Lett som en kanin - en gibort

2016 startet jeg på to sjal ved ulike anledninger, men jeg kom aldri i mål. Akkurat hva som skjedde, tja, de er nå tilbake til garnnøster igjen, men jeg trenger ennå sjal i garderoben min.

Så da var det like greit å bryte sjalforbannelsen helt i starten av 2017. Akkurat hvem som har behovet for å kaste sjalforbannelser, det må fåglarna vite, men det er greit å bevise for seg selv at det ikke finnes noen sjalforbannelse. Sjal kan bli ferdige uten at man mister håpet og troen underveis. Jajamensann!

Det føltes som litt juks å da velge et superenkelt mønster, men hull er fint, og store konsentrasjonsarbeider får vente til en annen gang. Akkurat nå hadde jeg en høne å plukke med en sjalsforbannelse, og da ville jeg ikke at den skulle vinne igjen. Jeg skulle fullføre, og ende med et sjal jeg hadde lyst til å bruke. Et fnugglett, litt stort og på grensen til blonde, men ikke blonde.

Så Pebble Beach shawl passet perfekt til det jeg var ute etter. Dette er et sjal som kommer i tre størrelser, så det er greit å tilpasse til den mengden garn du har. De starter likt, så du kan strikke en stund før du må bestemme deg for størrelse, og så passer mønsteret til både tynt garn som her, og litt tykkere garn.

Jeg fikk et hespe med 50/50 angorakanin og merinoull av Utistu på Gikling, en gårdsbutikk som har utrolig fine skinnfeller og garnprodukter. Garnet var på 600 meter på 100 gram, så det passet perfekt til den mellomste størrelsen av Pebble beach, jeg har 10 gram garn igjen når jeg har strikket ferdig.

Jeg foretrekker mine sjal omtrent som skjerf rundt halsen, andre klarer sikkert dandere det penere. Men kjærlighetsbarnet mellom angorakaninen og sauen funker som bare det rundt halsen. Det har ullfastheten som gjør at det ikke siger og tøyser, og angoraen fluffer og er pusete. Jeg opplever det ikke like røytete som da jeg strikket i ren angora, det går an å ha det på uten å gripe etter klesbørste hvert tredje minutt. Deilig garn, altså!

Som sagt, jeg fikk garnet av Utistu på Gikling gård, som er en gård med kasjmirgeiter, frittgående høns, kuer, elvefiske, gårdsbutikk, skinnfellsøm og litt garn. Ta gjerne en tur innom facebooksiden til gården, der er det utrolig lekre skinnfellarbeider til salgs! Det ligger kontaktinfo på siden, hun sender
i posten.

Og jeg fikk to hesper garn, et mørkeblått som jeg har brukt til mitt sjal, og et eplegrønt hespe 50/50 med angora og merino. Det eplegrønne hespet tenkte jeg å sende i posten til en av dere, så kan flere få gleden av angora og merino. Fin måte å starte året på? Bryte sjalforbannelsen og gi bort vakkert garn fra gårdsbutikk?

Eplegrønt angora og merinogarn - 600 meter per 100 gram. Passende for sjal, barnetøy og andre myke ting.  Jeg legger ved Pebble beach oppskrifta (jeg kjøper den som gift på Ravelry, sånn hvis du har bruker der, da har du den elektronisk også, men det fikser vi når jeg deler ut premie), slik at du også kan bryte sjalforbannelsen. 

Jeg trekker en vinner i kommentarfeltet her på bloggen på søndag 15.januar. 

Så om det frister med eplegrønt garn og en sjaloppskrift; så skriv gjerne en kommentar om hva du kunne tenkte deg å bruke garnet til, før jeg trekker en vinner 15.januar. 

En fjær på genseren er bedre enn ingen fjær

Næmmen! Har hun strikket seg ennå en genser, altså?

