Shocking news. Jeg har knapt tatt i strikketøy den siste uka.
Nyhetshelikopterne svirrer rundt huset, og det er blitzregn når pressen skimter meg i vinduet, -Hva er siste nytt i saken? Hvorfor ligger strikketøyet i ro? Hvorfor er det ikke med i veska? Hvorfor? Hvorfor? HVORFOR? HVORFOR?!!
Alt er håndas feil.
(Høyrehånda peker anklagende mot venstre.)
Venstrehånda surmuler og tror den har en begynnende senebetennelse, eller har falt på isen eller har hatt en vill biljakt med eksplosjoner, trailere, flamingoer og et sirkus på rømmen. Den er ikke helt med, altså. Og med en sutrende hånd, så tar jeg ikke helt sjansen på å slite den ut. Så jeg spiller med, lar strikketøyet ligge, klør den litt på ryggen, leser en god bok for den, og serverer paraplydrinker. Sender hånda og armen på ferie, rett og slett.
Men så fant jeg noe nederst i strikkekurven som stilte abstinenser (nei, ikke sprit), og der venstrehånda godtok å være med.
Korstingsbroderi!
Skikkelig kreisibanana med telling og rutenett, men med en ny vri for min del, vannoppløselig stramei. Vannoppløselig, så jeg syr motivet på denne og et plagg, og etter kontakt med vann; simsalabim; motivet står igjen på plagget, uten rutenettet.
Jeps. Venstrehånda pauser litt med litt andre bevegelser, og så kommer strikkinga tilbake. ellers får jeg brodere på strikketøyet.
Hang in there, hand! Bli bra. Lev vel.
