Kattungestrikk

Åttitallet sitter fremdeles litt for ferskt i minnet til at jeg synes det er stilig og retro. Beklager.
Min mor strikket en gang i løpet av tidsepoken en lilla mohairgenser til meg som jeg fremdeles får hårballer i halsen av å tenke på. Det krafser litt i halsen og jeg får støt når jeg går ut av bilen når jeg tenker på lillasaken, så sterkt sitter inntrykket. Og jeg digget den. Til tross for at lilla hår lå igjen overalt (CIS hadde hatt en lett dag på jobb), jeg digget den.

Trikset med mohair er å fortsette å strikke. Må du rekke opp, er du fortapt.

Innledningen er for å fortelle at siden har jeg ligget langt unna mohairavdelingen i garnbutikken. Visst ligger de der og frister som små skyer og er pusebløte, men de oser litt åttitall og pus, ikke noe en ullfanatiker rører. Til nå. Jeg har krysset Rubicon.

For tjohei; kid-silk! Kombiner silke med mohair fra angorageiter, og hepp, det er som å strikke med en sky. Eller enda bedre, hvis noen kunne laget garn av kattunger, så hadde det følt sånn ut. Fluffy, fluffy, fluffy! Skulle skrive sukkerspinn, men ombestemte meg, da sukkerspinn i realiteten kjennes litt sånn Glava ut.

Så jeg strikket Wisp, et gratismønster fra Knitty, og fikk absolutt Grace Kelly-feelingen. Rik filmstjernelook med store solbriller, og et flortynt skjerf sånn stilig sekstitalls rundt hodet og halsen. Mmm! Lekkert! Hele greia veier 30g fordelt på 1,5 meter, så det er ikke så innmari tyngende saker. Jatakk til litt filmdivafeeling i mørketida.

Og for å sprite opp bildesessionen; ingenting sier Grace Kelly -look som en influensasjuk, ubarbert mann på trettien.

Ok, muligens vi traff mer en Grace Jones-look.