Jeg kunne skrevet noe om å ikke gi opp, og hvis plan A og plan B ikke kommer i mål, så er det flere bokstaver i alfabetet. Men jeg tror det er få som tar livsvisdom fra strikkede ermer. Ikke jeg.
Her er de ulike ermene ved siden av hverandre. De er like brede på toppen, for det funket for min del, det var bare når jeg skulle bøye ermene, at jeg ville ha litt armslag. Barbiedukker vil forstå hvor kjedelig det er å ikke kunne bøye armen sin.
Derfor rakk jeg opp til vrangborden igjen, og gasset på med flere masker fra starten, og endte på samme maskeantall på toppen. Da vil jeg ikke trenge justere noe på jakka når ermene skal treffe bolen.
Å rekke opp et erme i mønsterstrikk er deprimerende, og det ser ut som det er helt håpløst å finne ut av tråden. Men så lenge du ikke flytter på deg, og noen av trådene blir flyttet på, så er det bare å nøste opp igjen, sakte, sakte, og så er garnet klar for strikking igjen.
Etter det må du bare ta strikkinga med deg overalt, sånn at du kommer ajour igjen. Ellers blir den liggende. Og en jakke i biter varmer lite til vinteren.
Og hvis jeg tenkte at jeg skal gjemme meg litt, så kan jeg gå i ett med mammas ullteppe i ganga. Jeg kan enten synes at hun har god fargesans og feire det, eller bli litt overgitt at jeg matcher et gulvteppe.
Jeg velger å feire det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
TAKK for at du gidder legge igjen kommentar! Jeg leser alle kommentarer jeg får, og settes stor pris på.