Bloggsjenert?

Ser ut som jeg traff noe da jeg spurte om du forteller om strikkebloggen din. Mange bra svar!
Muligens et oppsummerende innlegg fra Malin her :He he det er egentlig utrolig teit, at man føler seg mer vel med at fremmede (potensielt skumle fremmede) kan følge bloggen ens og at man småjubler for mange følgere, men hvis svigersøster eller gud forby kolleger skulle finne ut av det, nei da hadde jeg blitt litt flau
Det holder egentlig å være hun der rare med strikkinga i pausen....
I blogginnlegget kunne det se ut som jeg er skikkelig pinlig berørt av å fortelle at ikke bare strikker jeg, jeg blogger om det også! Ok, jeg innrømmer, det var upresist formulert. Jeg har vel flere tanker om blogginga mi. I starten fortalte jeg få at jeg strikkeblogget. Pussig, egentlig, for jeg blogger jo til dels fordi jeg liker tilbakemeldinger på det jeg lager og liker å vise frem, og det er en fin kanal å treffe  likesinnede. På en måte var det fint at svigermor reklamerte stort for bloggen, for da drev jeg ikke egenreklame,hehe. Skryte av seg selv er hardt for en sørlending.
Jeg er en fin miks av veldig utadvent og sjenert, mulig derfor jeg synes det er fasinerende med min egen blogg. På den ene siden har jeg ikke noe i mot å legge ut bilder av meg selv og familien i strikkerelaterte omgivelser, og blir henrykt når en jeg ikke kjenner plutselig kommer bort og forteller at hun er fast følger av bloggen, og synes det er gøy å lese det jeg skriver. Det varmer i månedsvis.
Og jeg er stolt av lesertallet! Tjuho!
På den andre siden forteller jeg i ulne ord om bosted, navn og yrke (selv om finlesing helt sikkert finner det ut).
Sjenertheten slår inn når jeg får følelsen av at jeg er helt oppslukt av strikkinga. Jeg har en tendens i å gå inn med hud og hår i interesser, Hr Monstermønster og jeg var feks tungt inne i rollespill på nettet (særlig World of Warcraft og diverse andre spill). Siden strikking er mer kompatibelt med amming og barn og tidsbruk, så ble spillinga byttet ut med pinner. Men en gang i blant får jeg følelsen av at det er en smuuuule sært å bruke tid og krefter på pinner, garn og strikketeknikker og ull.
Strengt tatt lurer jeg litt på hva jeg er sjenert for. Jeg er god til å strikke og flink til å finne mønstre og utvikler stadig teknikken. Og strikking er ikke bare for gamle damer eller nevrotiske kvinner som ikke klarer å sitte uten å gjøre noe med hendene. Det er den største bloggkategorien på interesseblogger, om man ser bort fra interiørbloggerne. Det må vel bety at vi er flere? Og mangfoldige?
Strikkenerd? Javel. Det kan jeg leve med.