Lady in blue

Ferdig med kjolen!

Og den er knallfin.  Kort sagt helt smashings.  Og med fin kjole på, så øker det humøret og da smitter det over fra kjolen til meg at jeg også føler meg smashings. Fint med en kjole som smitter selvtillit. For det føles litt voldsomt å legge ut bilder av seg selv i en kjole som fremhever formene. Da er det lett å bli selvkritisk og lure på hva i alle dager jeg driver på med. Dette er en strikkeblogg, og ikke Tinder. (Heldigvis)

Kjolen bryr seg nemlig ikke om idealstørrelse eller om jeg ikke har jogga så mye som jeg burde. Den sitter pent, selv på en myk mage som har bikka førti, og er behagelig  å ha på. Det er fordelen med å ha strikket den selv, for dette mønsteret forteller deg hvordan du kan justere bredden, så du kan tilpasse kjolen til deg,og ikke deg til kjolen. En kjole med plass til hoftene mine, for eksempel. Det er fint. Og mye mer behagelig. Og for de dagene jeg ikke er like fornøyd med meg selv, så går det an å jukse med stram strømpebukse under.

Lengden endte rundt kneet, etter argumentet om at da var det lettere å slippe å tenke på hvordan du sitter. Det er tungvint med kjoler som jeg bare kan stå i. Jeg gidder ikke det.

Tok egentlig ikke så lang tid å strikke kjolen som jeg hadde trodd, for det skjedde egentlig nok i mønsteret underveis til å holde interessen. Det hjalp at fellingene og økningene kommer logisk nok til at du har variasjon, men såpass regelmessig at du ikke må sitte med nesa i mønsteret hele tiden.

Jeg brukte 437 gram med Pickles sommerull i en deilig blåfarge (nr 59) som beskrives som en mørk marineblå, men jeg synes den er mer kobolt i fargen. Knallfin blåfarge! Og det er jo ikke så verst garnforbruk til en kjole til voksen.

Mønsteret heter Oh my figure-dress, jeg kjøpte mønster hos Ohmy.knits på Instagram. Godt skrevet på dansk, og veldig lett å tilpasse egen fasong. Står  tydelig hvordan tilpasse til bredere/smalere byste, midje og hofter.