Takk til Grete som ble med på søndagstur i østmarka, og som er vant med at at jeg må ta bilde av nystrikket genser. Bonus er at det blir en fin tur. Kan melde at bollene på Rustadsaga er fremdeles gode, og det er mye fine fotobakgrunner i skogen der. Jeg er så fan av jordfarger, høstfarger og lyset om høsten, så egentlig burde jeg ha masse strikketøy å ta bilde av akkurat nå.
En liten fireårsMarius er ferdig, etter å ha ligget lenge i kurven uten hals, faktisk helt siden i sommer. Og nå er det høst. Jeg hadde akkurat nok rødt igjen til å fullføre skuldrene, men ikke til selve halsen. Så da fikk den ligge litt og tenke over hvor dumt det var å gå tom for garn akkurat på sluttspurten. Og i tillegg måtte jeg plukke opp masker rundt halsen, og det var alltid litt lite lys på kveldstid når jeg oppdaget den nesten ferdige genseren som bare manglet hals. Men nå klarte jeg ta meg sammen og bli ferdig.
Jeg strikket mønster hele veien uten å felle til hals, og klippet den ut etterpå, for så plukke opp masker etterpå. En fin bildeserie finner du her.
Marius er en klassikergenser, og en stund var jeg litt lei mønsteret, fordi det brukes overalt. Det er litt for mye Marius i monitor. Derfor har ikke ungene mine Mariusgensere. Men det er noe eget med kjente Marius, med de klassiske setesdalbordene som er lett å memorere og er fine sammen, og mønsteret er fint i den klassiske rødhvittblåttkomboen, men også i mange andre farger. Så jeg og Marius er venner allikevel.
Og jeg har mistet skrekken for å sy i isydde ermer, for mengdetrening er løsningen. Det er fjerde genser med isydde ermer i år, så med godt lys og madrassting, så ler jeg i møte med den fryktede monteringa.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
TAKK for at du gidder legge igjen kommentar! Jeg leser alle kommentarer jeg får, og settes stor pris på.