Ingenting til spille

Nå er det kommet frem i posten, så nå kan du blogge det, sa mamma. Det er jo gøy å vente på bursdagsgave i posten, og ikke vite hva det er! Fordelen (og ulempen) med å ha en strikkende datter, er at det til tider vanker strikkede gaver. 

Denne gangen var det et kongeblått sjal, strikket i Pickles Sommerull, et garn med ull og bomull i blanding. Samme garnet har jeg brukt til min Oh my Figure-kjole, så jeg visste at garnet var behagelig å ha tett på, noe som er en fordel når du skal ha det rundt halsen. Ikke noe kløgarn til sjal, takk! 

Mønsteret er Zero Waste Shawl, som jeg har pratet varmt om til alle jeg kjenner som trenger noe sjal til høsthalsen, for du kan bruke det garnet du har lyst, og så blir sjalet så stort som garnet eller tålmodigheten rekker. Det funker i ensfarget, eller i striper (hallo smårester!) eller flerfarget garn. 

Hver tagg på sjalet består av seks omganger, så det er lett å memorere hvor du skal øke, og det er et supert sjal å strikke når du skal ha noe som du skal feks pløye deg gjennom ørti sesonger på Netflix, eller sitte å vente på kornetter som har spilletime. 

Taggene er bare på den ene langsiden, den andre siden er glatt. Dekorativ med taggekanten, synes jeg. Sjalet funker som lite og smalt skjerf og også som digert sjal, hvis du har lyst til å forsvinne inni det. 

Ulempen med å ha strikket det i min nye yndlingsfarge (som passer til min forrige, rustrøde yndlingsfarge) , er at jeg fikk veldig lyst på et likt til meg selv. 

Så kanskje vi kommer til å matche, mamma? En liten mor-datter-match. Noe som jeg synes hadde vært hyggelig nå. For tjue år siden var det en skjebne verre enn døden, noe min datter igjen kjenner seg igjen i. Jeg trenger ikke foreslå det en gang. 

Dette sjalet brukte 140 gram med Pickles Sommerull og pinne 3,5, og da ble det passe langt og til å snurre rundt og rundt halsen. Jeg liker ikke sjal som er for små, så jeg satset på at mamma var av samme oppfatning.