24. april 2019

Mer sjal i livet


Jeg trenger flere sjal i livet mitt, har jeg ofte proklamert høyt og tydelig i det siste. Jeg har sagt det høyt i håp om at jeg da hører etter, for det er mangel på skjerf i garderoben, og det virker som det er det eneste jeg ikke strikker for tiden. Og så er det jo så mye fine sjal, selv om jeg er mer et skjerfmenneske, enn sjalmenneske. Helst skal det snurres godt rundt halsen, og se dekorativt ut, samtidig med at det skal varme, og helst ikke se teit ut. Og så bør det ligge bra rundt halsen. 



For jeg har det ikke brettet ut over ryggen. Da føler jeg som jeg har kledd meg ut som et bord med duk på, og i angst for at noen setter kaffekoppen på meg, så blir det snurret opp rundt halsen istedet.




Egentlig burde man gått SÅNN med sjalet sitt. Spent ut som et supporterskjerf, sånn at alle kan beundre det fine hullmønsteret som ærlig talt forsvinner når du insisterer på å snurre skjerfet rundt halsen. Jeg burde holdt det over hodet, og messet "HULLMØNSTER! HULLMØNSTER!" sånn at alle kunne tatt en titt og heiet på sjalet mitt. 


Nytt forsøk på drapering, så noe av kanten vises. Mønsteret har elementer av de gamle hapshawlene, altså de tradisjonelle sjalene fra shetland med bølge/viftekanter. 

Takk til Annki som tok bilder av sjal i parken i noen hektiske minutter før jeg måtte hente barna på øving. 



Så hvilket sjal er dette? - brenner du sikkert etter å få vite. Det er Stac Shoaigh av Ysolda Teague, og jeg fikk garn og mønster i gave for fem år siden, da jeg siklet etter mønsterne i Ysoldas yarn club, som var et års abbonement på sjalmønster og garn i posten. 6 mønster på et år, og seks ganger i året dumpet det da vakkert, håndplukket, engelsk garn med forklaring på hvilken sauerase det var, og et flott mønster til. 

Fordelen med sånne garnklubber er at det er eksklusivt, det er mye vakkert garn, det er bra mønstre. 
Ulempen er at du ikke velger farge selv, og at du ikke vet mønsterne på forhånd, så du kan ende med seks mønstre du synes er ikke din greie. Jeg synes Ysolda har mye flott, og skriver gode mønstre, så der var jeg trygg, og britiske saueraser er jo moro å bli kjent med. 

Men allikevel lå dette i skuffen i over fire år før jeg strikket sjalet. Det kom så mye annet i veien. Og jeg syntes det var litt traust. Men i påsken fant jeg garnet og mønsteret frem, og prøvde- 
Og da var det ferdig på tre dager. 

Oi! Hvorfor har jeg ikke strikket det før, tenkte jeg, og sitter nå og kikker i lageret mitt for å finne annet garn som også kan få lov til å bli noe så fint. For det var moro å strikke, siden det skjer ulike ting underveis, og det er ikke så store mønsterrapporter, så du får inn flyt etter en stund. Flytsonen, den liker jeg. 

Garnet er orginalgarnet, Blacker yarn Soay Bronze, en blanding av alpakka (ok, den tviler jeg på er engelsk) og Shetlandsull og Soay, to ulike typer ull. Jeg tenker at det fint kan egne seg i andre garn med litt sterkere farge, eller noe tweedmelert. Liker når et mønster kan varieres på flere typer garn. 



Fornøyd?
Ja.

Hvilken måte skal du bruke sjalet på?
Rundt halsen. Snurret opp. Så får det være en hemmelighet mellom oss at det egentlig er blomstermønster og viftekant på det. De andre ser det såvidt. Men vi vet.

1 kommentar:

TAKK for at du gidder legge igjen kommentar! Jeg leser alle kommentarer jeg får, og settes stor pris på.