The julekalender

Ok, uorginalt nok bretter jeg ut julekalenderen vår, men jeg synes den er fin!

 På bildet; fjorårets nybroderte kalender, jeg er ENNÅ stolt av den, så dere får tåle bildet fra i fjor. HA!

Jeg kom over Star Wars Legokalender på lekebutikken i midten av november, og sikret ett eksemplar til sønnen før de ble solgt ut. Kalenderen ble gjemt for at det ikke skulle bli så veldig lenge å vente, men å gjemme den sammen med kakaoen var altså ikke et sjakktrekk.

-Mamma, du er skikkelig dårlig til å gjemme ting!- proklamerte han høytlydt, og ganske oppspilt. Jeg skal gi ham rett i det. Siden midten av november har vi da altså hatt nedtelling til desember, for da kan man åpne kalenderen sin. Selvkontrollen har altså økt siden treårsalderen, da sjokoladekalenderen holdt til 15.desember.

Jeg hadde sikret legokalender til sønnen og var glad og fornøyd med at jeg var ferdig med kalendermaset, da jeg plutselig kom på at datteren er stor nok til å skjønne at hun ikke får. 24 morgener med klagesanger var ikke fristende, og lettvint løsning med sjokoladekalender var ute av dansen da jeg innså at han med Legoen kom til å skrive klagesang med refreng og bridge om HUN fikk sjokkis, og HAN fikk Lego.

Altså ble det 24 smågaver i kategorien pynt til hår, en tusj (jepp, den kommer jeg til å angre, mormor!), noen sokker med ei viss katte på, og en klementin da det plutselig var differanse mellom antall kalendergaver kjøpt inn og antall dager på kalenderen. (Som kjent kan ikke realister telle.) Differansen var ikke så riv ruskende, så det holdt med en frukt. Siste luke/pakke er formet som en U (hårting, gjett noen ganger hva), og sønnen lurer seg grønn på hvorfor vi skal gi henne en hestesko. Vi parerte med at vi sparte til vår første ponni, men han trodde ikke på oss. like greit, det var bare ljug.

Og jeg har pengespill, eller Flaxkalender som det også kalles.