Lue, reddet.
Ungene ble tvunget ut på tur i regnværet idag (vi har sååååå godt at frisk luft-propagandaen slår til) og på vei til bensinstasjonen for å proviantere (propaganda holder ikke i regnvær, bestikkelser må til) dumpet vi over et strikkeplagg i nød.
Jeg har et lite sted i hjertet for små, våte, gjenglemte strikkeplagg, så jeg plukker dem forsiktig opp og henger dem på en gjerdestolpe eller en grein i nærheten sånn at noen kan se den og tenke, VOTTEN MIN! Deg som søstera mi har bannet over og gått tom for garn, og deretter gitt meg til jul, så jeg kan slippe å fryse på fingrene mine. Der var du, gamle ørn!
Lua vi fant hadde noen kjørt over med piggdekk eller noe, så litt miserabel var den, men jeg trodde faktisk det var storebrors pixielue, så den fikk være med videre på turen (nei, den fikk ikke sjokolade på bensinstasjonen) og vel hjemme fikk den et Milobad. Det var så du kunne høre lua kurre av velvære.
Det var noe kjent med lua, men det var ikke storebrors. Navnelapp er tingen! (Og ikke bare propaganda fra barnehagen) Så lua er kommet til sitt rette hjem allerede.
Redder du strikkeplagg i nød? Eller navner du vottene dine? Jeg navner ungenes klær ganske bra ( ok, litt slapp i det siste) men mine egne er det verre med. Muligens det har med traumet fra speiderleir på nittitallet, da mamma hadde merket ALT i sekken med svart sprittusj. Inkludert tannbørste og hvite bomullstruser, der det lyste ETEREM igjennom.
fnis.
SvarSlettHeheh, imponerende at du navner barnas, etter slike traumer! Jeg tenker alltid, når jeg ser votter hengende i trær, åååå hvor jeg håper at nettopp din eier finner deg!
SvarSlettGanske dårlig på merking, ja. Særlig på tøyet til barnehageungen, står litt bedre til med skoleungene, for de må fikse opp i mer selv. Men har litt å gå på der gitt.
SvarSlettForrige innlegg ga meg egentlig en unik mulighet til å anbefale Regina Spektors låt Lady, om Billie Holiday. Gråtefin. Men du blogger jo i ekspressfart! Sa da fikk det komme nå istedet.
http://youtu.be/m0nUFgqSGus
Huff, de trusene dine fikk meg til å tenke på den grønne regnkåpa jeg hadde hvor mamma hadde skrevet navn, adresse og telefonnr på innsida, så alt lyste gjennom på hele venstre front.
SvarSlettJeg navner åtteåringens plagg, men mine egne er det verre med. Men det skal nevnes at jeg kan ikke huske sist gang jeg mista noe heller.
Heder og ære for din lue-redning!
Nå måtte jeg le! Gjetter at du navner dine barns plagg på en sirligere måte!
SvarSlettMorsom lesing på morgenkvisten! Tenker det var en lykkelig eier som fikk igjen sin overkjørte lue:) Jeg er elendig på å merke mine egne ting, men resten av familien skal ikke få muligheten til å miste tingene sine! Mannen min ble ikke spesielt stolt den dagen jeg hadde merket hans matboks og termos med sønnens merkelapper pyntet med en hoppende bamse - midt på lokket! Skal det synes, så skal det synes;) Kjenner jeg savner Nesna og familien hver gang jeg leser bloggen din..
SvarSlettHa en god dag! Hilsen Rannveig, som smugleser bloggen din hver dag, men som ikke er spesielt flink til å gjøre meg til kjenne;)
Husker med ANGST den navne merkingen fra 1970-80 tallet ja! Var jammen ikkje mye KULE lapper fra "minanamnband" da nei hehe
SvarSlettHer får i det minste Jr designe sine egne lapper hehe
En mistet/glemt lue ute på et gjerde eller stolpe får hjerte mitt til å hoppe, for eg ser for meg en av mine luer som eg brukte ørten timer på henge der gjennomvåt av sørpe-TRIST!
Kos deg og ha en vidunderlig herlig onsdag-det har eg tenkt å ha!
Klem Vibbedille ;))
Flott redningsaksjon! Leste nylig at en av de beste tingene ved Norge er dette med å henge glemte luer og votter opp på busker og gjerder slik at de kan bli funnet igjen. Mht til merking av klær så merket jeg mye med korrekturlakk der det gikk an. Etter å ha vært uheldig å søle slik på en genser lærte jeg at korrekturlakk ALDRI går bort! Ergo er det fint til merking :-)
SvarSlettFestleg lesing! Eg er av dei heldige som har fått telefon frå ukjende om at dei har funnet ein vott - fantastisk! Så flott at vi er mange som heng opp tapte luer og votter, og tar kontakt med eigeren. Navnelapper.no er min favoritt, men med fire unger i heimen vert det litt kjapp sprittusj i blandt også, ja! God onsdag til deg!
SvarSlettEterem. Dagen min ble litt morsommere, plutselig! Jeg har rota bort posen med proffe navnelapper. Har lagd noen selv med bendelbånd og bokstavstempler. Kjempefine, men litt dumt at de ligger på skatollet, da. Tror jeg vet hva jeg skal gjøre i morgen kveld (i kveld står nok i julekalenderens tegn...)
SvarSlettJeg blir rett og slett trist når jeg ser gjenglemte eller mistede strikkeplagg, og selvfølgelig henger jeg dem opp eller legger dem inn på nærbutikken. Tenker på at noen savner plagget og leter etter det. Husker at jeg satte hele skolen i leting inne på barnehageområdet da minstemann hadde mistet den ene Selbuvotten sin (strikket av oldemoren hans) for et par år siden. Votten ble funnet den, under snø og is da våren kom. Den ble tatt med hjem og sirlig vasket og stelt.
SvarSlettNå vet jeg jo at ikke riktig alle har et like kjært forhold til strikkede plagg, men jeg er overbevist om at de aller fleste blir glade for at noen av oss tar vare på dem slik at de får komme hjem igjen :)
Nå var du jamen meg snill, det var dagens gode gjerning! Lua ble nok veldig lettet da den ble reddet, det hadde den nok ikke ventet.
SvarSlettSå godt at flere tar vare på/ henger opp mista småtøy på veien. Det er så irriterende å ha mista den ene av noe eller glemt igjen lua...
SvarSlettOg merking er tingen, litt slapp innimellom og har oppdaget at sokker og votter trenger et merke på hver! Ekstra arbeid, men da får man kanskje begge med hjem igjen...
Sniker også inn en liten reklame fo førjulsgiborten min... ingen mistet vott eller lue, men en skilpadde og to hårklyper.
Tapperhetsmedalje utdeles herved! Tenk om alle gjorde som deg, leverte tilbake nyvaskede bortkomne strikkaplagg! Da hadde jeg ikke hatt ca 7 par enhånds vottepar... Lenge leve.
SvarSlett