Mandalsrussen 96 har hatt jubileum (teknisk sett er det vel nittenårsjubileum, siden vi feiret nå i høst, men det er detaljer. Stas, okke som. Takk for sist, folkens! ) og da jeg var innom barndomshjemmet, grep mamma sjansen og ble kvitt masse kasser jeg hadde stående, som jeg liksom skulle hente en annen gang. Nitten år senere var det muligens på tide å rydde?
Mye rusk og rask, men noen diamanter blant all ruskrasket.
Fra kassene kan jeg derfor presentere den første genseren jeg strikka til meg selv, med et vakkert oppstilt bilde ala konfirmasjonsbildene alle hadde på nittitallet, nervøs konfirmant plassert foran en buskvekst i hagen, med litt tilfeldig utsnitt av husvegg.
Vidunderet ble strikket en gang i tidlig tenåringstid, i lanett (ungdommens overmot med genser på pinne 3 som første genser). Jeg brukte ett år på å strikke og montere (isydde ermer! Tøffe tenåring!) og oppdaget da den var ferdig at jeg ikke likte rosa og lyseblått.
Litt treg i oppfattelsen, altså.
Takket være nittitallsteltmoten, kommer den for evig til å passe, og jeg vil alltid kunne si at jeg fremdeles passer genseren jeg strikket i tidlig tenåringstid.
