Stjerner på henda

Votter med stjernemønster er like beroligende som å legge puslespill. Det er sikkert derfor det er så mange stjernemønstre der ute. Du kan lese av maskene på omgangen under hvordan de neste maskene blir, og ser fort hvis stjerna mangler noe. 

Og selbuvotter er jo en slager! 

Jeg strikket disse i oppdrag for Stina i syklubben som skulle gi dem til en hyggelig kursdeltager hun hadde fått skinn av på skinnfellkurs hun holdt i USA (fra den tiden man kunne reise? Dere husker før 2020?). Vi kjøpte tretrådsgarn fra Rauma i gråfarger, og så strikket jeg et par herrevotter etter mønster fra Raumas vottehefte 320 som jeg har liggende. (Kan man ha for mange vottemønstre? Svaret er nei, det blir aldri nok.) 

Vi kan ikke reise, men Posten kan. Norske votter dukker trolig snart opp i en amerikansk postkasse. 

 Mens jeg strikket vottene, kjente jeg litt på at det var veldig fint å strikke mønsterstrikk og votter igjen. Mulig hadde det også litt med at det var fint å strikke igjen uansett, for pekefingeren min hadde et litt ublidt møte med stavmikseren (ja, det var dumt. Nei, jeg måtte ikke sy. Ja, det var litt vanskelig å strikke. Ja, jeg er glad for at fingeren virker fint igjen etter en ukes tid. Nei, jeg skal ikke gjøre det igjen)

Sånn bortsett fra da tomlene skal strikkes. Det er ikke logisk at jeg synes at de siste maskene på votten er de mest kjedelige å strikke, for tross alt er det begrenset med masker som tommelen består av. Og tommelen er vel det som gjør at vi kan bruke redskap, og sånn evolusjonsmessig har et forsprang. Jeg hadde syntes det var kjipt uten tommel. Men hallo! Det er et ork å strikke tommel.