Puse, puse, pusegenser

Hvor glad kan en bli for nystrikka genser?

Hoppende glad!

Pusete, myk silkemohairgenser er tingen å ha i høst, og denne var så pusete at den kan være rett på huden, synes hun. Og jeg er hoppende glad for at hun vil ha genseren, siden det å strikke til barn er litt utfordrende når det gjelder antall timer investert i strikketøyet som ikke nødvendigvis gjenspeiler antall timer genseren blir brukt, fordi det er noe som vanskelig som egne meninger innblandet.

Av og til må man bare strikke noe som en selv synes er fint, og satse på at barnet også deler den meningen.



Oftest bytter jeg ut fargene i mønsteret med egne preferanser, men jeg syntes originalfargene gjorde seg sammen, så jeg kjørte copy-paste på designerens fargevalg og garnvalg. (Tilfeldigvis har hun 30% på oppskriften nå,hvis du skriver Kajsa ved utsjekk, ser jeg. Ikke sponset, bare tipser om tilbud) 

Genseren er oversize, mulig min versjon var litt vel oversize fordi jeg ikke sjekket helt strikkefastheten, men er i sånn omtrent på målet der. Garnet Tilia fra Filcolana har jeg ikke testet før, men det var pusete som det skulle, og hallo, silkemohair er jo luksusgreier. Hele 8årsgenseren veier 112 gram, en lettvekter i gensergarderoben, men den varmer fint.



Skjønnhet i skjønn genser. Sånn helt objektiv som mammaer flest er .