Mørketida og jeg er ikke venner.
Den roter til alle bildene mine, og innskrenker tiden jeg har til å ta gode bilder, og jeg kjenner humøret forsvinne i takt med lyset. Allerede tidlig ettermiddag begynner jeg å knurre over at lyset sklir mellom fingrene mine og forsvinner. Jeg krafser ut i lufta og vil holde det fast, men det er ikke sånn det virker.
Og da alt så så mørkest ut, så kom jeg endelig til det hvite feltet.
Mønsterstrikk i svart og hvitt er kontrastfylt og deilig, ikke noen gråsoner her.
Masse lys i alt det svarte. Aaah!
Jakka er Oranje.
Og om en liten stund skal jeg sette saksa i den. Oioi!