Skulle tro det var en liten genserfabrikk i bakgården her, med bittesmå enhjøringer som strikker som besatt med de små hovene sine. De var litt usikre på om de fikk til intarsia, men jommen kom de i mål med Fjærgenseren fra Pickles. 




Men neida, det er meg. Strikket den selv. Fjæra på forsiden er strikket i intarsia, altså at du strikker frem og tilbake, og tvinner tråden ved fargeskift. Tråden du ikke bruker, følger ikke med på baksiden, så du må ha et lite nøste for hvert felt. Fronten har altså blitt strikket med et gult nøste på hver side av fjærfeltet.

Og for en fin okerfarge Pickles Merino tweed har! Anbefales! Finere enn på skjermen, bør oppleves. Og sammen med det knallhvite angoragarnet, jeps, dette ble bra.




Halsen er vid, og det gjør at genseren faller av skulderen hele tiden (noe gensere skal drive med i år). Jeg strikket skulderdelen litt lenger enn mønsteret sier, for jeg ville ha den litt løsere over overarmene (vi kan jo late som det er ekstra muskler), og ermene ble da videre enn mønsteret sier. Det hadde vært fint med litt tightere ermer, men dette er supercomfy.

Og så ville jeg ikke ha ribben nede helt inntil, så jeg sydde ikke sammen ribben i sidene, så det er en splitt der.

Jeg fikk en annen strikkefasthet enn oppskriften i antall rader i høyden, så jeg kompenserte med å øke hver 6.omg istedet for hver 4.omg til ermene. Og siden jeg var usikker på hvordan passformen ble, så strikket jeg bakstykket uten fjøra først. Da kunne jeg justere fjærplasseringen etterpå, ellers hadde jeg nok etter min strikkefasthet, fått fjæra nedpå magen.




Pluss i boka for en annen konstruksjon enn jeg pleier strikke!  Når jeg slår ut ermene, får jeg litt vingedraktfølelse, og lurer på om jeg har vært i hittegodsen til Ekstremsportveko, men den er veldig fin på. Det er jo ytterst sjelden man står med fullt vingespenn.




Det alle lurer på med intarsia, er om det er lett, og om det blir fint. Det gjør det om du klarer å stramme opp litt ved fargeskiftene, og snurrer trådene, så tråden låser seg litt hver gang. Underveis var jeg litt usikker, men etter trådfesting, ble det mye bedre. Hvert fargefelt har sin tråddunt, så dersom du må hoppe langt med tråden, så kutter du tråden heller.

Det er lettere å få det pent i intarsia med rillestrikk (siden jeg nå har strikket begge metoder), for vrangomgangene har en tendens til å bli litt løsere, men øvelse gjør mester. Jeg kommer ikke til å hive meg over Kaffe Fassetts intarsiapsykovanskelige gensere med det første, men det gjør ikke noe å beherske en teknikk til.

Og hvis folk er så nærme at de finstuderer intarsiaen din... da er intimgrensa muligens krysset for lengst. Gå litt lenger unna. Ta avstandsbilder. Det gjør seg.


Det gikk med 3 nøster Pickles merino tweed i fargen løvfall, og så kjøpte jeg 2 nøster Angora (pga panikk og rot), men det gikk bare med bittelitt kaninhår. Pinne 3,5 mm. Det er visst bare pinne 3,5 for tiden.



Mye fine strikkeplagg til hu mor for tiden ass! Takk til min trofaste enhjørningsgjeng i hagen.

My new BFF, intarsia

Først av alt; tusen takk for all oppstyr om Vepsejakka!

Det er veldig stas når noe man er veldig stolt over, og ble akkurat som jeg hadde sett for meg, at andre klapper en på skuldra og sier at det er bra. Jeg er en sucker for skryt. Det er stas.
Dagbladet, Morgenbladet, Elle og Vogue har ikke vært på banen ennå, men det er vel ferietid der?

