erme? Mystiske greier. 

En kjapp måling senere viser en hel pekefingerlengde i forskjell i bredden på høyre og venstre erme. Bommet ørlite (ok, da, veldig) med maskeantallet, og da kommer problemet; hva nå? 

Å rekke opp mohair er ikke noe mohairgarnet har tenkt at du skal gjøre sånn i all hast. De gamle Eidsvollkarene lovet hverandre Evig og tro til Dovre faller, men skulle de hatt noe mer håndfast enn det, så er det Evig og tro til mohairen løsner. Her skal det jobbes, mener garnet. Der to masker mohair er forent, skal ikke mennesker skille. 

Så jeg har ikke annet valg enn å kjøre bicepsøvelser på sjuåringens høyrearm. Kun den. Venstre får ikke være med, for den får jo plass i jakka. Men skal høyre arm matche høyre erme, så må vi sette igang med harde økter for høyrearmen. Bytte ut skriveblyanten med en betongblyant, bære skolesekken kun på høyre arm, løfte seg opp etter høyrearmen. 

For å rekke opp ermet, det skal mohairen bli to om. Da er det lettere å gjøre noe med armen, ikke ermet. 

Pus, fluff og mykt i små mengder

Tynn ull møter silke og mohair og går opp i en høyere enhet, vi snakker fluffy, vi snakker pusete, vi snakker stilig. Og jeg tenkte at en myk, lang, pusete jakke var akkurat riktig i høst til frøken sju, så jeg og garnlageret var enig om at hvit, tynn ull sammen med rosa silkemohair var smashings, og jeg har store mengder hvit ull, så var jo det avgjort.

Så oppdaget Karma hva vi drev på med, garnlageret og jeg.

-Nok garn, jasså? La meg bare vente til du har presentert lang jakke-ideen til datteren.  Så får vi se hvor langt mohairen holder!

For selvsagt hadde jeg masse tynn, hvit ull, men bare et nøste silkemohair. Garnoptimisten slår til igjen. Vel er mohair drygt, men ett nøste holder ikke til en hel jakke. Muligens da hun var to år, men sjuåringer er hakket lenger i ryggen enn det. Så da var det bare ut og kjøpe ett nøste eller to til.

Gjett om fargen var byttet ut på Sandnesgarn sitt fargekart?

Jadda. Da blir det vest, kanskje? Eller skuldervarmer? Eller pannebånd? Eller stripete ermer?

Grønt lys

Det startet med en grønn veske. Så ballet det på seg.
Plutselig var ertegrønn den nye snakkisen i klesskapet og ble bestis med alle de svarte, hvite og grå som var der fra før.



Skarp grønn, altså. Ny favoritt.
Den grønnyansen har jeg ikke brukt særlig før, den mangler i kleskapet. Jeg har vært på høstfargekjøret tidligere, med mosegrønn, mørkegrønn, oransje, rustrød, rødbrun, gråsvart som favoritter i klesveien. Hadde jeg gått meg bort i skogen i september/oktober hadde sjansen for å finne meg vært minimal.




Så de nye mohairsokkene blir i klesskapet.
Det er jo superviktig å matche sokker med veska.  Tror jeg må droppe sko denne vinteren så alle ser hvor fargekoordinert jeg er.

Mohair + sokker? Går det i hop, altså?
Sjølingstad uldvarefabrik har et parti med mohairsokkegarn for tiden. 80% mohair + 20 % ull.
Dette er mohair fra angorageita, der mohairfiberet kommer fra. Jo yngre dyr, jo mykere pels, så dette sokkegarnet er fra en voksen geit. Ikke mykt.  Mykere mohair er ofte merket baby- eller kidmohair, med tynnere, mykere fibre.

