Jeg sa ja

Hjertet hoppet over et slag da jeg svarte JA til Hanne sånn i forbifarten, og samtalen vår raste gjennom hodet da jeg frenetisk prøvde huske hva jeg sa JA til.

Paranoiaen slo til for full musikk da jeg spolte tilbake, og spurte med skjelvende stemme;

-Sa jeg akkurat JA til å strikke to kofter til deg? Du, jeg må ha vært sinnsyk i gjerningsøyeblikket. Ingen domstol ville vært i tvil.

- Nei, du sa ja til å strikke to par votter, men hvis du tar det så tungt, så trenger du ikke, altså. No pressure. Livet går videre.

-Votter, altså?  Bare votter? Tjohooo!

Snakk om lettelse! Jeg kunne danset Macarena i kantina og slått hjul i korridoren av ren lettelse; to kofter var plutselig redusert til to par votter, og plutselig var masse strikketid frigjort. Freeeeedom!

Altså kan jeg legge til selvbedrag på lista over måter å få meg til å strikke bestillingsstrikk. Få meg til å tro at jeg skal strikke varmetrekk til Danskebåten, og når du kan slippe den gode nyheten at det var bare en genser, så svinger jeg strikkepinnene og prater om hvor flaks jeg har som bare skal strikke noe småtterier. Husk å proporsjonere i forhold til prosjektet du er ute etter. Si dobbelt sengeteppe når du er på jakt etter sokker, eller heldress når du mener babyjakke.



Men sånn underveis koste jeg meg. Jeg liker votter. Og jeg liker sånne logiske mønstre som åttebladsroser, der du etterhvert ikke trenger gløtte på mønsteret, men maskene du har strikket tipser om hvilken farge du skal ha nå.





Pen tommel var det og. Heia votter med tommelkile, det er den beste passformen, synes jeg.



Jeg fikk mottager til å kjøpe finulla selv, for å sikre meg at fargene ble som ønsket, og for å la ikkestrikkere få ta del i den overveldende hylla av finull i 102 farger. Det er noe med å drukne i fargehavet, og få velge selv. Da blir det oftest finest.

Klassikeren grå og hvit er en stayer, men den knalloransje var litt overraskende å få som garn. Grå matter ned det meste, så de ble mer et lite fargeglimt etter at grå hadde fått gjort sitt, men det ble som en vitamin C-kick tilslutt.


Strikkefaglig tilslutt:
hvert par veier 50 gram, og det går litt mer bunnfarge enn mønsterfarge, så det holdt ikke med ett nøste grått til to par. Mønsteret er "Selbuvott" fra Sandnes sitt temahefte 42. Jeg gjetter på at Sandnesgarn har skrevet Selbuvott i hermetegn fordi det ikke er et originalmønster fra Selbu, men i samme tradisjon.  Mønsteret er skrevet for Sisu, men siden jeg synes ren ull er det som skal til i votter, så er disse strikket i Finull i samme strikkefasthet.