Jeg gleder meg til å ta den i bruk når det blir kjøligere, norske sommerkvelder er jo takknemlige der, at det faktisk er bruk for ulljakker å slenge over seg utover kvelden.

Og heldigvis har jeg strikketøy videre, det kan bli litt tomt når jeg har fullført lange prosjekter.



Intarsia og jeg er BFF for tiden. Jeg kan bli litt ensporet når jeg snør inn på noe, da får jeg hangup på den ene tingen, og faller for ting som ligner.

Underveis i vepsejakka har jeg også strikket på Fjærgenser fra Pickles, et intarsiamønster det og. Denne gangen i glattstrikk, og jeg synes det er lettere å få overgangene penere i rillestrikk. Men alt ordner seg etter trådfesting og vask, er valgspråket mitt; (skulle likt å sett det våpenskjoldet. Montro hva det er på latin?)

Fjærgenseren har verdens rareste konstruksjon, og den har endelig blitt mer plaggformet enn kjøkkenassesoarformet som strikketøy. Når du må tegne og forklare hva strikketøyet ditt skal bli, da er det duket for ny konstruksjon.

I gang med et erme, og da mangler bare det andre ermet, halsutrigningen og å sy sammen i kantene.

Men Pickles Merino tweed er litt uregelmessig spunnet, så jeg må finne noe annet å sy sammen med. Litt usikker på hva ennå, mulig jeg finner en lignende nyanse i et lignende ullgarn. Eller gaffateip. Gaffa løser alt.






Fluffefjær i angora. Mmmm!

Ingen vet hvor haren hopper

Angoranøster er fra kanin, og det er såpass med kanin at nøstet husket sin tidligere tilværelse, og hoppet sin vei.

Strikketøyet hadde luftet seg endel de siste ukene, det har fått vært med til Østfoldbadet (ok, det ble liggende i garderoben mens vi badet), tatt NSB, spist lunsj i bakgården på jobben, kort sagt; vært med på kjøtt og flesk. Problemet da er at det da er mange steder å lete når nøstet da ikke ligger i strikkeveska lenger. Og jeg ringer ikke østfoldbadet og spør om de har et angoranøste liggende.

Jeg har ikke mistet noe strikketøy til nå, men nøstet var og ble søkk vekk. Jeg kunne altså krysse av "miste garnnøstet som er i bruk" på lista over ting å gjøre før jeg dør.

Lei av letinga oppdaget jeg at Pickles hadde portofri dag i nettbutikken, så jeg avblåste leteaksjonen, avlyste søk med hund og dykker, bestilte ett enslig angoranøste, og håpet det kom med halsbånd eller navnelapp.

Så da jeg bærer inn pakken fra posten, faller blikket under sofaen.

Gjett.

Mystisk med kanin

Hånda virker igjen! En uke med avhold og spa for hånda og litt forsiktig start, gjorde at jeg tror litt på at det er lov til å strikke igjen. Senebetennelser er enklest å håndtere om det ikke går så langt, så da jeg for første gang på fjorten år kjente trøbbel (som jeg husker, iallefall), så skjønte jeg at det var lurt å sette inn tiltak tidlig. Hvile og varme og andre bevegelser enn de vanlige. 

Nok om hånda; da fikk jeg tilslutt ferdig vottene som har vært mysteriestrikk i Vottelauget og Eventyrvottene og i I Make Mittens-gruppa på Ravelry. Vottene har vært et fyrverkeri av farger, egentlig skulle vi bruke fem forskjellige farger, men jeg fikk det for meg at jeg ville teste med bare to, rødt og hvitt, killerkomboen. Om du vil ha mange bra fargeforslag, ta en titt på Instagram under #mysterymittenjanuary2016  (denne linken fører til instagram-tagen, du trenger ikke ha instagram for å se, faktisk. Nyttig å vite) 

Og hvit og rødt ble kjempefint! 

