Nytt vennskap

Jeg og patentstrikk har ikke vært venner.

Vi har sittet på hver sin side av gjerdet, og jeg ville gjerne strekke ut en hånd og teste moroa, men der har det vært full blokade fra beskrivelsene jeg har lest, og null forståelse.Patentstrikk er lei av å bli kalt vanskelig, og jeg har vært lei av å ikke få det til. Jeg har da et rykte som Strikker å pleie.

Youtube er løsningen på så mangt, men det slår ikke å bli invitert til Emmy og få middag og en forklaring på at tofarget patentstrikk vil være vennen min allikevel. Og at det er flere måter å strikke tofarget patentstrikk på, den tungvinte måten med å stikke pinnen inni omgangen under, eller den supre måten med kastene som legges som et vennlig sjal over skuldrene på den løse masken du tar av, og at det var system i galskapen. Ahhh! Da løsnet det.

Og da åpner en ny verden med patentstrikk eller brioche som det kalles på engelsk. Jeg skal kaste meg ut på sjalene til Stephen West og sprette avgårde på elastiske, spretne briochemasker. Og så fryde meg over at det blir kult på baksiden og.

Mmm. Sprett, sprett, sprett.

Så nå er jeg i full gang med lue i tofarget patent fra Finstrikket, boka til Helga Isager.  Den vakre blå er Malabrigo lace (lagt dobbelt, for den er så tynn) og Isager Alpaca spiller andrestemmen i grått.
Malabrigo lace var en gave fra strikkevenn Ellen (takk!) , og nå får den vakre blå slippe ut i lyset. Den kommer til å lyse blått og vakkert i mørketida. Det trengs i november.

Takk til kollega Grete med makrolinse for bildene. Fine!