Etterforsker Ulla Vottesen skuet utover forsamlingen av mistenkte.
Hun kremtet, og de snudde seg mot henne, alle sammen. Ante hun et skyldbetynget ansikt? Viste noen tegn på anger?
-Vi har samlet dere her, fordi jeg har fått i oppdrag å finne den skyldige som har ansvaret for at selbuvotten som lå på stuebordet, nå har et gapende hull i siden. Og hver og en av dere er mistenkt i saken.
Det gikk et gisp gjennom forsamlingen.
En forbrytelse! Begått her i nabolaget? Hvem kunne gjort noe slikt?
- Jeg trodde vi var invitert på kaffe og eplekake- hulket butleren. Hadde jeg visst at vi ble lurt hit for å få kastet beskyldninger mot oss, så hadde jeg aldri kommet.
Ulla Vottesen hysjet på ham. -Vi kan alltids servere litt eplekake mens vi kaster litt beskyldninger og oppsummerer hvem jeg tror morderen, eh, votteødeleggeren er.
Det ble en liten pause mens de andre etterforskerne lette i skapet etter kake og kaffe, og satte frem kopper.
Hvor var vi, smattet Ulla, mens hun tørket eplekakesmuler fra munnviken.
-Jo, en av dere er altså den som har gjort denne fryktelige gjerningen mot selbuvotten på bordet.
Den ble funnet i går kveld, med et gapende hull i siden. Og ikke nok med det, det var en ung vott som ikke en gang var ferdig strikket! Pinnene satt i toppen, og det manglet fem omganger på å fullføre fellinga.
Forsamlingen grøsset. En så ung vott! For en skjebne! Skamfert før fullførelse!
Ulla Vottesen så anklagende på forsamlingen. - Vi vet ikke om hvordan det vil gå videre med det unge offeret. Merete er god til å strikke, men er hun god på maskesting? Vil åttebladsrosa bli en sjubladsrose? Vil votten ha merke etter det som skjedde i ungdommen til sin døyande dag?
Det kunne høres snufsing i stua. Pelsbillen tørket diskret tårene med jakkeermet.
- DU! Pelsbille! -pekte Ulla. Du hadde sjansen. Her lå det et fristende offer på stuebordet, i naturmaterialer, akkurat som du liker så godt. Er det du som tok en jafs av siden?
Pelsbillen så opp med blanke øyne.
Nei, det er ikke meg, mumlet den. Jeg spiser mine ofre i mørket. Dette offeret lå midt i synet i stua i to dager, jeg hadde ikke rukket å hente kniv og gaffel til denne. Og spise i all offentlighet? Jeg gjør ikke det. Jeg trives bedre i skapet.
Ulla nikket. - Ja, jeg tror vi kan krysse deg av listen av mistenkte. Du har mange offer, men som du sier, du trives best i mørket, der du kan gjøre dine ugjerninger i fred.
Pelsbillen sukket lettet. - Takk, det er godt å bli trodd. Tror du jeg kunne ta med meg min eplekakeporsjon i det skapet der? Det er litt ubehagelig å sitte her i flomlyset og spise.
DU! - Møll! -pekte Ulla, og en litt overrasket flaksing med brune vinger hørtes i sofakroken.
Eh, ja. -kremtet møllen. Bare fordi møll er vanekriminelle når det gjelder ull. Sosialt stigma, sier jeg! Dere kommer alltid trekkende med en møll når dere skal lage en sak om hull i ull. Vi er forhåndsdømt, sier jeg. Skyld på møllen som dere alltid har gjort. Skulle vi møll ha spist like mye hull som vi får skylda for, så hadde vi hatt problemer med å lette fra bakken, så fulle mager ville vi hatt. Jeg føler meg forhåndsdømt av media! Justismord!
Ulla sukket. Møllen hadde et poeng. Selv om møll og ull var en dårlig kombo tatt ut fra en skrekkfilm fra ullens side, så var det ikke sikkert at møllen hadde gjort det. Og ingen hadde sett møll sirklende rundt stuelampa.
