Lille Ny

Takk for hyggelige ord om nykjolen min! 

Det er stas å strikke et plagg som en blir så fornøyd med.  Og et plagg som en får mye komplimenter for. Jeg er særs mennesklig. Jeg liker ros. 

Et annet mennesklig trekk er at jeg glemmer litt, høsten kom litt brått på, og vips hadde jeg glemt å vise frem det lille antrekket som jeg gav bort til lille Ny i slekta. (Joda, hun har fått navn, men det er litt søtt å kalle henne lille Ny.) Jeg fikk gleden av å være barnevakt for storesøstrene hennes mens hun kom til verden, men siden jeg ble tilkalt midt på natta, så glemte jeg å ta med barselgaven. Men har fått gitt den nå. 

Jeg hadde lyst å strikke en bitteliten Puttygenser, og hadde litt garn til overs, så det ble en liten bleiebukse i tillegg, sånn at det ble et bittelite sett. Sånne bittesmå plagg som passer fra nyfødt til rundt tre måneder er så utrolig nusselig. Det er vanskelig å ikke sitte å babyprate til strikketøyet. 

Nummin, er jeg kommet til kanten allerede? Skal du ikke ha mer garn enn dette? Ååå så søt! Og hele tiden undre seg over at et lite menneske får plass oppi det lille plagget.

Puttygenseren ligger som gratismønster hos Sandnesgarn i et gammelt kjolemønster. Men det er ikke så vanskelig å endre fra kjole til genser, det er bare å huske på at det ikke skal svinge ut i livet, men strikkes rett ned etter ermene. Isi pisi. 

Jeg brukte Filcolana Arwetta i fargen Red squirrel til både genseren og til bleiebuksa. Buksa er fra et av heftene til Lene Holme Samsøe, Strikk på pinne 3, helt perfekte hefter når jeg trenger gode mønstre på babytøy. 

Det er luksus å få bli tante igjen og snuse babylukt og strikke bittesmå klær. Og tenke at det er jammen lenge siden, og ikke så lenge siden at konfirmanten min fikk plass i sånne småplagg. 

Lady in blue

Ferdig med kjolen!

Og den er knallfin.  Kort sagt helt smashings.  Og med fin kjole på, så øker det humøret og da smitter det over fra kjolen til meg at jeg også føler meg smashings. Fint med en kjole som smitter selvtillit. For det føles litt voldsomt å legge ut bilder av seg selv i en kjole som fremhever formene. Da er det lett å bli selvkritisk og lure på hva i alle dager jeg driver på med. Dette er en strikkeblogg, og ikke Tinder. (Heldigvis)

Kjolen bryr seg nemlig ikke om idealstørrelse eller om jeg ikke har jogga så mye som jeg burde. Den sitter pent, selv på en myk mage som har bikka førti, og er behagelig  å ha på. Det er fordelen med å ha strikket den selv, for dette mønsteret forteller deg hvordan du kan justere bredden, så du kan tilpasse kjolen til deg,og ikke deg til kjolen. En kjole med plass til hoftene mine, for eksempel. Det er fint. Og mye mer behagelig. Og for de dagene jeg ikke er like fornøyd med meg selv, så går det an å jukse med stram strømpebukse under.

Lengden endte rundt kneet, etter argumentet om at da var det lettere å slippe å tenke på hvordan du sitter. Det er tungvint med kjoler som jeg bare kan stå i. Jeg gidder ikke det.

Tok egentlig ikke så lang tid å strikke kjolen som jeg hadde trodd, for det skjedde egentlig nok i mønsteret underveis til å holde interessen. Det hjalp at fellingene og økningene kommer logisk nok til at du har variasjon, men såpass regelmessig at du ikke må sitte med nesa i mønsteret hele tiden.

Jeg brukte 437 gram med Pickles sommerull i en deilig blåfarge (nr 59) som beskrives som en mørk marineblå, men jeg synes den er mer kobolt i fargen. Knallfin blåfarge! Og det er jo ikke så verst garnforbruk til en kjole til voksen.

Mønsteret heter Oh my figure-dress, jeg kjøpte mønster hos Ohmy.knits på Instagram. Godt skrevet på dansk, og veldig lett å tilpasse egen fasong. Står  tydelig hvordan tilpasse til bredere/smalere byste, midje og hofter.
 

Konfirmanter

Denne høsten feires endel konfirmanter, inkludert min førstefødte. Vi fikk samlet storfamilien og fadderne, og konfirmanten hadde en flott dag. Og jeg var litt rørt over å ha et barn som allerede er konfirmant. 

Naturlig nok er noen av de som jeg strikket barselgave til også blitt konfirmanter i år. Så jeg fant frem strikkepinnene og strikket til dem igjen, denne gangen selbuvotter med initialene inni håndflata, sånn at de blir litt mer personlige.  

Jeg husker at jeg fikk gaver fra folk jeg ikke kjente så godt, mammas venninner feks, og slekt som var litt lenger ut på greina enn nærmeste kjernefamilie.  Det er fint å tenke på at det er flere enn man tror som er med i heiagjengen sin, folk som følger med og håper du har det fint. 

Og det er fint å tenke på at de jeg en gang strikket bittesmå jakker til, nå er flotte ungdommer. Og at jeg har kjent dem (og mammaene) så lenge, og lenger enn det også. 

Vottene er fra Raumahefte 320, og initialene har jeg lagt inn med Stitchpoint, gratis mønster på nett. 

https://stitchpoint.com/eng/tool/alph/cross-stitch-writer.php

Og et bilde av konfirmanten min. Og hans stolte mor.