Sorgen og gleden de vandrer tilhope

Det ble brått travelt med å fullføre jakka jeg har strikket på i sommer.
Tilbake fra ferie oppdaget jeg at det var ledig plass på fjellturen som bedriftsidrettslaget arrangerte til Rondane bare noen få dager unna, og jommen fikk jeg sneket meg med.
Da hadde jeg strikket knappestolper og klippet opp jakka, så underholdningen min på bussen opp til Rondane var å strikke hals og sy fast knappestolper, og senere på kvelden feste knappene. De som da ikke hadde fått med seg at jeg strikker, fikk det banket inn.

Så jeg rakk det til fjelltur morgenen etter - med ny ulljakke i sekken. Bilde fra fjelltur med ny strikkejakke! Perfekt fotomulighet!

Så her jubler jeg fra 1500 meter på toppen Salen med nystrikket ulljakke. Dobbel lykke! Ferdig jakke! Klarte en topp i Rondane! (og hadde nytt strikketøy på toppen! Yay!)



Men følelsen nå er denne. Kræsj i veggen.

Jakka er ferdig, og den er nydelig. Og for stor.

-Men rakk du ikke opp igjen fordi den var for liten?
-Jo. !"¤!%#
-Var ikke det litt dumt?
-Jo.
-Hva føler du nå?
-#"%"#&;¤%##



Kveldsdrømmende akkurat-ferdig-bilde i lyset fra utelampfa. Sjekk det litt flakkende blikket med tvilen om størrelsen.

Ja, det er en fin jakke. 

Selv om jeg mister litt troa på hvor flink jeg er til å sjekke størrelse underveis. Moroa med å klippe opp jakke, er at jeg ikke da tester bolen underveis. Og da kommer gleden eller skuffelsen på slutten. 

Jeg burde også tatt mål på en jakke jeg liker størrelsen på, for mange målinger rundt egen kropp blir ikke like nøyaktig som når jakka ligger på gulvet i ro. 

Fiskebeinmønsteret er knallfint. Og vrangborden og raglanfellingen. Og fargene!  Så jakka er jo sånn oppsummert fin.Sånn bortsett fra at den ikke er fin til meg. 

Og innsiden er veldig fin! Kanskje jeg kan gå med den sånn veldig, veldig åpen? Som et seil?

Kanskje jeg kan forsvinne inn i den, og bare være en ullninja i vinter. Forsvinne i ull og varme, og ikke dukke opp før det er vår igjen.

Jakka passer også veldig fint på setra. Den likte å være på ferie der. 

Og de fine kronestykkeknappene! Jeg har fått kronestykkeknapper av mamma, og de passet veldig fint på jakka. (Og så skal jeg kjøpe to kroner til, for jeg hadde ikke nok knapper til alle knapphullene jeg hadde strikket.)

Oppsummert:
Sorgen og gleden de vandrer tilhope - som gamle Kingo skrev.
Jeg er glad for å ha fullført, og synes det er blitt en vakker jakke.
Men i redselen for at den skulle bli for liten, så har jeg havnet i andre grøfta.
Det er noen veier ut av grøfta, og akkurat nå må jeg tenke litt hva jeg vil. Dersom jeg tover den, vil den nok passe bedre, men risikerer da en veldig tett og kompakt jakke der mønsteret ikke kommer like tydelig frem. Dersom jeg beholder den sånn, så må jeg enten selge den, eller legge den litt på vent til jeg kjenner på at jeg liker oversize.

Mønsteret er fra Raumahefte 246, og jeg brukte Rauma finull og pinne 3,5.
Jeg synes kanskje den har litt vid hals etter fellinga var ferdig, så jeg har felt inn litt før halsen ble strikket, siden jeg leste om flere på instagram som hadde slitt med vid hals. Jeg synes ermene var litt vel smale nederst, så jeg har økt ut ganske raskt i starten, men endt med maskeantallet jeg skulle. Og det synes jeg egentlig er i videste laget oppe. Så mye muskler har jeg ikke i bicepsene.
Jeg strikket str L, og endte med målene i oppskriften i omkrets, så jeg burde hørt på alarmklokkene underveis.

Jaja.

Takk til kollega Grete for supre bilder!