Sjalet mitt har meg langt oppi halsen

Sjalstrikketøyet mitt har meg langt oppi halsen, og prøver nå subtile hint, aka direkte angrep for å få meg til å se i sin retning. Det bytter ut flere av perlemaskemarkørene mine med hodeskallemaskemarkører, og hinter stygt.

 På baksiden av mønsteret ser jeg at det har begynt å klore ned planer for å få meg til å strikke seg ferdig, og ikke ende som et lite trist spøkelse nedi kurven.  De detaljerte tegningene på baksiden av mønsteret har nå begynt å skissere lenker (på beina, strikketøyet er såpass realistisk at det skjønner at lenker på hender hindrer strikking i noen grad), sofa og tvmarathon for å få en sjanse for å fullføres.

Et strikketøy med angrepsplaner og trusler, gjør at jeg lover bot og bedring og tenker at dette sjalet er mulig å fullføre, siden det er enorme omganger med noe så enkelt og tankeløst som rettrettrettrett ett kajst rettrettrettrett og vrangvrangvrangvrangvrang. Men enkelt og tankeløst er kjedelig i lengden, og det er mitt hovedforsvar for at jeg ikke har fullført. Samt at det er spennende å se hva slags planer strikketøyet har for meg om jeg strikker saktere.