Demp deg, Møll, sa Ulla og kjente at blodårene i pannen dunket hardt. -Ikke rart at møllen ofte ble tauet inn for ullhullkriminalitet, så irriterende den var, sa hun til kollegene sine.
Jeg hørte deg! - freste Møllen. Men irriterende betyr ikke at man har gjort det.
Sant nok, sukket Ulla. Hvem flere har vi på listen?
Barn med saks rakk opp hånda.
-Altså, jeg har gjort det før en gang.
Et nytt gisp gikk over forsamlingen.
-Men til mitt forsvar, jeg er ikke tre år lenger. Jeg løp med saks i hånda, men det er det eneste jeg gjorde galt. Jeg klippet ikke, bare utsatte meg for fare med å kombinere saks og løping. Ingen vott involvert., erklærte barnet med saks.
Ulla nikket. - ja, vi tror deg. Det er mistenkelig med den saksa, men som du sier, du er ikke tre år lenger, og impulskontrollen har bedret seg naturlig med alderen. Og siden moren din spyr ut uendelige mengder strikk i året, og du ikke har satt saksa i strikketøyet på seks år, så tenker vi at dette heller ikke er gangen du kommer til å gjøre det.
- Så barn med saks blir trodd på første forsøk? - sutret Møll. Hva med oss Møll som alltid blir mistenkt?
-Vil du dra mer oppmerksomhet til deg? -freste Ulla tilbake. Sutring gnager i ørene, og vips havner du bak lås og slå igjen.
-Jeg kan ikke havne bak lås og slå for å være irriterende, vel. Jeg sier jeg ikke har gjort det! Fersk ull er ikke min greie.
-Hva med deg, Platelopi? - spurte Ulla mens hun kneblet Møll. -Politivold! -mimet Møll.
-Meg? Platelopi blunket forskrekket. Jeg er jo den gule ulla i åttebladsrosa? Hvorfor ville jeg skamfert meg selv?
-Teorien min er at du ikke klarte å stå imot presset. Du skulle bli en vott sammen med finulla, og så er du så svak når du strikkes, at tråden bryter for ingenting.
-Gjør jeg ikke det, brast det for Platelopi. Jeg er sterk! Jeg tåler masse!
-Når du er strikket ferdig, ja! Men underveis er sjansen for at du ryker, og må legges dobbelt stadig vekk. Et lite rykk, så bryter du.
-Nehehehei, sprutgråt Platelopi. Jeg blir bra votter, jo!
Ulla hentet flere pakker Kleenex til Platelopi.
-Det går bra tilslutt, ja. Men underveis er du svak.
-Jeg orker ikke mer! snufset Platelopi.
-Hva med dere, nål og saks som fester tråder på innsiden? - spurte Ulla mens hun kastet flere Kleenex i retning Platelopi.
- Kødder du? spurte nål og saks fra sofakroken. Når vi fester tråder, og klipper av endene, så klipper vi av enden, men ikke GJENNOM stoffet! Det er jo en selvmotsigelse at vi skulle gjort det. Det skaper jo mer jobb! Vi fullfører jobben, vi skaper den ikke! Og vi er jo i full gang med å rehabilitere votten, og gi den et verdig liv.
Ulla så på votten foran seg.
Hullet var borte.
Det manglet litt på åttetallsrosa helt ytterst, men ikke noe mer enn at man ikke ville sett det hvis man red forbi på hest i fart.
Ok, jeg tror ikke vi finner synderen, sa Ulla. Og nå er det ikke så farlig. Men for å få oppklaringsstatistikken vår på pluss-siden, så tar vi med oss Butleren med på stasjonen for avhør og anklage.
HÆ?- sa butleren overrasket.
-Ja, det er alltid butleren. Saken er avsluttet. Beklager det.