De fleste forbinder mohair med den fluffy, hårete utgaven, men den finnes altså som ubørstet, stivere garn uten halo. Og den typen kan funke til sokker. Tilstandsrapport om holdbarhet kommer.
Garnet er glansfullt, omtrent som silke, og ifølge  The Knitter's book of yarn av Clara Parkes så er mohair sterkere og varmere enn ull, og kan ta opp fuktighet uten å føles fuktig. Ser lovende ut for sokkene, altså.

Kjekk wikipediaartikkel om mohair på engelsk her for de som vil utvide fiberhorisonten på en fredagskveld. Jeg tok dykk i boklageret mitt, og fikk lest meg litt opp om mohair i The Knitter's book of yarn av Clara Parkes.

75 gram mohairsokkegarn fra Sjølingstad uldvarefabrik + pinne 3 + tåopp = veskematchende sokker.
De har andre farger enn grønn, sånn hvis veska di skulle ha en annen farge enn min.

Filmstjerne fra femtitallet

Juleantrekket til frøkna (jepp, skikkelig kjapt ute med å oppdatere dere, gitt) var en julerød cordkjole med tyll i skjørtet (Lindex har mye fint) og med tynne strømper og glittersko var antrekket nesten komplett. Det manglet bare en liten skuldervarmer eller noe over skuldrene.

Som sagt, så gjort, tross travel desember, så rakk jeg strikke en liten bolero til kjolen, i pusete mohair og silke. Den funker i all slags garn, men her var puseeffekten den jeg var ute etter; filmstjernelook!




Filmstjernen fikk bolero etter en oppskrift jeg har brukt til henne før, en skuldervarmer strikket fra nakken og ned, i egentlig et voksenmønster. Men det er lett å moderere; ta mål over nakken, og legg opp masker som passer til det målet, og masker til raglanøkning, og en maske til erme. Så øker man raglan helt til du synes at ermene er vide nok,, setter av disse ermemaskene til å senere strikke armen lenger, og så plukker opp kanten rundt hele, som strikkes i vrangbordkant rundt.



For to år siden fikk hun en i bomull til å ha over stroppekjoler for å kunne forlenge brukstiden til kjolene, (for en søt ettåring!)

Oppskriften er Top down shoulder warmer, enkel strikk! (Sånn bortsett fra å plukke opp masse masker, om det ikke er favoritten din) Enkel å forandre størrelse på, altså. 20 gram Drops Kid silk gikk med, altså ikke noe garnsluk. Pinne 3,5 og minste maskeantall, og så tynt garn, funket til en smalskuldret treåring. Og i mandarin petit til en ettåring.



Og som filmstjerner flest; nei takk til papparazzier!

Pus møter arbeidshest

Utrolig moro å høre om dere andres første genserprosjekter; det gikk mye i pusegarn og åttitallet, skjønner jeg! Hoho! Muligens derfor jeg fikk endel blandete, nei-ikke-gjør-det-kommentarer da jeg blogget at jeg hadde startet på en mohairgenser.
Magefølelsen er fremdeles blandet, så den ligger i kurven ennå, men jeg gjør et nytt puseforsøk med å kombinere Silk Mohair med Sisu, altså kosemoseoverdosegarn møter superstraighte og hverdagslige sokkegarn i lang jakke til meg selv. Vi får se. Jeg har allerede byttet farge, og er spent på om det blir brukendes.
Ellers må jeg dra frem Strikkepanjas første genser; jeg trodde jeg var ambisiøs tenåring! Jeg bøyer meg i støvet for ungdommelig pågangsmot! Og muligens der ligger kanskje løsningen? Så lenge ingen forteller deg at du ikke får det til, så får du det til (om resultatet muligens blir litt kreativt :)

Lilla hemmelighet

Sånn ved første øyekast ser Northman mitts ut som ganske tradisjonelle votter, med svarthvitt fargestrikk , klassisk stjernemønster og en pyntekant med estiske fletter nederst. Og så legger du merke til at de er tykkere enn vanlig, og strikker du hånda inni, så kjenner du at de er fóret, med mykt, mykt pusegarn.