Mine votter ble i største laget, noe jeg visste, men jeg får aldri til å strikke Finull med strikkefasthet 30 masker på 10 cm, da må jeg ned på pinne 2, og det er for trangt for meg, men jeg visste at jeg kunne gjøre for store votter passe på flere måter.

Om vottene er strikket i ull som ikke er superwashbehandlet, kan de toves lett. 

Jeg tover selv i tørketrommelen, snur vottene med utsiden inn, sånn at mønsteret bevares bedre, og dypper vottene i vann. Hiver dem så inn i tørketrommelen, tromler noen minutter, åpner døra, og sjekker underveis. Kjekt med en toveprosess som kan stoppes underveis! 

Jeg tovet disse littegranne, men ikke så mye, for jeg hadde lyst til å gjemme en kanin inni. 

Kanin inni? Er ikke det bare i flosshatter? 

Jeg hadde en liten angoragarnrest som jeg hadde lyst til å strikke innervott av, så jeg vrengte votten, og plukket opp masker i den nest innerste raden. Deretter strikket jeg til belegget var like langt som mansjetten, felte av, og sydde det fast til votten på innsiden. På forhånd hadde jeg da festet trådene inni, for de blir jo låst inn. 

Tidligere har jeg strikket innervotter med innerforet som strekker seg inni hele votten, med tommel og alt, men denne gangen ville jeg bare ha i mansjetten.

Så tadaaa; mysterievotter med enda flere mysterier; en mystisk kanin inni. 

Vottemønsteret finner du ennå her (og leser du teksten finner du koden for gratis nedlasting), siste frist for å laste ned mønsteret er 15.feb. Tidsbegrenset og eksklusivt, altså! :)

Jeg brukte to farger i Finull pluss litt angoragarn som mansjettfor, og da veier hele greia ca 85 gram. 

Devil in disguise

Det som kan gå galt, går galt.

(Det som kan gå galt, går galt og på verst mulig tidspunkt.)

-Murphys lov.

Angoragenseren er ferdig!
Den setningen hadde jeg tenkt å skrive i januar. De kalenderkjente blant dere vet at det er straks oktober.

Men jeg hadde ikke tatt høyde for at jeg

-strikket den først altfor vid så jeg måtte ta opp hele bolen igjen
-prøvde å felle til midje, men felte for kjapt og måtte ta opp igjen
- felte til midje på nytt, og måtte debattere om det ble bra
-strikket den ene armen med feil pinnenummer sånn at den ble for trang
-felte bolen så trang at jeg måtte ta opp og bytte avfelling
-strikket langt erme på ene siden, gikk tom for garn til den andre armen
-etterlyste nytt garn til erme, men fargebadet stemte ikke, så det ble korte ermer allikevel
-strikket til kort bol, men ombestemte meg, og strikket den lenger, siden jeg bare ble gående og dra den nedover.
-og til tider var dritalei av alt som gikk galt, at den fikk ligge i skammeskuffen i flere måneder uten at det ble strikket noe.

På den positive siden kan man jo si at når man rekker opp mange ganger, så røyter angoragarnet mindre for hver gang. Så om du synes den røyter mye, så er det bare å strikke feil, feil, feil.



Kuene beundrer den ferdige genseren. Eller lurer på hvorfor vi vaser rundt på jordene for å finne fine bakgrunner.

Når vi først er igang med ting som går galt, rett etter bildet er tatt, så skal jeg bare sjekke om det er strøm i gjerdet. Det var det jo så klart. Au!




Frk Dagros viser frem det hippeste innen ørepynt. Statementsmykker til ørene.



Høst- og vintergarderoben min inneholder mye svart. Så en hvit pusegenser var midt i blinken. Selv om jeg ser litt tilgjort uanfektet ut.

