Vips vest

Vest eller ullbikini?

Akkurat på det punktet kunne det gått begge veier.

Neida!

Bikinisesongen 2020 er definitivt over (selv om ingen setter spørsmålstegn over hva du har på deg på hjemmekontoret når videosamtalene bare har lyd), så det er såklart en vest.

Stina og jeg snakket om at vi var littegranne på gli på vestetrenden som har vært i høst, vi har sett oss rundt, og skjønt at vestetrenden også funker for fine førtiåringer. Enten med skjorte under, eller oppå sommerkjolen, med fine støvletter til.

På søndager kler vi oss i vest.

Lånehunden Tarax i strikket antrekk (ja, jeg har strikket genseren hans i fjor) og jeg måtte ha noen modellbilder før jeg snek meg og leverte vesten til Stina.

Jeg foreslo et håndverksbytte, jeg strikket vest til henne, og hun hekler et nytt sjal til meg, fordi det forrige sjalet jeg fikk (dypt elsket sjal!) henger på en pub i de indre skoger i Polen etter en reuniontur i 2016, og jeg hadde ikke lyst å si at jeg hadde mistet sjalet jeg fikk til 40årsdagen, eller be henne om å hekle nytt, når jeg har vært vimsete.

Men håndverksbytter er geniale saker. Da kan du bytte med noen som er god på noe annet enn deeg. Jeg er for eksempel ikke god på hekling. Men det er Stina. Og jeg er en racer med strikkepinner. Vips vest.

Vesten er Stockholm Slipover V-neck, strikket i en tråd med Sjølingstad Ullgarn, jubileumsgarn, en nydelig blåmelert farge. Oppskriften er skrevet for en tråd tynn ull og en tråd mohair, men modellen fungerer godt i en tråd ullgarn også. Dette garnet er litt som Finull, rustikt og fint, men ikke så deilig å ha rett på huden. Men det er få som har vest uten noe under.

Jeg kjenner litt på at jeg også må ha en vest. En sånn med vhals (for denne vhalsen er så fin!). Så det ender kanskje med at jeg må ha en vest til meg selv også?

Det gikk med 190 gram Sjølingstad jublieumsgarn, strikket på pinne 3,5 i str L. Garnet har løpemeter 300 meter på 100 gram. Jeg skal lete litt i lageret mitt og se om det dukker opp flere vester. Det var deilig med en litt tynn vest.

Ninja

Jeg har strikket en svart lue til Grete, en Musselburgh hat, lik som jeg har i rød, men altså i svart garn istedet. 

Etter munnbindpåbud og novembermørke, er det da ingen som har sett Grete. Jeg tror det er henne på bildet, da hun fikk lua på en tur, men jeg kan jo ikke være sikker. Det kan være en ninja. 

Her skulle du sett den fine toppfellingen. Tro meg. Den er fin. 

Grete og Merete minner deg på at refleks er lurt i november. Og  lue. Og munnbind noen steder.  

 

Lysglimt i postkassa

Akkurat nå er jeg veldig glad for å kunne strikke, istedet for å kjederøyke når jeg er rastløs hjemme. Så da bestemte jeg meg for å strikke en overraskelse til de jeg snakker oftest med på Skype, nå som vi ikke har møter fysisk på jobb. 

Og hva er mer passende enn tøfler til hjemmekontortiden? For variasjonens del når jeg skulle strikke, så byttet jeg rundt på fargene på Floratøflene, slik at det ble en mørk og en lys variant, og strikket også Elvetøfler, et av de andre tøffelmønsterne til Tornedalsfrun. 

Og den oppmerksomme vil se at paret til venstre er et vottepar. Herrestørrelser var ikke i mønsteret, og jeg orket ikke regne på eller gjette skostørrelse, for det er et litt mystisk spørsmål å tilfeldigvis nevne i et jobbmøte. Men alle er strikket i marineblå og lysegrå Rauma tretrådsgarn, så de hører fint sammen. 

Selbuvottene er fra Rauma 320, et vottehefte jeg liker pga store utvalg i størrelser.

 Elvetøflene har et pent mønster som går igjen på begge sidene. Egentlig skal sidemasken være i en farge, men etter to Floratøfler, var jeg på autopilot på sidemaskene, og fortsatte å strikke dem i lusemønster. 

Et par tøfler veier ca 75 gram. Jeg aner ikke skostørrelser til de som fikk tøfler, men det fine med sokker og tøfler, er at de stort sett passer, fordi strikk er såpass fleksibelt. 

Det er fint å få et lite lysglimt i postkassa for tiden. Posten virker jo! Og det er litt fint å kunne skape små lyspunkt i en heller mørk og trist november med lite kontakt. 

Tøfler rundt

 

Jeg spår økt behov av tøfler i dagene og månedene som kommer, iallefall for de av oss som nå er tilbake på hjemmekontoret og savner praten i lunsjen, og det å møte andre fysisk. Jeg vet at jeg er heldig som har en sikker jobb og mulighet for å jobbe hjemmefra, og plass til å sitte. 

Så hva får jeg lyst til å strikke da? Siden jeg skal tøfle hjemme en stund? 

Tøfler, så klart! 

Og særlig når de er så fine som Tøffelen Flora! Jeg har strikket dem før i grønt og gitt bort, og nå var det på tide med noen fine blå. 

De starter i hælen, så strikker du til åpning for foten, strikker videre frem til tåa, og feller nydelig med kanten langs hele foran. Jeg synes det et skikkelig gjennomført mønster med gode detaljer med icord rundt fotåpningen, og særlig tåfellingen er smashings. 

Flaks for meg at garnbutikken Hennes Fritid på Strømmen skulle rydde hyllene sine pga plassmangel, og solgte Rauma 3tråds på tilbud. Garnet seiler opp som en ny favoritt til votter, og tøfler,  selv om det er er tykkere enn Rauma Finull, mitt andre favorittvottegarn. Men det er ren ull, etter vask blir vottene myke, og garnet er såpass hardt spunnet at jeg tenker det holder godt i bruk. Her er det marineblå sammen med grått. 

Tøflene veier 72 gram, og passer til meg som har 39 i sko. Og skulle du tenke at dette er jommen fine gaver, så er jeg enig, det er jo ikke noen tommel å styre med! Ikke at jeg pleier strikke tomler på tøfler, men ofte er alternativet votter i gave, og der kommer tomlene inn. 

Takk til Annki som ble med på søndagstur mellom regnbygene og kunne ta bilde av tøflene mine mens jeg balanserte på en stubbe ved siden av Lørenskogs mest trafikkerte turvei. Det å være strikkeblogger krever litt tap av eleganse en gang i blant.