Surprise!

I kveldens mulm og mørke snek det seg to mistenkelige personer inn i garderoben på jobb. Den ene satte seg ned og festet de siste trådene på jakka, mens den andre hentet en kleshenger, og så hang de overraskelsen opp, klar til neste dag. 

En av de skyldige. 

Jeg sa til min overraskelse ja til å strikke ei Nancykofte til en kollega, men sa at i flytteperioden kunne det ta lang tid før den ble ferdig. Men så kom det mye strikketid i romjula og nyttår, og det er ikke noe mer motiverende enn strikketøy som raser unna. 

Hun valgte garn og farger (petrolblåfargen kom ikke så godt frem på kornete mobilbilder), og jeg var glad for å strikke i fine farger. Og moro å velge litt andre farger enn andre på en såpass kjent jakke som Nancykofta. 

For å dekke sårkanten over maskinsømmen, sydde jeg et lite blondebånd på med håndsøm. Fin, hemmelig detalj på innsiden. 

De skyldige reiste videre med nattoget (og nå dagtoget) til Lørenskog og Oslo, fornøyd med å ha hengt opp overraskelsen før vi dro. 

Hihi! 

Faktaboksen: 

Nancykofta fra Norske ikoner -sandnesgarn. Jeg brukte 375 g til en medium jakke, det holdt med ett nøste av hver mønsterfarge. 

Pinne 3. 

Black is the new oranje

Ny jakke til bloggeren.
Startet i høst, men da høstmørket kom krypende og lyset forsvant, så var det ikke tiden for å drive monteringsarbeid, siden jeg plukket opp knappestolpe på venstre side, og endte langt inn på høyre siden. Ups. Godt ingen saks var involvert på den tiden, ingen fiber ble skadd under innspillingen, men muligens stoltheten.

De siste dagene har jeg vært hjemme på dagtid, og det har gitt dagslys og mot til å fullføre. Og for en jakke det ble! - sier hun med stjerner i øynene.



Jakka heter Oranje, og er inspirert av nederlandske skøytedrakter (!) og jeg falt pladask. Ikke på isen, men for de fine, grafiske detaljene og den fine bruken av latviske fletter i jakka.
Men jeg ville heller ha en jakke i svart enn oransje, og syntes at mønsteret funket vel så bra i to farger enn opprinnelig tre, og hadde jo rikelig med garn i svart og hvitt etter kryss her- sofateppet mitt. (feilberegning ved garnbestilling kom godt med nå).



Dobbel tråd med New Zealand lammeuld på pinne 3,5 gir en lett og fin jakke, og det gikk kjapt å strikke bolen. Heldigvis gikk det kjapt å strikke bolen, siden jeg klarte å bomme TO ganger på målene jeg hadde tatt, og to ganger strikket altfor stort. Første gang rakk jeg til under armen, neste gang et stykke over hoftene...

Alle gode ting er tre, så tilslutt gikk det etter planen. Og den sitter smashings på!

Jeg droppet å strikke halsen helt opp, men sluttet etter to fletter, og valgte lange ermer i stedet for trekvart erme, siden jeg fryser på siste biten av armen også. Flettene på erme og nederst på bolen ble flyttet et par omganger oppover for å vise dem mer tydelig (mønsteret har den i brettelinja, så de forsvinner litt).
Og knappekantene valgte jeg å bare strikke enkelt i rillestrikk.



Lokalcoopen har et ok knappeutvalg, men ikke akkurat de svarte knappene jeg hadde sett for meg, så det ble kofteknapper istedet, med fine snøkrystaller.





Fiiiine linninger i ermer og nede! Jeg vurderer å strikke i halsen, men nå som den har uten, så ligger den pent nede.



Fornøyd koftebruker.

Bildene er tatt av min bedre halvdel, og veggene på høgskolen var perfekte bakgrunner.
Og mitt nye kamera Canon Eos 700D var stas å holde i hånda.

Faktaboksen;
430 gram New Zealand lammeuld i sort og hvitt, gjetter på ca 30-50 gram hvitt av det.
Pinne 3,5 til hele, pinne 3 til kanter, strikket med dobbel tråd.
Mønsteret er gratis hos Knitty, heter Oranje. 
Jeg strikket en av de minste størrelsene, men pga tykkere garn og strikkefasthet, så endte jeg vel med en ca M.




