Striper

-Jeg elsker ullsokker, mamma! utbasunerte datteren en kveld. 

Tre sekunder senere hørtes klirringen av strikkepinner som datt i gulvet da jeg slapp alt i hendene og tramping av føtter på full fart til garnlageret i andreetasje. Sokkegarnet skulle få komme overflaten igjen. Fra skuffen kunne en høre gledeshyl fra de forventningsfulle nøstene. 

Vi spoler tilbake noen år. Merete legger lokk på sokkegarnboksen, og sverger på at det skal ikke noe sokkegarn inn i huset før det er strikket noen sokker. Sokkegarn er nemlig hypnotisk i innkjøp, du trenger ikke mer enn et eller to nøster for å få  brukbare sokker, og da er det fristende å snopkjøpe, fordi du bare skal ha et nøste, og det kan du unne deg, og oi så fint det var, og vips er det mye enkeltnøster i sokkegarnskuffen, men ikke noen ferdige sokker. Sokkegarnet gråter, men begynner først å innse at de er fortapt når mormor strikker sokker til hele slekta, for da er sokker nederst på strikkelista, for det FÅR vi jo. 

Spol fremover til nåtiden, helt til øyeblikket der datteren helt ubetenksomt ber om flere ullsokker. Eller strengt tatt; jeg fant de to-tre parene som lå i skuffen, og innså at HMS ba om flere sokker, da ullsokker rett på foten er fint hvis man har flere par å bytte på. 

Jeg tømte sokkegarnet utover og ba henne velge farge. 

Og oi, det ble skikkelig sukkertøystangsokker. Evt julenissens lille hjelper. Eller noe som er rosa, hvitt og GRØNT, med vekt på veldig grønt. 

Men hurra for nye sokker! Og deilig restegarnstrikk i 48 gram totalt av Sisu (rosa og hvitt) og Maskepigens håndfargede Kjell i grønt. Det frister å strikke flere sokker i ymse restegarn, for sokker er fint sånt; de er jo stort sett oppi sko og kan være sprelske greier. Pinne 2,5 og tåopp, så det bare var å strikke på, uten å tenke. Mmmmm.