10. februar 2021

Trekk til Danskeferja

 

Det er mye rart en kan underholde seg med i pandemi. 

Jeg fant ut at jeg skulle ta Cecilie på ordet da hun mer enn sterkt hintet om at hun synes den blå hundegenseren jeg nettopp strikket var fin, og sende en liten overraskelse i posten til henne og løven, eh, hunden hennes. Kenzo er en afrikansk løvehund, en Ridgeback, og han er 89 cm over brystet, så han er ikke en veskehund, men nærmer seg Danskeferja i størrelse.


 Det å overraskelsestrikke til noen som du bare vet bryststørrelsen til, og må utvide mønsteret, fordi hunden er større enn mønsteret, det er god trening på øyemål. Øyemål på 38 mils avstand. Jeg la til litt i lengden, og kunne lagt til enda mer, men hadde ikke lyst til å ende med et langt slep. Han skal tross alt ikke være Superhund med kappe. Så kunne jeg strikket den litt tettere i brystet, og heller økt ut. Men det er detaljer. 

 Garnet er ymse oransje tynn ull som jeg har hatt liggende i garnlageret lenge, helt til sjansen nå bød seg til å bli kvitt 305 gram. Cecilie er kjent for å like oransje og høstfarger, så jeg tenkte at det var greit at hunden matchet. Jeg strikket med tre tråder av Nøstebarnull, Holstgarn, Knoll Supersoft og noe Malsen og Mor Supersoft. Mønsteret er igjen Lucky Dog Sweater fra Purl Soho. 

Det er utfordrende å freestyle på hukommelsen. For hver gang jeg tenker på hunden til Cecilie, så blir den større.

Hva synes Kenzo selv om den nye genseren sin?

Jeg er en skikkelig godbit. Så at jeg nå har fått en leverposteifarget genser, er helt tipptopp.
Nå kan jeg gjemme meg blant leverposteien i kjøleskapet, og snikspise den.
Og når noen leter etter hvem som har spist opp all leverposteien, så finner de meg ikke, for jeg går i ett med leverposteien. Jeg og leverposteien er nå ett. Leverpostei og Kenzo, ingen vet hvor leverposteien slutter og Kenzo begynner.

Jeg kommer til å gli inn i høstskogen som en rustoransje ninja.
Du har kanskje ikke sett en rustoransje ninja? Det er jo selvfølgelig fordi de er kamuflasjemestere. Det er ingen som ser dem.

Og nå kommer jeg til å gå i ett med matmor, som også er glad i oransje og høstfarger. Jeg kan nå sitte på fanget hennes helt ubemerket.
Hund og menneske, vi er ett. Jeg blir kanskje avslørt av leverposteilukta, men den sjansen får jeg ta. Mennesker har jo ikke så topptrente neser som oss hunder. 

Det er strikkaren sjølve som poserar. 

Jeg måtte teste den en sen kveld før jeg vasket den, og sendte den i posten. Og den passet jo! Ingen sammenligning med løvehund eller Danskeferja, takk. (eller leverposteisnacks)

1 kommentar:

TAKK for at du gidder legge igjen kommentar! Jeg leser alle kommentarer jeg får, og settes stor pris på.