Jeg sydde to sømmer med maskin av gammel vane, dette er en ulljakke som har ull som tover seg i hverandre, så strengt tatt kunne det brukes en heklemetode istedet, men jeg synes egentlig at to kjappe sømmer med maskin går vel så fort.

Så strikket jeg opp masker til kantene, og klippet mens jeg hadde pinnene i. Da slapp jeg lure på om jeg dro for hardt i kantmaskene mens jeg strikket opp masker og at ikke noe raknet, siden ingenting var klippet i ennå. Og så var det ikke krise når jeg hadde plukket opp kanten helt feil første gang.
Sårkanten sydde jeg til innsiden med enkle kastesting.

Devil in disguise

Det som kan gå galt, går galt.

(Det som kan gå galt, går galt og på verst mulig tidspunkt.)

-Murphys lov.

Angoragenseren er ferdig!
Den setningen hadde jeg tenkt å skrive i januar. De kalenderkjente blant dere vet at det er straks oktober.

Men jeg hadde ikke tatt høyde for at jeg

-strikket den først altfor vid så jeg måtte ta opp hele bolen igjen
-prøvde å felle til midje, men felte for kjapt og måtte ta opp igjen
- felte til midje på nytt, og måtte debattere om det ble bra
-strikket den ene armen med feil pinnenummer sånn at den ble for trang
-felte bolen så trang at jeg måtte ta opp og bytte avfelling
-strikket langt erme på ene siden, gikk tom for garn til den andre armen
-etterlyste nytt garn til erme, men fargebadet stemte ikke, så det ble korte ermer allikevel
-strikket til kort bol, men ombestemte meg, og strikket den lenger, siden jeg bare ble gående og dra den nedover.
-og til tider var dritalei av alt som gikk galt, at den fikk ligge i skammeskuffen i flere måneder uten at det ble strikket noe.

På den positive siden kan man jo si at når man rekker opp mange ganger, så røyter angoragarnet mindre for hver gang. Så om du synes den røyter mye, så er det bare å strikke feil, feil, feil.



Kuene beundrer den ferdige genseren. Eller lurer på hvorfor vi vaser rundt på jordene for å finne fine bakgrunner.

Når vi først er igang med ting som går galt, rett etter bildet er tatt, så skal jeg bare sjekke om det er strøm i gjerdet. Det var det jo så klart. Au!




Frk Dagros viser frem det hippeste innen ørepynt. Statementsmykker til ørene.



Høst- og vintergarderoben min inneholder mye svart. Så en hvit pusegenser var midt i blinken. Selv om jeg ser litt tilgjort uanfektet ut.

Den er så myk at jeg kan ha den rett på huden, noe som kan være lurt, siden den røyter som bare det. Genseren prøver å omvende alle plaggene mine til hvitt, ett hårstrå om gangen. Pusegenser er også rett ord, siden jeg kunne fint ha dratt en løgn om at vi har fått katt i hus, og alle hadde trodd meg pga de angoranedrøytete buksene mine



Frøkna og jeg tok en ettermiddagstur idag etter langturen med fotoshoot for å levere ut fireårsdagsinvitasjoner, og for at jeg måtte sikre meg enda flere utebilder av genseren før snøen kommer. Takk til frøkna som var fotografen bak det vakre bildet.

Denne genseren er absolutt en devil in disguise. Den ser ut som en engel, er snøhvit og uskyldsren, og så har alt gått gæærnt. Men heia trass som fikk den ferdig. Jeg skulle ha en angoragenser til høsten og vinteren! Angora er digg. Tross røyting.

Genseren er altså Lun genser fra Pickles. Oversize og relaxed er in, men jeg foretrekker allikevel litt figurforming, så jeg felte brått etter bysten, så den svinger inn i midjen. Det ble trekvarte ermer, selv om jeg hadde tenkt å strikke de lange. Ellers tror jeg at jeg har fulgt mønsteret sånn tålig. 8 nøster angora i fargen diamant, og pinne 3,5 gir en pusegenser. Se opp for hår.
Det er en fin genser. Skal vedde for at den er fin i alpakka eller ull også.




Det fine med at genseren ble ferdig nå, var at det er lettere med utebildene. Utebilder i snøen i hvit genser og blåfrossen Merete kan jo tenkes ikke hadde vært like suksess.

Så det ble en happy ending til slutt. Jeg og angoraen kan ri inn i solnedgangen sammen. Og CSI kan lett løse saken om jeg blir borte. Det er spor i fleng der jeg har vært.