Søttitallet ringte

Luejakten fortsetter.

Farger i samme skala ble plukket frem fra lageret, og jeg koste meg med å lete igjennom skuffen med tynn ull for å finne ton i ton-farger. Denne gangen ble det jordfarger, med en dæsj silkeull i bånn. Silkeulla skal være på vrangborden nærmest panna, og det er ikke så dumt med den minst kløete garnsorten der. Ikke så stilig å nappe seg i panna hele tiden.







Og voila! Fragmentation hat strikket i tynn ull, og siden en del av rundene er strikket med tre farger, så er det litt lett for at det drar seg litt sammen. Jeg løste floken med å gi lua spaopphold med etterfølgende tortur; dyppet lua i varmt vann, vasket den litt, og spente den ut over en ballong, så den ble presset til å få den vidden jeg synes lua skulle ha.











Fragmentation hat er veldig fin med trekantene som blander seg i hverandre. Men jeg tror jeg skulle valgt andre farger enn brunfarger, for da jeg kikket i speilet med lua på hodet, var det faren min som kikket tilbake. Pappa fra søttitallet med brun og oransje tapet i bakgrunnen og skjegg. Og skilue på hodet.




Vi sto en stund og så på hverandre fra hver sin side av speilet, og så blunket han og ba meg hilse gjengen.


Det er hyggelig å ligne på pappa, og det er jo fint å hilse på ham i speilet, men det var ikke akkurat det jeg var ute etter med ny lue.





Så da jeg traff yngstebrodern og spurte om han ville ha ny lue ala pappa fra søttitallet, så slo han til.


Grattis med ny lue, broder. Hils pappa.