Kind of Blue

La meg sitere fra mønsteret Miles:

Designeren faldt over et foto af Miles Davis fra 1969, hvor han læner sig op ad en rød sportsvogn iført ruskindsbukser og en åbenstående, mørkeblå skjorte med flip. Det er ekstravagance, svaj i buksebenene og tunge guldkæder, der har inspireret til poloblusen Miles med de transparente mohairstriber, den ribstrikkede krave og de små fine guldknapper. 

 

Ja, takk! -tenkte jeg. 

Litt ekstravaganse og stil i hverdagen kan jeg godt få mer av. Den må jeg strikke til meg selv. En sky av mohair og tynn lammeull? Oui, merci!

 

 

Og resultatet er blitt altså så fint. Très chic! (for å sitere Duolingo) 

Den er stilig, elegant og har en fin krage og små metallknapper fra Edinburgh som jeg endelig fikk brukt til noe fornuftig. Og veier såvidt over 200 gram, så det er en lettvekter av en genser.  

 

De tynne stripene i mønsteret kommer av å veksle mellom 2 omganger med tynn lammeull (Filcolana Saga) og 2 omganger med mohair (Filcolana Tilia). Veldig diskrete striper. 

Genseren heter Miles, og jeg følte det var noen mil med ekstrarunder på denne. Siden fargene på de to garnene er midnattsmørkeblå, så var det umulig å se om kvelden. Jeg måtte rekke opp bolen en gang, etter å ha bommet kraftig på strikkefastheten, fordi jeg ikke klarte telle maskene i kveldsmørket. Jeg måtte ned i størrelse og pinner, fordi jeg strikket så løst med en tråd mohair, så genseren er strikket på pinne 2,5. Voksengenser på tynne pinner er en tålmodighetsprøve, men det er så verdt det tilslutt. Selv om jeg var passe lei underveis. Og klagde veldig på lyset i stua. Sånn i ettertid kunne jeg kanskje strikket denne om sommeren, så hadde omgivelsene sluppet høre all sutringa over mørketiden.

Mønsteret er skrevet av Sanne Fjalland, og anbefales på det varmeste, for det er et godt skrevet mønster. Det er også et gratismønster fra garnprodusenten Filcolana, fra kolleksjonen All that Jazz. Filcolana bruker gode, danske designere til gratismønsterne sine, og de har ofte mye fint. Og gratismønster er jo en luksus.

De bronsefargede metallknappene har jeg hatt liggende siden Edinburgh Yarnfestival i 2019, fint minne fra en fantastisk tur. 

 Garnet kjøpte jeg på Garntopia, fordi jeg ville ha samme fargene som i mønsteret, og rett før jul, da jeg kjøpte garnet, ville jeg ha det fysisk i hånda og slippe vente på posten. Garntopia har et stort utvalg i garn og farger, så de hadde garnet inne. Jeg brukte mindre tynn lammeull enn oppskriften sa, men det kan være fordi jeg strikket en mellomting mellom de to minste størrelsene for å få en genser i størrelse large pga kluss med egen strikkefasthet, og fordi jeg ikke ville ha den like løstsittende som i mønsteret.

Genseren er fnugglett, og i motlys kan du skimte gjennom den. 

For dramatisk effekt bør jeg jo ha med en lampe og stille meg foran den, og en vindmaskin til å blåse håret sånn stilig, men i hverdagen tror jeg at jeg kan kombinere den heller med en dressbukse og noen klassiske øredobber. 

Kommer den til å bli brukt? 

Oui, ja! Vi ser hverandre allerede dypt i øynene og er forgapt. Kragen. Jazzreferansene. Elegansen. 

Je t'aime.