Symmetrien er brutt

Det er nervepirrende å strikke med restegarn. Jeg anslår med et grovt øyemål at jeg har nok Vamsegarn til å strikke noen barnevotter, og drar frem restegarntrikset med å strikke vottene parallellt, så jeg slipper å finne ut på tuppen at en av to votter ikke har nok garn.

Jeg innser at de ikke blir helt like, men søskenlike, og kjenner på trangen til å kjøpe et nøste til, sånn at stripene blir heeeelt like.  Men jeg bryter forbannelsen,  og jubler over at jeg fullførte, uten at lageret vokste. Men det er en kraftanstrengelse. Jeg har brutt harmonien! Det er ikke lenger symmetri. To like votter er ikke to like votter, bare nesten.

Så gir jeg dem til datteren. Hun takker, og legger dem i votteskuffen, klar til sykkelturene om morgenen til skolen.

Og da sprekker det; VEIT DU AT DE IKKE ER LIKE! OIOIOI DE ER NESTEN LIKE MEN JEG KJØPTE IKKE MER GARN HURRA

Fugler letter i trærne utenfor. Verden stopper opp og hører etter. Eller ikke.

Hun trekker på skuldrene: -det er ikke så farlig, mamma. Jeg hadde ikke sett det hvis du ikke sa det.

Ok. Jeg har noe å lære. Feks at det ikke er på Dagsrevyen når votter ikke er like. Ingen ringer på døra og ber om å få se de sjokkerende vottene. Verden er ikke i harmoni (jmfr Dagsrevyen)

Og så er det ingen som ser det.

(Unntatt du. Du måtte finne forskjellen.  Inrøm det.)