Skrinet med det rare i

Jeg har en forkjærlighet for metallbokser og fin emballasje, så jeg prøver hardt å ikke kjøpe alle fine metallesker jeg kommer over. Tross alt er de ikke like fine når de er stablet i boden i mørket. Men en av metallboksene har fått flyttet over i strikkekommoden min, det er en liten matboksstørrelseboks.



Og oppi der, fylt til randen, er alle pyntebåndene mine.

Fylt til randen, fordi det er så fristende å kjøpe med seg fine bånd når jeg finner dem, men så vil jeg helst ikke ha så vannvittige mengder heller, så jeg får ikke kjøpe mere bånd enn det er plass i matboksen. (Brudd på regelen er å kjøpe seg større boks, eller flere bokser, men jeg forsøker tappert å begrense stæsjet.)





I det siste har jeg jo fått brukt båndene mine litt mer, siden de kan brukes på innsiden av jakker jeg strikker og klipper opp, for å skjule sårkanten. I tillegg gir de jakka noe mer, noe hemmelig på innsida som gjerne kan være litt fargerikt.

Så hvor kjøper jeg all herligheten? Og hva ser jeg etter når jeg kjøper bånd?

Jeg ser oftest etter vevde bånd, og om mulig, i bomull eller lin eller andre naturmaterialer. Sånn for å matche det at jeg stort sett strikker i naturmaterialer. Men veldig mange bånd er polyesterbånd, og i bruk må jeg si at de funker bra de og.

De er stort sett 15-20 mm brede (eller bredere), men de bredeste båndene får jeg ikke brukt så mye. Jeg har funnet mine på strikke- og sybutikker, på Heimen Husflid, på Grønland (stoffbutikkene der), på Skaperverket på Grünerløkka, på Knappehuset og på nett på ebay eller etsy.

Søker du på woven ribbon, sewing tape, jaquard ribbon, kawaai ribbon, trim, så får du opp mye å velge mellom.



Så nå bør jeg vel strengt tatt bare strikke flere strikkejakker som må klippes opp?

Her er et lite knippe av de som har fått bånd til nå:




Lille Loppa. 





Retrokofte med bånd fra Rosa Pomar. 




Yndlingsjakka med en glitrende hemmelighet (paljettbånd fra København). 

Bittelitt retro

Et stort garnlager kan være inspirerende, eller kvelende. Gleden med å ha masse nøster i masse forskjellige størrelser, kan fort bli til håpløsheten over å ha masse forskjellige farger som ikke er nok til å bruke enkeltvis. Men sammen kan de bli dynamitt.





Derfor liker jeg å legge smårestene i en liten eske, og surre dem pent opp til små nøster igjen, sånn at de kan se litt fristende ut. Ligger de slengt nederst i en plastpose, blir de iallefall ikke brukt. Og når fargene ligger ved siden av hverandre, så kommer det plutselig fargekomboer en ikke hadde tenkt over.




Ulempen er at det blir en real trådfest etterpå, men det er jo bare å trå(d) til!

Hoho.




Jeg valgte å bruke flere blåtoner i bakgrunnen for å skape litt helhet i fargene, og de blå fiskeknappene fra Bali plukker opp fargen videre.



Klippekanten dekket jeg med et vakkert bånd fra RosaPomar, Rødehette og ulven. Vakre bånd på innsiden er superfint. Hemmelig for alle, helt til jakka kneppes opp, og du får et lite glimt av hemmeligheten.

Og siden det er strikket i ren ull, klippet jeg bare uten å sy på maskin først. Med båndet over, er det ingen klippekant å se.



Hvilken jakke er det snakk om?

Jo, retrokofte til barna. Jeg har oppskriften da jeg kjøpte Familiens kofteblad, men den finnes opprinnelig i i To raske pinner. Jeg strikket str 1 år, og jeg brukte 117 gram totalt av ymse tynne ullgarn, som New Zealand lammeuld, og shetland soft fra malsen og mor, og nøstebarnull. Strikket i dobbel tråd, så det gikk unna, men den ble liggende litt siden alle smårestene ikke alltid var like lett å ha med seg på tur.

Mønsteret er fulgt sånn stort sett, men jeg droppet vrangomgangene i bærestykket, for jeg synes det ble finere uten. Det er en takknemlig jakke å strikke med restegarn, for det enkle mønsteret er finfint i mange farger! Ta en titt på instagram eller Ravelry for fine fargekomboer.

Ha en fin høstferie!