Et stort garnlager kan være inspirerende, eller kvelende. Gleden med å ha masse nøster i masse forskjellige størrelser, kan fort bli til håpløsheten over å ha masse forskjellige farger som ikke er nok til å bruke enkeltvis. Men sammen kan de bli dynamitt.
Derfor liker jeg å legge smårestene i en liten eske, og surre dem pent opp til små nøster igjen, sånn at de kan se litt fristende ut. Ligger de slengt nederst i en plastpose, blir de iallefall ikke brukt. Og når fargene ligger ved siden av hverandre, så kommer det plutselig fargekomboer en ikke hadde tenkt over.
Ulempen er at det blir en real trådfest etterpå, men det er jo bare å trå(d) til!
Hoho.
Jeg valgte å bruke flere blåtoner i bakgrunnen for å skape litt helhet i fargene, og de blå fiskeknappene fra Bali plukker opp fargen videre.
Klippekanten dekket jeg med et vakkert bånd fra RosaPomar, Rødehette og ulven. Vakre bånd på innsiden er superfint. Hemmelig for alle, helt til jakka kneppes opp, og du får et lite glimt av hemmeligheten.
Og siden det er strikket i ren ull, klippet jeg bare uten å sy på maskin først. Med båndet over, er det ingen klippekant å se.
Hvilken jakke er det snakk om?
Jo, retrokofte til barna. Jeg har oppskriften da jeg kjøpte Familiens kofteblad, men den finnes opprinnelig i i To raske pinner. Jeg strikket str 1 år, og jeg brukte 117 gram totalt av ymse tynne ullgarn, som New Zealand lammeuld, og shetland soft fra malsen og mor, og nøstebarnull. Strikket i dobbel tråd, så det gikk unna, men den ble liggende litt siden alle smårestene ikke alltid var like lett å ha med seg på tur.
Mønsteret er fulgt sånn stort sett, men jeg droppet vrangomgangene i bærestykket, for jeg synes det ble finere uten. Det er en takknemlig jakke å strikke med restegarn, for det enkle mønsteret er finfint i mange farger! Ta en titt på instagram eller Ravelry for fine fargekomboer.
Ha en fin høstferie!