Den er så myk at jeg kan ha den rett på huden, noe som kan være lurt, siden den røyter som bare det. Genseren prøver å omvende alle plaggene mine til hvitt, ett hårstrå om gangen. Pusegenser er også rett ord, siden jeg kunne fint ha dratt en løgn om at vi har fått katt i hus, og alle hadde trodd meg pga de angoranedrøytete buksene mine



Frøkna og jeg tok en ettermiddagstur idag etter langturen med fotoshoot for å levere ut fireårsdagsinvitasjoner, og for at jeg måtte sikre meg enda flere utebilder av genseren før snøen kommer. Takk til frøkna som var fotografen bak det vakre bildet.

Denne genseren er absolutt en devil in disguise. Den ser ut som en engel, er snøhvit og uskyldsren, og så har alt gått gæærnt. Men heia trass som fikk den ferdig. Jeg skulle ha en angoragenser til høsten og vinteren! Angora er digg. Tross røyting.

Genseren er altså Lun genser fra Pickles. Oversize og relaxed er in, men jeg foretrekker allikevel litt figurforming, så jeg felte brått etter bysten, så den svinger inn i midjen. Det ble trekvarte ermer, selv om jeg hadde tenkt å strikke de lange. Ellers tror jeg at jeg har fulgt mønsteret sånn tålig. 8 nøster angora i fargen diamant, og pinne 3,5 gir en pusegenser. Se opp for hår.
Det er en fin genser. Skal vedde for at den er fin i alpakka eller ull også.




Det fine med at genseren ble ferdig nå, var at det er lettere med utebildene. Utebilder i snøen i hvit genser og blåfrossen Merete kan jo tenkes ikke hadde vært like suksess.

Så det ble en happy ending til slutt. Jeg og angoraen kan ri inn i solnedgangen sammen. Og CSI kan lett løse saken om jeg blir borte. Det er spor i fleng der jeg har vært.

Baby, it's cold outside

Det er kaldt ute. Minusgrader er en uting, og jeg gruer meg til de kommer i flokk. Jeg jobber hardt med å kle dem ute, og  nå var det halsens tur.
Skjerf blir ofte klumpete greier, og stort sett surrer jeg dem rundt nakken ørti ganger, så derfor lette jeg etter et halsmønster istedet for skjerfmønster. Et pluss med å strikke hals i stedet for skjerf er også lengden... 2 meter kontra 1/2?
Til nå har hals vært et barnehageplagg, men nå synes jeg det dukker opp som voksenplagg flere og flere steder. Søk på cowl på Ravelry for eksempel, så dukker det opp haugevis av gratismønster. Vogue knittings holidayutgave har det som hovedoppslag, The neck's big thing (oioioi, dårlig ordspill) så jeg kan ikke være heeelt på vidda om det er hot or not.

Jeg falt for Tora Frøseths design igjen. Hun har laget mønster på hals og pulsvarmere, og det som fenget meg med teksten var :Inne i rillene er det plass til masse luft slik at du ikke fryser. Supert! tenkte frysepinnemerete og bestilte mønsteret straks. Kjapp og moro strikk, og som sitter bra på.
Jeg brukte dobbel tråd med Angoraull fra Nøstebarn for å få noe pusemykt som matcher kasjmirlua mi, og knapper fra Buttonsandsuch. (som ser ut til å ha tatt tidlig juleferie?) Og det er deilig, mykt og varmt!
Pulsvarmerne venter jeg litt med, det hadde vært fint med noe matchende, men siden jeg kronisk fryser på hendene blir det votter og ikke pulsvarmere til utebruk. Planen er hvite votter, men den lille fornuftstemmen inni hodet BRØLER at jeg og hvitt er uheldig kombinasjon, særlig votter som får flekker straks man går ut døra. Nåja, jeg får flekker i gangen også. Ok, vottene får flekker i det jeg finner ut at jeg skal ta dem på. Jeg var ganske gammel før mamma lot meg ha hvite klær.Det er grenser for hvor gøy det er å vaske tøy.
God fredag!