Toving, en risikosport

Hverdagen for tiden er særs lite actionpakket, så da får jeg øke spenningen med å gjøre noe risikofylt; TOVE VOTTER! (fulgt av skummel musikkspor)

Jeg tilstår glatt, jeg vil helst ha kontroll over hele prosessen selv, og når jeg strikker votter, liker jeg at de passer samme sesong. Eller passer til den mottageren jeg hadde tenkt. Forsåvidt er det greit når man har barn i strekkealder, en eller annen gang kommer plaggene til å passe, men det er jo kjekt å kunne fikse votter til denne vinteren, og ikke til ungdomsskolen?

De skarpeste knivene i skuffen har nå skjønt poenget mitt, jeg er ikke fan av toveprosessen. Altfor mye avhenger av vaskemaskinen og hvor godt jeg kjenner den, og hva slags selskap toveplaggene får i maskinen. Stort sett er jeg opptatt av at vaskemaskinen IKKE skal tove klærne våre.

Men det er lite som slår tovavotter i bruk, supervarme og myke som de er. Og denne gangen hadde jeg flaks, oppskrift og maskin og hånda til femåringen matchet, så han har nå digge, varme votter til vinteren.

Fargevalget er spenstig, noen skulle tro vi var fan av Ålesund fotballklubb eller hva de nå kaller seg, men sånn går det når jeg går inn for å finne farger som passer til sølekake og til mørk Reimadress. Tilbehøret til vinterdressen blir i år sterke farger, ellers kommer jeg ikke til å finne ham i polarnatta.

Men fargevalget er forsåvidt et godt gavetips; hva strikker man til babyen til en kompis som er fotballinteressert? Tilbehør i klubbfarger slår ofte an, ingenting som å starte propagandaen tidlig. Eller med vilje strikke i motstanders farger...

Tovavottene er fra Nøstebarnboka, str 7-10 år, strikket i dobbel tråd med 2tråds merinoull i petrol og dobbel tråd New Zealand lammeuld i oransje. 45 gram totalt gikk det med, samt to omganger i vaskemaskinen på 40 graders kortprogram sammen med Milo. Det tover like greit med Milo som med grønnsåpe, det er varmen og bevegelsen som tover ulla, ikke såpetypen.