Tradisjonsstrikk med hemmelig fargeklatt inni! Utrolig deilig å la hendene forsvinne inni.

Strikke fór er en enkel sak, sånn rent bortsett fra at når du har fullført et vottepar, så er det ikke alltid det frister å gi seg i kast med et nytt vottepar med en gang, og det er jo det du nettopp gjør; strikker fire votter for å få to.
Etter å ha strikket votten og festet trådene, så plukker du opp masker fra innsiden og strikker fóret. Viktig å feste trådene på yttervotten først, for når du strikker innsiden, så kommer du ikke til trådene på innsiden av yttervotten, når du har felt av innervotten.
Det frister å strikke flere votter sånn, for du kan jo bruke dette på andre votter. Yttervotten må være litt større enn du pleier for å ha plass til innervott og hånd.

Et godt mønster! Velskrevet, og så mye diagrammer som hjertet kan begjære; siden han har laget diagram for venstrevott og høyrevott, samt diagram for mørk bakgrunnsfarge og diagram for lys bakgrunnsfarge. Klarer du da å strikke feil, så er det ikke mønsterets feil.
Velskrevet mønster, men jeg synes vottene er vel korte i bråtet, jeg liker at vottene går lenger inn over håndleddene. Så en eventuell neste gang, tror jeg at jeg vil smekke på litt mere mønsterborder nede.


Å bruke mohairgarn som fór var en idé jeg fant på Ravelry, ItalianDishKnit har laget noen med rosa fyll som så utrolig lekre ut.
Mønsteret bruker alpakka på innsiden og utsiden, sikkert lurt sånn vaskemessig. Drops Kid Silk skal håndvaskes, og samme skal Finulla, så jeg tenkte at det ikke var krise å bruke to forskjellige garntyper, Jeg hadde nok ikke brukt feks ren ull og superwashull i samme vott, siden du da kan ende opp med en krympet yttervott og digert fór eller omvendt.
Mønsteret er Northman mitts. Godt skrevet, og en fin teknikk på estiske fletter er med (sånt liker jeg), diagrammer som omtalt, og hvordan strikke innervott, noe som kan lett tilpasses andre mønstre. Vel verdt de 33,17 kr jeg brukte på mønsteret.
Jeg brukte 60 gram Finull på utsiden (heia Finull, de har sinnsykt mye fine farger!) og dobbel tråd med Drops KidSilk (ett nøste på 25 gram gikk med) på innsiden, alt strikket på pinne 2,5. Å blande geit (mohair), silke og sau funker finfint! Lite røyting til nå (ok, så er de testet bare bittelitt, det er ikke sååå kaldt at tykkvottene er på)

Mohair, HOT or NOT?

Tidlig nittitall tuslet jeg rundt i mohairgenser, blå sådan, som mamma hadde strikket til meg. Fryktelig praktisk genser for CSI, for det var særdeles lett å finne spor etter meg. Jeg hostet blå hårballer og røytet sterkt, og følte meg fryktelig fin. Nå ser jeg tilbake på det og stryker fin, og lar fryktelig stå.

Men altså: jeg har startet på en jakke i mohair. Helt enkel sak i kun rillestrikk og raglanermer og en fin lillafarge (Drops Kid-silk, fra Dropssalget). Garnet er så pusete at datteren legger seg oppå strikketøyet når hun får sjans, så det er mykt og godt. Men det er ikke så allverdens å strikke med, siden mohair fester seg fast i seg selv og nekter å la seg rekke opp. Så jeg sitter med angst for å miste hver maske, og det er særs lite avslappende. Og siden mai er preget av travle dager, så er stressende strikketøy ikke fristende. Hjernedødt er stikkordet.

Etter en arm bryter jeg et av prinsippene mine, jeg startet på noe annet samtidig. HOT or NOT-debatten som raser i hjernebarken gjør at jeg er spent på om den blir ferdig eller ikke.