Jeg har et sinnrikt system for bukser i skapet. Ytterst ligger buksene i bruk, litt lenger inn ligger buksene jeg håper å kunne bruke igjen, og innerst ligger malebuksene.
Jeg har ikke tatt i en malerkost på noen år, så hvorfor jeg har flere malebukser må fuglene vite.
Fuglene kom med en teori om at det var kjipt å kaste bukser jeg har likt, bare for den lille detaljen at de er slitt i stykker, og de hintet og om at å rydde skapet hadde vært et sjakktrekk når man irriterer seg over hylla med bukser som ikke passer eller er ødelagte, som tar opp plassen til de som faktisk er i bruk.
Så jeg hentet stoffsaksa, og reddet buksa med hull på låret fra malerbukse-som-venter-i-årevis-i-skapet-status, til å bli sommershorts i akkurat passe lengde. Da fikk den flytte fremst igjen, og pustet lettet ut.
Vips, shorts!
Og så deilig med noe som blir ferdig med en gang!
Stoffsaksa var euforisk over å få komme frem i lyset igjen. Den ligger i skapet mitt, og den slipper frem i lyset de få gangene jeg trenger ekspertisehjelp med å dele tøystykker i to. Resten av tiden ligger den stille, langt unna de yngre delene av menneskeheten, som ikke engang får si ordet papir ved siden av den. Ikke løper jeg med den heller. Ikke at jeg løper uten saks heller.
